Polarforskning som nasjonsbygging

NORGES OG SOVJETUNIONENS VITENSKAPELIGE UTFORSKNING AV NORDOMRÅDENE 1905-1940

I årene etter unionsoppløsningen økte Norge sin aktivitet i nordområdene, og den nye sovjetstaten gjorde liknende bestrebelser i årene etter den russiske revolusjonen i 1917. Det finnes absolutt et sammenlikningsgrunnlag mellom disse nasjonenes aktiviteter; den norske staten og Sovjetunionen forsøkte begge å hevde seg og sine interesser ved hjelp av en vitenskapelig utforskning av nordområdene. Vitenskapen fikk en fremtredende politisk viktighet i begge land, og spørsmålet er hvilken rolle polarvitenskapen hadde for nordområdepolitikken som ble utformet i mellomkrigstiden, samt hvordan tidligere vitenskapelig utforskning har bidratt på dette området. De norske framstøtene på Svalbard skjedde i perioden 1905 til 1925, og Sovjetunionens virksomhet i sine nordområder etter den russiske borgerkrigen fant sted, og utspant seg primært på 1930-tallet. Vitenskapen påvirket politikken disse nasjonene la til grunn for polar virksomhet, og vitenskap og utforskning brukt som et nasjonalt prosjekt for selvhevdelse og til skapelsen av nasjonale fellesskap.

I boka Red Arctic skriver John McCannon at det i realiteten eksisterte «two arctics» i Stalins Sovjet; det rent praktiske, basert på de faktiske forhold og nytteaspektet ved den polare utforskningen, og det mytiske bildet av det polare som vokste frem i stalinistisk populærkultur. Begge to representerer forskjellige aspekter av nasjonsbygging; de rent praktisk-økonomiske forhold, og de kulturpolitiske motivene. Denne todelingen fantes også i den norske utforskningen, selv om den fant sted tidligere i norsk sammenheng.

UTFORSKING SOM NASJONSBYGGING

I boka Imagined Communities: Reflections on the Origin and Spread of Nationalism fra 1983 tar Benedict Anderson for seg oppkomsten av nasjonalismen på 1800-tallet. Her lanserte Anderson sin teori om forestilte fellesskap; fellesskap som oppstår når en befolkning innenfor en gitt geografisk avgrensing får en felles arena for meningsytring. Dette forklarer hvordan personer som aldri har møtt hverandre før føler tilhørighet til det nye fellesskapet, nasjonalstaten. Språklig fellesskap tillegges særlig viktighet av Anderson, og forklarer hvorfor personer som bor i de nordligste områdene i Norge føler en større tilhørighet med en som bor i Oslo enn til den nærmeste nord-svenske innbygger på tvers av riksgrensen, selv om svensken bor nærmere.

Utviklingen forbinder Anderson med effektiviseringen av trykkpressa, språklig tilhørighet og spredningen av aviser. Russland hadde ikke utbredt lesekyndighet i befolkningen før langt utpå 1900-tallet, og så sent som i 1840 var 98 prosent av den russiske befolkning fremdeles analfabeter. Dette forklarer hvorfor denne endringen kom tidligere i Norge, mot slutten av 1800-tallet, og følger den tidligere utviklingen i andre vestlige land. Dette nye fellesskapet representeres kanskje best av den enorme begeistringen rundt Frams hjemkomst i 1896, noe som Narve Fulsås beskriver som Norges første store mediebegivenhet. Andersons teori forklarer hvordan formidlingen i massemedia gjorde det mulig for landene å styrke nasjonalfølelsen gjennom arktisk vitenskap; nye muligheter til formidling av symbolske budskap og populariteten til polarhelter i sin samtid muliggjorde bruken av vitenskapelig utforskning som et samlende nasjonsbyggende element.

Behovet for å definere seg selv gjennom vitenskapelig utforskning finner vi også igjen i andre nasjoner, blant annet i 1800-tallets utforskning av Canada. Suzanne Zeller argumenterer for at den kanadiske identiteten ble skapt gjennom den vitenskapelige kartleggingen av nordområdene. Utforskningen involverte mange samfunnslag; feltvitenskapen, politikere, andre samfunnsledere, lærere, journalister, forretningsfolk og bønder. Det finnes en klar tendens for dette også i Norge, selv om den nasjonale begeistringen for polar utforskning dabbet av utover det tyvende århundre. Zeller mener at vitenskapen ikke bare ble brukt for å skape materiell fremgang, men også for å bygge en ny nasjonal identitet. Denne argumentasjonen finner vi også hos John McCannon, som mener at Sovjetunionens teknologiske erobring av nordområdene i tillegg til økonomisk vekst også ble brukt til nasjonsbygging og til skapelsen av en sovjetisk identitet. Dette ble muliggjort av de forestilte fellesskap som innbyggerne i polarnasjonene følte ovenfor hverandre. En annen kanadisk historiker, Trevor H. Levere, skriver om kanadiernes iboende nordlighet, og hvordan det nordlige grenseområdet gjentatte ganger har kommet i nasjonal fokus.

Leveres nordlighet kan også sammenliknes med Adolf Hoels retorikk, hvor nordmenns søken mot nord fikk en mytisk kraft. Dette synet fantes også i Sverige rundt århundreskiftet. Denne fokuseringen på kampen mot villmarken i de nordlige grenseområdene har mye til felles med Jackson Turners Frontierteori; hvor den særegne amerikanske identitet oppsto i kampen mot villmarken i vesten. Turner tok ikke for seg en vitenskapelig utforskning, men snakket heller om en generell bekjempelse av denne villmarken. Allerede på 1890-tallet bearbeidet den russiske sosialismens far Georg Plekhanov Jackson Turners Frontierteori, og argumenterte for at russerne var dømt til å alltids leve i bakevja. Dette skulle gjentas av Trotski og flere andre prominente bolsjeviker; bekjempelsen av naturen ble helt nødvendig for å utvikle landet videre, villmark skulle erstattes av sivilisasjonen og moderniseringen av samfunnet. Denne symbolikken ble flittig benyttet i mellomkrigstidens sovjetiske propaganda.

NORGES UTFORSKNING AV SVALBARD

Norge hadde før 1870-tallet liten politisk interesse i nordområdene, og de var ikke fremtredende i den nasjonale bevisstheten i denne perioden. Nordhavsekspedisjonen, som foregikk i perioden 1876-78, var den første norske kraftanstrengelsen for havforskning, og representerer en tidlig politisering av vitenskapen i Norge. I søknaden til Nordhavsekspedisjonen argumenterte Henrik Mohn allerede på 1870-tallet med klare nasjonsbyggende motiver ovenfor Stortinget. Mohn mente at en vitenskapelig utforskning av nordhavet ville bidra til å styrke fremtidige norske krav i området. En polarpolitikk ble forsøkt utformet allerede i 1892 av indreminister Wollert Konow. Konows initiativ ble ikke fulgt opp av regjeringen i Stockholm, hvilket bare styrket de norske motivene for et aktivt polarpolitisk program. Etter Nansens hjemkomst fra Grønland i 1889, ble både han selv, W.C. Brøgger og «Lysakerkretsen» opptatt av å benytte polare prestasjoner til nasjonsbyggingen. Dette må ses i lys av den politiske virkelighet i samtida; hvor unionsstriden fikk et foreløpig høydepunkt på 1880-tallet. Frem mot unionsoppløsninga i 1905, og kanskje særlig i tiden som fulgte, var patriotismen meget fremtredende hos norske vitenskapsmenn.

Spesialkomiteen som ble satt ned av UD for å vurdere øygruppa Spitsbergen i 1907 konkluderte med at det var begrenset med ressurser på øygruppa, både i fangst og  mineralforekomster. Politikerne var altså tidlig klare over at Svalbard ikke ville være økonomisk lønnsomt for Norge, og viljen til å okkupere området var fraværende. At norsk virksomhet på øygruppa tok seg opp etter 1907 har derimot en sammenheng med den økende svenske forskningsinnsatsen i området, og det tyder på at saken heller ble et politisk anliggende enn et rent økonomisk spørsmål. Den svenske polarforskeren Adolf Erik Nordenskiöld hadde opprettet baser på Svalbard allerede på 1870-tallet, og var en pådriver for svensk aktivitet på øygruppa. Statusen til Spitsbergen ble igjen omstridt på 1890-tallet, og det ble fremmet krav om at Norge måtte underlegge seg området. Gunnar Isachsen, som ble en initiativtaker for norsk virksomhet på øygruppa, ønsket å svekke svenske krav ved hjelp av utforskning. Norge måtte delta for å kunne høste sin del av Spitsbergens naturressurser, mente Isachsen, og fikk bevilget 25.000 kroner fra Stortinget for å utruste en ekspedisjon vinteren 1909-10. Alle norske ekspedisjoner til Spitsbergen fikk sine søknader innvilget av Stortinget uten diskusjoner i perioden frem til 1925, til tross for UDs vurdering fra 1907.

Isachsen skulle etterhvert bli erstattet av geografen Adolf Hoel, som hadde vært med på flere Spitsbegen-ekspedisjoner siden 1908. Hoel tok over ledelsen i den norske utforskningen, og okkuperte også store landområder på øygruppa for norske næringsinteresser. Femårsplanen som Hoel utformet i 1917 var eksplisitt i sin tale: Området skulle fornorskes, og en vitenskapelig kartlegging var et naturlig første steg på veien. I 1910 ble den første Spitsbergen-konferansen avholdt i Oslo. Dette var det første av flere toppmøter som skulle avklare spørsmålet om øygruppas fremtid. Under forhandlingene i 1910 var ikke UD interessert i at Isachsen og Hoel skulle okkupere land for den norske staten. I 1914 derimot, kom det frem at statsstøttede ekspedisjoner kunne okkupere kull- og mineralfelter, så lenge UD hadde en viss kontroll over dette. Svenskene drev også gruvedrift, og i 1916 ble selskapet Spitsbergens Kölfelt dannet, noe som kan forklare hvorfor Hoel nå fikk lov til å drive denne virksomheten. Det kan altså se ut som om motviljen i 1910 kom av en frykt for å provosere andre nasjoner under toppmøtet, og at UD egentlig støttet anneksjonene.

Norge hadde i løpet av første verdenskrig tatt over den ledende rollen på øygruppa, både vitenskapelig og økonomisk. Fredsoppgjøret ga Norge en mulighet til å avgjøre spillet om Svalbard en gang for alle. De norske forhandlerne ved krigsoppgjøret etter første verdenskrig i 1919 støttet seg til vitenskapen for å legitimere de norske kravene på Spitsbergen. Gunnar Isachsen ble sammen med juristen Arnold Ræstad sendt til Paris for å bistå Fredrik Wedel Jarlsberg i krigsoppgjøret. De fikk etterhvert beskjed om at Norge krevde full kontroll over området. De norske representantene henviste til norske vitenskapsmenn, blant andre Adolf Hoel og geografen Werner Werenskiold, for å vise til norsk aktivitet på Spitsbergen. Resultatet av disse forhandlingene ble Svalbardtraktaten, som ble undertegnet i 1920. Norge fikk suverenitet over området, men med visse begrensninger. I tiden etter gjennomførte Norge betydelige fremstøt for å fornorske området. Utenlandske eiendomskrav ble kjøpt opp, og ved Lov om Svalbard fra 1925 ble ikke-okkuperte områder overdratt til den norske stat.

Det skulle etterhvert vise seg at norsk næringsvirksomhet på øygruppa kun holdt seg i live på grunn av store statlige subsidier, og selv om kulldriften på øygruppa hadde virket logisk under Den første verdenskrig, påpeker polarhistorikeren Thor B. Arlov at kullvirksomheten på Svalbard i realiteten aldri var lønnsom, selv i denne perioden. Arlov argumenterer videre for at dette ikke var et økonomisk prosjekt, men heller et nasjonalt et; det var snakk om «nasjonale følelser og nasjonal selvhevdelse.» Dette var også argumentasjonen både i det norske byråkratiet og i politikken før Svalbardloven ble vedtatt av Stortinget i 1925. Det ble argumentert for at Norge kunne, ved hjelp av vitenskap og næringsvirksomhet, bruke ishavet til å hevde seg internasjonalt uten å krenke større nasjoner. Spørsmålet om suvereniteten på Svalbard var prioriteten for norske politikere, og at det ble viktigere å ha en utbredt feltvitenskapelig aktivitet på øygruppa enn å kunne vise til faktiske vitenskapelige resultater. Dette styrkes av en oversikt over bevilgningene som ble gitt; fra 1920 sto staten for brorparten av støtten, mens da overtakelsen ble et faktum i 1925 ser vi en dramatisk nedgang i den økonomiske støtten fra den norske stat.

Men norske vitenskapsmenn ble ikke kun brukt av politikerne for å fremme norske krav; de hadde spilt en stor rolle i utformingen av denne politikken selv. Grønlands-saken gir oss en pekepinn på hvor politisk engasjert miljøet rundt Adolf Hoel var. Fra 1921 hadde Norge og Danmark kranglet om statusen til Grønland. Danmark utvidet sin suverenitet til å omfatte Øst-Grønland også, og norske fangstmenn mistet tilgang til sine fangstområder.  Striden omhandlet både territorielle og økonomiske spørsmål, og mange agiterte for en norsk overtakelse av Øst-Grønland. I 1924 kom en midlertidig våpenhvile i form av en avtale om praktisk-økonomiske forhold, men avgjorde ikke stridens kjerne; suverenitetsspørsmålet. Norge, med Hoel i spissen, utvidet sin virksomhet på Øst-Grønland for å legitimere sine krav på området. Hoels ishavsråd sendte i mai 1931 ut et brev til regjeringen og etterhvert også til pressen. I brevet ble et krav om norsk okkupasjon av Øst-Grønland fremmet. I løpet av juni fikk norske fangstmenn med Hallvard Devold i spissen beskjed fra Hoel, Gustav Smedal (lederen av Norges Grønlandslag), og andre fortrolige om å okkupere området. Dette førte til at Norge offisielt okkuperte området den 10. juli 1931, om enn noe motvillig fra regjeringens side. De hadde ønsket å forhandle frem en løsning med Danmark, men okkupasjonen hadde gjort at en slik løsning nærmest var umulig å oppnå.

De neste to årene ble dedikert til forhandlinger i Haag. I disse årene fikk NSIU oppsiktsvekkende mye støtte, og kritikken av Hoel stilnet. De fikk midler til å gjennomføre en rekke ekspedisjoner for å støtte forhandlingene. Til tross for denne omfattende virksomheten, tapte Norge på alle punkter. John Giæver, som var stasjonert på Jonsby skrev følgende da domstolen i Haag ga Danmark medhold i 1933: «Vi har nådd bunnen. Ingenting betyr noe lengre. Vi er på dansk jord.» Hoel ble et problem for norske politikere allerede i 1925. Norge ønsket å normalisere sitt forhold til Danmark og Sovjetunionen, og Hoels pågående polarpolitiske program skapte etterhvert flere problemer enn løsninger for et Norge som ikke ønsket å provosere sine naboer i nord ytterligere. Etter nederlaget i Haag stormet det kraftig rundt Adolf Hoel, men NSIU som institusjon besto. Året markerte derimot vitenskapens stadig minkende politiske rolle i utformingen av en nordområdepolitikk i Norge i denne perioden. Hoel hadde som medlem av Nasjonal Samling en ledende rolle i politikken under andre verdenskrig, og satt også som rektor for Universitetet i Oslo i krigsårene. Krigen umuliggjorde Hoels ambisjoner, og han hadde dermed utspilt sin rolle i spillet om nordområdene.

SOVJETUNIONENS BESEIRING AV VILLMARKEN

I Russland var det et stort fokus på praktisk rettet vitenskap i den senere tsar-perioden, og det var liten statlig interesse for nordområdene. I 1917 ble tsaren styrtet, og i 1922 ble Sovjetunionen opprettet etter flere år med borgerkrig. Politikken som ble ført ovenfor nordområdene endret seg drastisk, og den nye sovjetstaten tok etterhvert initiativ til en omfattende utforsking og utnytting av de arktiske områdene. I årene 1920-25 var de fleste sovjetiske kommissariat, akademi, komiteer og institutter involvert i nordområdene.

Men det fantes ingen veiledende politikk, og den tidlige virksomheten fremsto som uorganisert og ble preget av mangel på kunnskap, både om hvordan man skulle gå frem og om hva man egentlig ønsket å oppnå. Til tross for liten fremgang de første årene, dannet denne vitenskapelige kartleggingen ny grunnleggende kunnskap om områdene. Den første femårsplanen skulle industrialisere hele Sovjetunionen, og i nord ble en beseiring av nordøstpassasjen prioritert. Femårsplanene var Sovjetunionens altomfattende planer for økonomisk utvikling. Siden staten eide det meste av landbruk og industri, kunne man iverksette alt for å nå spesifikke mål.

I tiden etter den første femårsplanen (1928-33)  gjennomførte Sovjetunionen en systematisk kraftanstrengelse for utforskning og utvikling av nordområdene fra den sovjetiske sentralmakten. Sovjeterne oppdaget etterhvert det enorme økonomiske potensialet i området, og en vitenskapelig utforskning ble uunnværlig.Den nordlige sjørute fikk tidlig fokus i utformingen av nordområdepolitikken, og for å forstå denne prioriteringen må man se på de vitenskapelige vurderingene. Satsingen ble basert på utredninger fra ledende sovjetiske forskere om hvordan Sibir som helhet best kunne utvikles. Sovjetiske geografer mente at regionen egnet seg best som et transportnettverk, og den nordlige sjøruten skulle danne den nordlige parallellen til den transsibirske jernbanen, koblet sammen av de store sibirske elvene. Passasjen ble beseiret av en ekspedisjon ledet av Otto Schmidt på isbryteren Sibiriakov i 1932, og ble i årene etter fulgt av en rekke prestasjoner i nordområdene. I 1937 skrøt sovjetiske ledere av at de hadde gjort mer i de arktiske områdene på denne korte tiden enn det som hadde blitt gjort av andre nasjoner i de foregående tiårene til sammen.

Mens norske polarforskere var viktige pådrivere for sin egen utforskning, kom initiativet til utforskningen av de sovjetiske nordområdene først og fremst fra sentralt hold. Vitenskapen ble et viktig verktøy for bekjempelsen av villmarken, og en teknologisk og industriell utvikling av nordområdene. Dette var planøkonomiens største styrke, Stalin iverksatte hele nasjonen for å nå klare målsetninger. Men både de store prosjektene som var avhengige av tvangsarbeid, og kollektiviseringen av fangst i nord feilet kraftig, noe som skulle føre til Otto Shmidt og Glavsevmorputs fall; de klarte ikke å innfri statens høye krav til institusjonen i nordområdene. Disse tilbakeslagene skulle ikke hindre Sovjetunionen i å bruke sine polare helter til andre formål, og som John McCannon påpekte, eksisterte det i realiteten «two arctics» i Stalins Sovjet; det faktiske basert på realiteten, og det mytiske bildet som ble vokste frem i stalinistisk populærkultur. Denne dualiteten kommer til syne i den sterke kontrasten mellom de som bodde og arbeidet i nord, og de polare heltene som kom til syne i filmer, aviser og annen propaganda.

Den første femårsplanen hadde undertrykket behovet for helter og heller satt fokus på teknologi og maskineri, men dette varte ikke lenge. I 1932 begynte sosialrealismen virkelig å gjøre seg gjeldende. Heltene var igjen i fokus, og polarheltene var blant de mest fremtredende. Et av de mest tydelige bildene i stalinistisk kultur var bildet av den positive helten, et forbilde for alle borgerne i sovjetstaten. De ble sammenliknet med antikkens heroiske krigere, bogatyren, og særlig Otto Schmidt utgjorde et godt forbilde. McCannon skriver at Schmidt innehadde det mest berømte ansiktshår i hele Sovjetunionen, og dette, sammen med hans høyde, gjorde ham lett gjenkjennelig. Schmidt ble blant annet sammenliknet med både Julenissen og Kong Vinter, mens de kjente sovjetiske polarpilotene ble kjent som haukene. Staten skulle bli en nasjon av helter, og de polare heltene representerte tapperhet, selvsikkerhet og pågangsmot; egenskaper som alle sovjetiske borgere burde streve etter å oppnå. Dette hadde lite med virkeligheten i det nordlige Sovjet å gjøre, og disse heltene fikk en mytisk kraft. McCannon skriver videre at den symbolikken den sovjetiske arktiske myte representerte fortalte den vanlige borger at  akkurat som Arktis kun kunne bli erobret av Sovjetunionen, var det kun i Sovjetunionen at kollektive og individuelle menneskelige drømmer kunne bli realisert.

NASJONALFØLELSE OG VITENSKAP

Både den norske overtakelsen av Svalbard og Sovjetunionens erobring av deres enorme nordområder ble brukt til nasjonsbygging, både i praktisk-økonomisk forstand, men også  kulturpolitisk. Grunnlaget for dette var i begge tilfeller basert på en vitenskapelig utforskning; fremstøtene i nordområdene var tett knyttet opp til vitenskapen og utforskningen, og det er vanskelig å skille det politiske fra det rent vitenskapelige. Vitenskapen ble en del av det legitimerende grunnlaget for ekspansjon og ishavsimperialisme, og i norsk sammenheng var de politiske pådriverne ofte vitenskapsmennene selv, mens i Sovjetunionen kom dette initiativet fra sentralt hold.

Den vitenskapelige erobringen av øygruppa Spitsbergen dannet grunnlaget for den norske overtakelsen. Dette behovet for å hevde seg som en egen nasjon i internasjonal sammenheng spilte en viktig rolle i nordområdepolitikken som ble utformet i Norge, og preget også de tidligere norske vitenskapelige ekspedisjonene. Hvis vi ser den norske nordområdepolitikken i lys av Nordhavsekspedisjonen, «Fram» og de påfølgende norske polarekspedisjonene, er det åpenbart at både nasjonalfølelsen og den vitenskapelige utforskningen som blant annet Henrik Mohn, Fridtjof Nansen og W.C. Brøgger forfektet på slutten av 1800-tallet dannet noe av grunnlaget for nordområdepolitikken som ble ført, også i tiden etter 1905. Ekspansjonen som ble konkretisert med Adolf Hoel og den vitenskapelige overtakelsen av Svalbard, ble på mange måter en realisering av disse ambisjonene som Henrik Mohn så for seg nesten femti år tidligere. Det var ikke vitenskapelige eller økonomiske hensyn som først og fremst lå til grunn for de norske kravene på øygruppa, men disse bidro til å legitimere Norges krav som polarforskerne selv var med på å utforme. Miljøet rundt Hoel var pådrivere for norsk ekspansjonisme i ishavet, og politikerne på Stortinget var ofte mer tilbakeholdne. Både vitenskapsmennene og politikerne brukte Svalbard som en mulighet til å definere den nasjonale norske identiteten, og det arktiske får også etterhvert en mytisk kraft for polarpolitikeren Adolf Hoel. Nordmennenes iboende nordlighet forklarte hvorfor de var spesielt egnet til livet i de polare områdene. Selv om det først og fremst er nasjonalistiske motiver som forklarer hvorfor norske politikere gikk inn for en overtakelse av Svalbard som ble sett på som både ulønnsom og problematisk, er det umulig å skille det vitenskapelige fra det politiske. For Adolf Hoel var de politiske og nasjonalistiske motivene grunnleggende for den vitenskapelige utforskningen.

I Sovjetunionen ble det nasjonale prosjektet muliggjort av den nye sentralmakten og de nye mulighetene til informasjonsspredning som var enestående i russisk sammenheng. I nordområdene forsøkte Sovjetunionens nye makthavere å overvinne naturen og utnytte  naturressursene, men det arktiske fikk også en annen oppgave – å skape en nasjonal tilhørighet. Å temme den sibirske villmarken ble en måte for makthaverne å konsolidere de enorme landområdene, de mange folkeslagene og de forskjellige kulturene. Denne nasjonaliseringen av massene var absolutt til stede også i Norge, om enn noe tidligere. John McCannon mener at den utbredte heltedyrkelsen av de polare pionerene i Sovjetunionen førte til at det arktiske fikk en sentral, avgjørende rolle i stalinistisk populærkultur og propaganda. Dette finner vi også igjen i norsk sammenheng. Fortellingene om de polare heltene fikk en mytisk kraft som danner en nasjonal, felles erindring. Utforskningen fikk en konsoliderende kraft, men den var også uvurderlig for den økonomiske utviklingen; utnyttelsen av naturressursene fikk en avgjørende rolle for Sovjetunionens krafttak i nordområdene. Dette skilte seg fra den norske situasjonen, hvor staten var fullstendig klar over ulønnsomheten ved virksomheten på Svalbard.

Sett i lys av Zeller og Leveres teorier om den kanadiske identitetsbyggingen, kan Jackson Turners teori også benyttes for å forklare de nasjonalpolitiske prosjektene i de nye polarnasjonene Norge og Sovjetunionen. Disse må ses i sammenheng med den teknologiske utviklingen og samfunnsutviklingen forøvrig, som Benedict Anderson forsøker å forklare med teorien omkring forestilte fellesskap. Det er ikke uten grunn at nordområdene og det polare havnet i fokus da nasjonsbyggingen var sterkest i de nye nasjonene Norge og Sovjetunionen. Mens man i Norge først og fremst argumenterte kulturpolitisk i forbindelse med dem polare utforskingen, var det en større likevekt mellom McCannons «two arctics» i Sovjetunionen.

LITTERATUR

Anderson, Benedict 2006: Imagined Communities: Reflections on the Origin and Spread of Nationalism. London, Verso.

Arlov, Thor B. 1996: Svalbards historie på langs, i Til Svalbard? Ottar nr 2/1996 (210), Tromsø.

Berg, Roald 1996: Svalbard-traktatens norske forhistorie, i Til Svalbard? Ottar nr 2/1996 (210), Tromsø.

Bjørnsen, Vidar 2003: Naturvitenskap og politikk. Den norske Nordhavsekspedisjonen 1876-78. Hovedoppgave i historie. Tromsø.

Bones, Stian 2007: Norway and past International Polar Years – a historical account. Polar Research.

Drivenes, Einar-Arne 2004: Ishavsimperialisme, i Norsk polarhistorie. Bd. II. Oslo.

Eriksen, Anne 2004: Polarheltene – minner og monumenter, i Norsk polarhistorie. Bd. I. Oslo.

Hauan, Anne Marit 1996:  Fri og vill? Overvintringsfangstens kulturelle betydning, i Til Svalbard? Ottar nr 2/1996 (210), Tromsø.

Hestmark, Geir 1999: Vitenskap og nasjon. Waldemar Christopher Brøgger 1851-1905. Oslo.

Levere, Trevor H. 1993: Science and the Canadian Arctic: A Century of Exploration 1818-1918. Cambridge University Press.

Riffenburgh, Beau 1993: The Myth of the Explorer: The Press, Sensationalism, and Geographical Discovery. New York.

Ulfstein, Geir 1996: Svalbard-traktaten, i Til Svalbard? Ottar nr 2/1996 (210), Tromsø.

Wråkberg, Urban 2004: Polarområdenes gåter, i Norsk polarhistorie. Bd. I. Oslo.

Wråkberg, Urban 1999: Vetenskapens Vikingatåg: Perspektiv på svensk polarforskning 1860-1930. Stockholm.

Zeller, Suzanne 1987: Inventing Canada: Early Victorian Science and the Idea of a Transcontinental Nation. University of Toronto Press.