Norges rolle i forhandlingene frem mot inngåelsen av Antarktistraktaten bærer preg av at forholdet til USA var et viktig bakenforliggende hensyn. I denne forbindelse må spesielt USAs nøkkelstilling bemerkes: Som initiativtager kunne amerikanerne langt på vei definere forhandlings-situasjonen. Videre hadde landet på denne tid etablert seg med en lederstilling i Antarktis med hensyn til kapabilitet, fysisk og teknologisk overlegenhet, samt med hensyn til forskningsinnsats.
Samtidig fremstod det som en formidabel utfordring å forlike de forskjellige forhandlingsparters ulike posisjoner: Argentina, Australia, Chile og Frankrike var mest tilbakeholdne med hensyn til eventuell oppgivelse av nasjonale suverenitetskrav, på motsatt fløy var New Zealand rede til å godta et fullstendig internasjonalt regime. De to resterende kravshavere - Norge og UK – inntok i så måte en slags mellomstilling. Ikke-kravshaverne Belgia, Japan, Sovjetunionen og Syd-Afrika favoriserte større eller mindre grad av internasjonalisering.
Norge og Syd-Afrika var de eneste som uforbeholdent aksepterte de prinsippene som USA la til grunn for forhandlingene.
Norges holdning til forhandlingssituasjonen ble utmeislet på grunnlag av regjeringens revurdering februar/mars 1958 av landets Antarktis-politikk, noe som kom til uttrykk som følger:
Norge synes ikke å ha spilt noen spesielt aktiv rolle i forhandlingene, men kan i noen grad sies å ha utøvet en meglende funksjon.
Norges hovedmålsetting later til å ha vært å bidra til at det ble skapt en løsning som alle parter kunne enes om. For såvidt kan Norge rolle under disse forhandlingene betraktes som en lojal støttespiller for USA, samtidig som dette først og fremst var et uttrykk for landets egne nasjonale interesser.
Det innenrikspolitiske etterspill: Spørsmålet om Norges ratifisering av Antarktistraktaten fikk en sur behandling i Stortinget pga. slurvete saksforberedelse. Blant annet var det i første omgang (i den opprinnelige proposisjon om ratifisering) ikke blitt opplyst at ratifikasjon nødvendiggjorde lovendring, heller ikke hadde man rukket å la utenriks- og konstitusjonskomitéen få ferdigbehandle saken. Saken kom imidlertid på et vis i havn, og 2. juni 1960 kunne Kongen sanksjonere Lov nr. 17 om endring i Lov av 27. februar 1930 om Bouvetøya, Peter I’s Øy og Dronning Maud Land, hvilket gjorde det mulig å ratifisere traktaten.
Epilog: Antarktistraktatens effekt på norsk politikk – ”sovepute” eller inspirasjon?
Ovennevnte tema ligger utenfor rammen for min fremstilling, og skal derfor ikke gjøres gjenstand for nærmere drøftelse her. Det må imidlertid bemerkes at ved sine anneksjoner i syd hadde Norge pådratt seg et markeringsbehov – behovet for å vise oss selv og andre at vi tok våre krav alvorlig, og gjennom handling synliggjøre vår seriøsitet som internasjonal aktør.
Med Antarktistraktaten på plass var noe av presset i så måte fjernet. Norge kunne puste lettet ut, og slappe av i forvissningen om at vår posisjon i Antarktis ikke stod overfor noen umiddelbare trusler eller utfordringer.
Eller kunne vi egentlig det? Traktaten gav ikke bare et pusterom med hensyn til suverenitetsspørsmålene, den påla også traktatpartene konkrete, omfattende og kostbare arbeidsoppgaver – fremfor alt knyttet til de forskningsvitenskapelige samarbeidsvirksomhetene. Var dette en side ved traktaten som skulle bli en inspirasjon til fornyet og forsterket aktivitet?
Som illustrasjon på temaets relevans og videre aktualitet for studiet av norsk Antarktis-politikk skal gjengis flg. utdrag fra Norsk Polarinstitutts Perspektivanalyse av 1973:
”Etter 1960 har Norge ikke sendt ut en eneste selvstendig ekspedisjon til Antarktis. I enkelte år har mindre grupper eller enkeltpersoner deltatt i andre lands ekspedisjoner, eller blitt fraktet inn i feltområdene med fly fra andre nasjoner. Vårt samarbeid har vesentlig vært med USA. Dette er den desidert billigste form for antarktisforskning, men det er også den som gir minst nasjonal prestisje, og som minst styrker våre suverenitetskrav. En slik innsats må karakteriseres som ren minimumsaktivitet, som ikke i lengden vil gi Norge plass ved Antarktisstatenes rådsbord”.
Hvordan Norge senere har taklet disse utfordringene, skal ikke drøftes nærmere her. Det kan imidlertid trygt legges til grunn at denne problematikken ikke var – eller er – et særnorsk anliggende. Spørsmålet om hvorvidt Antarktistraktaten er blitt en sovepute eller en utfordring er et tema som berører samtlige kravshaverlands Antarktis-politikk. Det tør også være et interessant og velegnet tema for et nærmere studium.
Odd Gunnar Skagestad, 2009