Av Tore Sørensen

I 1996 ble det kjent at en internasjonal forskergruppe med den canadiske professoren Kirsty Duncan i spissen hadde fått tillatelse av norske myndigheter til å åpne gravene til sju menn som døde av spanskesyken på Svalbard i 1918, og som lå begravet på Longyearbyen kirkegård. Forskerne håpet at rester av arvestoffet som forårsaket epidemien, kunne ha blitt bevart av permafrosten. Som en «introduksjon» til det som skulle skje (det ble over halvannet år senere), skrev jeg en artikkel til Svalbardpostens julenummer 1996. Den gjengis her i litt bearbeidet form.

Spanskesyken – «spansken» – var en verdensomspennende influensaepidemi (pandemi). Etter noen spredte småepidemier i 1917, slo den ut for full kraft våren 1918. I løpet av sommeren hadde den spredt seg over hele Europa og Amerika. Høsten 1918 kom en ny bølge, i 1919 en tredje, og i januar 1920 en meget uskyldig fjerde bølge. Totalt en tredel av verdens daværende befolkning på 1,8 milliarder ble smittet. Flere steder ble halvparten av befolkningen syk. I Europa døde ca. 2,6 millioner mennesker. På verdensbasis nevnes 20–25 millioner, men tallet kan ha vært atskillig høyere.

Sykdommen angrep fortrinnsvis unge mennesker. En grunn til det kan være at eldre personer allerede hadde immunstoffer mot mindre farlige, men liknende virus. Spanskesyken førte til høyest dødelighet blant urbefolkninger.

Det er blitt estimert at 1,2 millioner nordmenn ble smittet. Av disse antas det at opp mot 15 000 døde. På Svalbard krevde spanskesyken 11 liv.

Det første signalet om at epidemien hadde funnet veien over Nordishavet, kom 8. juli 1918 i dagboken til ingeniør Sigurd Westby i Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S: «Spanskesyken herjer i Norge nu. Vi har endel 'forkjølelser', som vel kanskje er forløpere for en angrep her også.» Westby skulle få rett. 27. juli skrev han: «Men nå begynder Spansken å melde seg for alvor, foreløbig 12 sykmeldte.» Dagen etter var det 14 nye sykemeldinger. Neste dag var det bare et par og tjue mann i gruven, 50 mann måtte til legen om kvelden. Nattskiftet på lastingen måtte innstilles, og slik fortsatte det. I noen dager var alt kaotisk. «Spanskesyken grasserer,» heter det i et telegram fra gruvekontoret til selskapets avdelingskontor i Tromsø. Mer medisiner måtte sendes snarest! Legen som fikk alt dette å hanskes med, var for øvrig Nils Haldorsen Lønningdal (1885–1948).

5. august gikk det telegram fra Longyear City til hovedkontoret i Kristiania: «Epidemien i tilbakegang begynder lastning fra idag omtrent endnu femti procent fraværende.» Så – tre dager senere – kom likevel det første dødsfallet. Det var den 19 år gamle gruvearbeideren Hedman Karlsen fra Mo i Rana som bukket under av lungebetennelse etter spanskesyken. Han hadde kommet opp med D/S «Yngve» i midten av juni. I et nytt telegram 9. august fikk hovedkontoret beskjed om Karlsens død. Telegrammet har følgende sluttord: «Han telegraferte søndag 'Litt syk haaber det bedre' til Alfred Karlsen Næset Grønfjeld Mo i Ranen stop. Vi har nu telegrafert samme adresse Hedman Karlsen døde stille igaar eftermiddag av lungebetændelse arbeidskamerater og overordnede sender Dem deltagende hilsener stop. Konferer familien angaaende hjemsendelse eller begravelse her.»

20. august døde tre mann til på sykehuset i Longyear City. Birger Chrugshank, bare vel 17 år gammel, var en av dem. Også han var gruvearbeider ved Store Norske og fra Mo i Rana. Han kom opp med D/S «Forsete» noen dager før Hedman Karlsen, og lå på sykehuset i to–tre uker før han døde av lungebetennelse og hjertebetennelse etter spanskesyken.

Den andre som døde denne dagen var 25 år gamle Theodor Furu fra Gullhav i Målselv. Han var deltaker i en fosforittekspedisjon som lå på Kapp Thordsen i Isfjorden denne sommeren. Ekspedisjonens leder var bergingeniør Johan Braastad, som var tilknyttet Norges Svalbard- ¬og Ishavsundersøkelser. Furu ble brakt til Longyear City som «spansk» pasient med D/S «Bellsund» to dager før han døde.

Folkene på Kapp Thordsen hadde blitt hjemsøkt av spanskesyken 14. august. Sykdommen hadde herjet forferdelig – hver eneste mann var blitt angrepet. «Det nytter altså ikke å holde seg isolert heller,» konkluderer Westby. I ti dager var alt arbeid innstilt. Furus død skapte panikk blant de andre arbeiderne. De forlangte at ekspedisjonen straks skulle returnere til Norge. Men etter at hele arbeidsstyrken var blitt legeundersøkt i Longyear City og ni mann sendt hjem med D/S «Forsete» 29. august, var gemyttene falt til ro. 11 rekonvalesenter fra Longyear City og to fra Green Harbour ble sendt ned sammen med Braastads folk.

Tredjemann som døde 20. august var en arbeider fra A/S De Norske Kulfelter Spitsbergen i Hiorthamn i Advent Bay. Westby skrev i sin dagbok: «20. august på sykehuset 3 dødsfall av spansken: pasienten fra K. Thordsen og en av vore, Birger Crugshank, samt en mann fra Kulfelterne. Han blev mottatt – uten navn – forleden, og avhentet – uten navn – i dag. Det var såvidt Kulfelterne kunde mobilisere mannskap nok til å hente sin mann.»

Og det sto nok dårlig til ved gruveanlegget i Hiorthamn, både når det gjaldt helsetilstanden og andre ting. I Nordlys 21. august 1918 sto en situasjonsrapport fra en S. Amundsen som arbeidet ved anlegget. Under overskriften «Brev fra Hjorthavn» ga han en dyster beskrivelse av både arbeidsforholdene, akkordprisene, ledelsen og matstellet. Han advarte andre mot å søke seg til anlegget. Om spanskesyken sa han: «Du maa tro her ser ødslig ut for tiden, og særlig i de sidste dage. Spanskesyken vinder større og større tereng. Det har været bare en 6 a 7 mand i arbeide av 80 paa 14 dage, resten er angrepet av 'den spanske'.»

Mot slutten av august var det meste kruttet gått ut av spanskesyken i denne omgang. For Store Norskes del hadde epidemien – foruten to døde – kostet 722 sykedager i august. Dette var 13,6% av totalt 5 296 skift. De pårørende til Hedman Karlsen, Birger Chrugshank og Theodor Furu ønsket at begravelsene skulle finne sted hjemme i Norge. Kistene ble sendt til Tromsø med D/S «Sørland» i begynnelsen av september.

Men det skulle komme mer. Da D/S «Forsete» la fra kai i Tromsø 21. september som årets siste båt til Spitsbergen, hadde spanskesyken lurt seg med igjen. På overfarten brøt den voldsomt ut blant de 69 passasjerene om bord. Tre døgn tok turen til Advent Bay. Ved ankomsten til Longyear City måtte flere av passasjerene bringes rett på sykehuset. 2. oktober ble det telegrafert til hovedkontoret: «Spanskesyken optrær ganske ondartet blandt de med Forsete ankomne arbeidere. Hittil 7 angrepne av lungebetændelse herav 2 Ole Kristoffersen og Magnus Gabrielsen begge fra Maalselven allerede døde.» Kristoffersen og Gabrielsen døde henholdsvis 1. og 2. oktober, 22 og 28 år gamle. I løpet av de neste to dagene døde fire mann til. Først var det Hans Hansen fra Kvitnes i Karlsøy, 27 år, og Thormod Albrigtsen fra Tromsø, 19 år. Dagen etter var det slutt for Johan Bjerk fra Nappen i Kvænangen, 26 år, og William Henry Richardsen, Malangen (nevnes også Stakkevollan, Tromsø), 25 år. Nytt telegram ble sendt til hovedkontoret: «Paarørende telegrafisk underrettet herfra. Sykdommen har foreløbig ikke faat nogen sterk utbredelse ... stop. Paa lægens anmodning igangsættes idag fullstændig rengjøring og utluftning av alle arbeiderbarakker forat søke sykdommen begrænset.»

7. oktober døde også den siste av de sju som hadde fått komplikasjoner i form av lungebetennelse; Kristian Hansen fra Skognesbukt i Ullsfjorden ble 28 år gammel. «Spansken» hadde dermed tatt sju unge Store Norske-arbeidere i løpet av like mange dager. Men epidemien kulminerte heldigvis med dette. Allerede dagen etter blir det gjort opp status i telegram til hovedkontoret: «Vinterstyrken pr. 8de oktober i Longyear City 222 lønnede hvorav 4 kvinder. Familierne 14 kvinder 23 barn Greenharbour 14 ialt 273 personer stop.»
De sju som døde etter det siste utbruddet av spanskesyken, ble alle begravet på Longyearbyen kirkegård 27. oktober 1918. Det var levningene etter disse som var gjenstand for Kirsty Duncans oppmerksomhet.
I boken Det har hendt på Svalbard (1) skriver Thoralv Lund at også det svenske gruveanlegget A/B Spetsbergens Svenska Kolfält – Sveagruvan – innerst i Van Mijenfjorden fikk merke spanskesyken. Foranledningen var at en norsk fangstskute kom og ankret opp ute på fjorden. Alle om bord var syke, og de spurte om legen i Svea kunne hjelpe dem. Hele mannskapet kom i land med «spansken». Nesten alle ved anlegget ble smittet. Men både båtfolk og gruvefolk berget seg.

Så gjensto det bare for meg – i 1996 – å ønske Kirsty Duncan og hennes medarbeidere lykke til med prosjektet de skulle i gang med. Kanskje kunne hemmeligheten bak spanskesyken endelig bli avslørt. Håpet var at ny kunnskap om det aggressive viruset som forårsaket sykdommen, skulle kunne sette menneskeheten i stand til å bekjempe liknende virusepidemier i fremtiden. Hvordan det ble med prosjektet, hva man oppnådde eller ikke, er en annen historie.

Jeg rundet av artikkelen med en notis som sto på trykk i Tromsø Stiftstidende 22. august 1918 – om «Den spanske sykes mysterium»:

«Det er nok ikke saa let at faa rigtig paa det rene, hvad den spanske syke virkelig er for noget. For en tid siden mente læger aa ha konstatert at det var en slags influenza. I Sverige er man imidlertid begyndt at tvile paa denne diagnose. Bestyreren for statens bakteriologiske laboratorium i Stockholm, professor A. Petterson, har meddelt, at det ikke er lykkedes at opdage i de sykes ophostninger hverken influenzabaciller eller noget andet for denne sykdom specielt smittekim. Flere omstændigheter taler mot den teori, at den spanske er identisk med influenza, og man er næsten tilbøielig til aa anta, at vi her staar overfor en sygdom av ganske ny art, og at den overføres paa hittil ukjendt maate. Herfor taler ogsaa det faktum, at mange som er blit frisk angripes paany av sygdommen, skjønt bakteriesyke ellers pleier være uimotstaaelig for samme slags smitte en tid fremover.»