Kvive Andersens «nær-døden-opplevelser» i nord

Nå skulle man tro at det å komme ut for en selvskudd-ulykke er noe et menneske opplever bare én gang i livet. Men så ikke med Kvive. Allerede vinteren etter var det på han igjen. På ny var han fangstleder for Hagerup, denne gangen på Sørkapp. Med seg hadde han de to vante fangstmennene Håkon Karlsen og Reinert Didriksen. En dag i januar var de tre sammen ute for å se til selvskuddene. De sto ved en av kassene og holdt på å renske opp for snø. Kvive begynte å ordne med skytemekanismen. Han hadde selvsagt sikret først, men likevel gikk skuddet av, og han ble truffet. Det var heldigvis langt mindre alvorlig denne gangen enn året før, men lillefingeren på høyrehånden var skutt i filler. Blodet sprutet. Kvive rev av seg halstørkleet og surret det rundt hånden. Så gikk de til hytta. Den lå ikke langt unna.

Jeg lar Kvive selv fortelle:

«Kameratene fyrte i ovnen og satte på vann. Men mer gjorde de ikke, jeg måtte klare meg selv. Jeg fikk løsnet tørkleet fra såret, vasket det og fikk beinbitene på plass. Det lå noen inne i såret, og det gjaldt å plassere dem der hvor de hadde hørt hjemme. Det blødde stygt, men jeg fikk til slutt på en skikkelig bandasje. Jeg strammet til, nokså hardt.

Det verket i hånden som rimelig kunne være. Etter tre dager løsnet jeg forbindingen. Da så jeg at lillefingeren var helt svart. Koldbrann. Ja vel. Nå gjaldt det å handle fort og riktig. Skulle jeg kutte av hånden for å være sikker? Men uten høyre hånd kunne jeg jo ikke arbeide, og hva skulle jeg da egentlig leve for? Hvordan skulle kjerring og unger klare seg?

Nei. Det fikk bli med lillefingeren. Det var lettere å kutte, når jeg først hadde tenkt på det en stund og forsonet meg med at det kanskje hadde vært nødvendig å ta hele hånden. Så ble det å koke vann igjen, med saks og kniv og handsag i kjelen. Reinart og Håkon ba også denne gangen om å få slippe å se på. Slik er gjerne store, sterke karer. De føler for fint, jeg tror det må være det.

Noe å bedøve med hadde vi ikke. Men det fikk gå. Jeg skar av hud og kjøtt like ovenfor det innerste leddet, og skjøv tilbake det som sto igjen. Så sagde jeg av beinet fra utsiden av hånden. Det var ikke fullt så lett som det høres, jeg måtte spenne hånden mot bordet. Så var det endelig klart, nå skulle jeg sy det hele sammen. Dette hadde jeg ikke tenkt på, og så måtte Håkon finne fram sysakene og koke dem. Jeg fikk iallfall en flott søm over såret, sydd med svart bjørnetråd.

Det helte seg riktig bra, jeg fikk verken koldbrann eller blodforgiftning. Men det varte lenge før jeg fikk styrken tilbake i hånden.»

Lillefingeren var én ting. Om sommeren meldte det seg et nytt problem: Karene ble ikke hentet. Isen lå og sperret ved Sørkapp, og ingen båt kom under land. Det kunne fort ende med at de tre ble tvunget til å gå direkte på en ny overvintring. Dette måtte unngås, og de lastet sakene sine i fangstbåten og begynte å ro nordover. Håpet var å komme i kontakt med en fangstskute som kunne ta dem med til Tromsø. De rodde forbi Hornsund, kom til Bellsund og var innom Midterhuken. Ikke et fartøy å se. Så slet de seg videre nordover i sterk motvind, til Isfjorden og inn Grønfjorden. Der var det i hvert fall folk, både på det nederlandske gruveanlegget og på telegrafstasjonen. Det var ikke fritt for at Sørkapp-karene vakte oppsikt der de kom roende, med båten nedlesset av skinn og utstyr – og én mann med høyrearmen surret fast til åren. Kvive hadde måttet gjøre det på den måten for i det hele tatt å kunne delta i roingen. I Grønfjorden ordnet det seg med transport; mennene fikk bli med en kullbåt tilbake til Norge.