Av Tore Sørensen

I to innlegg i Svalbardposten tidlig i 1993 ble det etterlyst opplysninger om fangstmann Georg Nilsen, som forsvant sporløst ved Krossfjorden på Svalbard i desember 1921, og om funnet av skjelettrester, et gevær og annet som ble gjort ved Kapp Guissez ved innløpet til fjorden i 1965. Etter disse funnene mente de fleste at gåten om fangstmannens forsvinning endelig var løst.

Jeg visste ikke noe om disse tingene, men fattet interesse for saken og ga meg i kast med kildeundersøkelser. I en artikkel i Svalbardposten senere samme år presenterte jeg det jeg hadde «gravd frem». Artikkelen gjengis her i noe omskrevet form.

Georg Nikolai Alfin Nilsen ble født 3. september 1893 på Bjørkenes i Ramfjord innenfor Tromsø. Moren var 26 år gamle Magdalene Henrikke Johannesen, som selv var født på gården. Hun var ugift, og oppga den to år eldre Nils Andreas Pedersen fra Tønsvika nord i Tromsøysundet som far til barnet.

Senere på nittitallet jobbet Magdalene som tjenestepike i Tromsø. Det er grunn til å tro at hun hadde sønnen hos seg da. Det sto ikke bra til med henne, hun hadde fått tuberkulose og var avhengig av fattigunderstøttelse. 20. oktober 1898 døde hun, og Georg ble morløs i en alder av bare fem år.

Folketellingen i 1900 viser at Georg Nilsen da bodde i Tønsvika sammen med faren, som var ugift fisker. De to holdt til på gården til farbroren Laurits Pedersen. Faren flyttet like etter til Finnmark, men Georg ble igjen hos onkelen og vokste opp der. Da han ble konfirmert i 1908, hadde han imidlertid havnet hos slektninger i Glimma sør på Ringvassøya. Dette «for ikkje å gå å gå å trø ner dørstokkan i Tønsvika,» som jeg vet det ble sagt. Alt på denne tiden begynte han å reise på fiske sammen med de voksne karene fra stedet.

Georg Nilsen giftet seg aldri. Som voksen var han på sommerfangst noen turer, før han i 1920 ble overtalt av Arthur Oxaas til å ta hyre på en fangstovervintring på Spitsbergen. Ekspedisjonen, som besto av åtte mann, ble rikelig utrustet av grosserer Hans Jensen og kjøpmann Johan Hagerup i Tromsø. Oxaas skulle dra med  skipet M/S «Trio»; i slutten av juli 1920 var alt klart for avreise, og den søkklastede skøyta la ut fra Tromsø. Kursen ble satt til nordvest- og nordsiden av landet. Nilsen var en dyktig maskinist. Han hadde ansvaret for at motoren hamret og gikk under overfarten.

Mennene delte seg i fire fangstpartier: Anton Einarsen og Vainö Johansson skulle holde til på Gråhuken, Alfred Johansen og Efraim Hansson på Roosneset, Georg Bjørnnes og William Oxaas på Flathuken og Arthur Oxaas og Georg Nilsen i Virgohamna på Danskøya. M/S «Trio» ble fortøyd innerst i Virgohamna.

Arthur Oxaas ga Georg Nilsen god attest etter fangstsesongen og vinteroppholdet på Danskøya: Han var en netthendt, iherdig og arbeidsom kar, og ikke minst var han god å ha når det gjaldt å ta et krafttak for å berge skøyta under de mange vanskelighetene som storm og uvær forårsaket.

Ekspedisjonen hadde atskillig med proviant igjen etter endt sesong, og Oxaas bestemte seg for å ta en ny overvintring. Alle karene sa seg straks villige til å være med på dette. De dro rundt med M/S «Trio» og gjorde klart på fangststasjonene, og ble deretter liggende i Ny-Ålesund å vente på en del forsyninger som skulle komme fra Tromsø. Ventetiden benyttet Arthur Oxaas, Alfred Johansen og Georg Nilsen til å ta seg en Tromsø-tur med S/S «Verdande». De to sistnevnte tok seg jobb i byen og trakk seg fra videre deltakelse. Oxaas reiste nordover med to nye mann.

Den første overvintringen må likevel ha gitt mersmak for Georg Nilsen. Han skaffet seg egen utrustning og reiste senere på året opp til Spitsbergen igjen. Han ville fangste i Krossfjorden og bruke Camp Zoe ved Tinayrebukta som hovedstasjon. Hytta var blitt oppført i 1911 av Henry Rudi på oppdrag fra Ernest Mansfield/The Northern Exploration Company.

På vei nordover var han innom den norske geofysiske stasjonen på Kvadehuken ved innløpet til Kongsfjorden, som hadde blitt etablert i 1920 (nedlagt 1924). Bestyrer var tyskeren dr. Otto Stoll. Det ble avtalt at Nilsen skulle komme og feire jul sammen med karene på stasjonen. Dersom man ikke så noe til ham da, eller i hvert fall midtvinters, skulle folk fra stasjonen prøve å få satt seg i kontakt med ham.

Oktober kom, og Nilsen dro videre innover mot Krossfjorden. Han var kjent som en nøysom og stødig kar som gjerne holdt seg for seg selv. Han var en flink skytter, og selv om utrustningen ikke var den beste, regnet alle med at han skulle klare seg godt alene.

Julen kom, og ingen Georg Nilsen dukket opp på stasjonen. Ukene gikk. Ingen Georg. Stasjonsfolkene begynte å frykte at noe kunne være galt.

21. februar 1922 satte to av mennene på Kvadehuken, assistent Torgeir Møkleby (36) og stuert Harald Simonsen (27) over fjorden i en treroms robåt på 12–14 fot for å se etter Nilsen. Etter tre uker var de to fortsatt ikke kommet tilbake. Stoll var meget bekymret, og gikk til gruveanlegget i Ny-Ålesund (Kings Bay Kull Comp. A/S) og fortalte om situasjonen. Selskapet besluttet da å sende ut en hjelpeekspedisjon. Værforholdene gjorde at den ikke kom av gårde før 21. mars. Fire mann dro. Etter fire dager vendte de tilbake uten å ha sett noe til de savnede mennene. De kunne imidlertid fortelle at de hadde funnet en beskjed i hytta på Camp Zoe om at Georg Nilsen hadde gitt seg i vei derfra 12. desember for å feire jul på Kvadehuken.

I en senere innberetning fra Stoll heter det blant annet: «Denne ekspedition hadde i virkeligheten yderst vanskelige veirforhold at kjæmpe med, sterk kuling fra nordvest og 20 graders kulde. De naadde allikevel Cap Guis og Cap Zoe, hvor de fandt Nilsens dagbok. Det fremgaar av denne, at Nilsen den 12te december var gaat til Kings Bay. Han maatte da gaa over fjord-isen, da de ytre dele av Cross Bay paa den tid var helt aapne, og da det praktisk talt er ufremkommelig for en over land, er det sandsynlig, at han paa denne tur er gaat gjennem fjordisen i de indre eller midtre dele av Cross Bay.»

Sommeren 1965 oppholdt en svensk vitenskapelig ekspedisjon (TVM-ekspedisjonen) seg i området ved Krossfjorden. Åtte av ekspedisjonens medlemmer kom noe senere enn de øvrige, i første omgang til Ny-Ålesund, og ble hentet der med et par mindre båter. Været var bra, men etter kort tid begynte det å blåse opp, og de små farkostene måtte søke nødhavn like nord for Blomstrandbreen.

Noen av folkene var utålmodige og begynte å gå til fots mot leiren i Krossfjorden. Etter å ha gått halve strekningen, til litt forbi Kapp Guissez på sørsiden av fjordmunningen, fant de plutselig et gammelt gevær, en Krag-Jørgensen 1916-modell. I kammeret satt det fast en patron, bare delvis inne. Like ved lå kraniet og andre beinrester etter et menneske, fragmenter av klær, en kniv, en bambusstav og 10 patroner. Én patron var avfyrt, én uavfyrt, men med merke etter tennålen. De andre var uavfyrte. Disse funnene, og også et par ski som ble funnet ved Kapp Guissez våren 1922, ble nå satt i forbindelse med den forsvunne Georg Nilsen. Politiet i Tromsø fikk oppgitt registreringsnummeret på geværet, som berodde hos Sysselmannen på Svalbard, og startet etterforskning. Geværet havnet senere på Svalbard Museum, der det befinner seg den dag i dag.

Dramatisk rekonstruksjon i Nordlys

20. august 1965 slo avisen Nordlys saken opp på førstesiden: «Drama fra 20-årene rulles opp på Svalbard. Kamp med bjørn endte ung fangstmanns liv» – ledsaget av et bilde av kraniet som var blitt funnet. Det dramaet man mente hadde utspunnet seg, ble forsøkt rekonstruert på denne måten:

«Omkring en kilometer fra fangsthytta [på Kapp Guissez], like ved en bekk som renner ned fra breene mellom Grimalditoppen og Olsson-fjellet, møtte imidlertid Nilsen sin siste bjørn. Kanskje hadde ikke fangstmannen ventet å møte noen bjørn på dette stedet, men i alle fall hadde han geværet klart. Kanskje takket han også skjebnen for byttet som var sendt i hans veg.

Han fikk opp geværet og fyrte av det første skuddet. Kanskje var avstanden for lang, kanskje var fangstmannen for ivrig. Skuddet var nemlig ikke dødelig. Kanskje ble bjørnen såret, noe som fikk den til å angripe jegeren. Nilsen som sikkert hadde vært ute for lignende tidligere, skjøv rolig en ny patron inn i løpet. Nå ventet han også så lenge at bjørnen var kommet på sikkert skuddhold, før han fyrte løs.

Men skuddet uteble. Enten geværet eller patronen fungerte ikke. I dette øyeblikk må fangstmannen ha forstått at nå sto det om livet. Han fikk ut patronen som hadde klikket og førte en ny inn i løpet. Men da må han allerede ha kjent flåsingen av bjørnen i ansiktet, for lenger kom han ikke. Det tredje skuddet ble aldri løst.»

Dagen etter følger Nordlys opp med et bilde av patronene som var blitt funnet, og en uttalelse fra Henry Rudi om at «det må være nokså klart at det er fangstmannen Georg Nilsen som er funnet. Rart er det etter så mange år å få visshet om hva som har skjedd med ham». Rudi hadde for øvrig selv overvintret tre ganger i hytta på Camp Zoe.

I sin bok Svalbard var min verden, som kom ut i 1955, holder Arthur Oxaas det for mest sannsynlig at Georg Nilsen hadde gått i en råk i fjorden og druknet. Også etter funnene i 1965 sto han i et innlegg i Nordlys 25. august fast ved denne teorien. Oxaas sa blant annet at «I Tromsø fikk Nilsen utrustning og reiste seinere oppover og tok seg stasjon på Zoe i Krossfjord». Og videre:

«Det ble gjort undersøkelser på Kamp Zoe utafor Møller Bay. Ifølge notat var Georg Nilsen gått derfra i første halvdel av mars 1922, for å komme seg til Ny-Ålesund inne i Kongsfjorden.

Da det ikke var noen antegnelser å finne i hytta på Kapp Guissez, skjønte man at Nilsen ikke var kommet dit. Man må da med sikkerhet anta at han har gått seg ned i isen utenfor 14. juli-breen. Under denne breen kommer det et temperert vannsig som gjør at isen utafor fryser seinere til enn den innenforliggende is. Da Nilsen gikk seg ned der, hadde han hunden med kvalper med seg. Man så ikke noe til disse, så de har nok delt skjebne med sin herre.

Skiene som ble funnet på Kapp Guissez behøver ikke å ha noen forbindelse med denne saka. Hva angår kraniet som ble funnet på land innafor Guissez, så er det vel neppe noen bjørn som har drept ham. Isbjørn er for redd mennesker og angriper nesten aldri, unntatt når den blir skremt eller såret.

I alle år etter 1922 har terrenget Guissez vært brukt til fangst av rev, og Peder Pedersen som lå en årrekke på London, benyttet dette terrenget. Aam og Solvik som lå og vaktet Ny-Ålesund i nittentretti-årene, benyttet også dette terreng. I årene 1930-1931 og 32 lå jeg i Ebeltofthamna og passerte da dette terreng flere ganger. Om det i disse årene hadde lagt en død mann der hvor funnet nå er gjort, måtte man nesten ha kommet over det før.

Nå vet man at under krigen var det tyskere der oppe, og spørsmålet er da om det kan være noen omkomne fra den tida. På Spitsbergen gikk ofte geværene over fra mann til mann uten noen registrering, så det kan av den grunn være vanskelig for politiet å få noe rede på eieren av geværet.»

Det er aldri blitt verken bekreftet eller avkreftet at det var de jordiske restene etter Georg Nilsen som ble funnet ved Kapp Guissez i 1965. Hva politiets etterforskning med hensyn til geværet resulterte i, kjenner jeg ikke til. Men det var altså en 1916-modell, og selvsagt ikke urimelig at eieren kunne ha omkommet på 1920-tallet.

Det som imidlertid er klart, er at Nilsen hadde holdt til på Camp Zoe, at beskjeden var lagt igjen der, og at det ikke var noe som tydet på at han hadde vært innom hytta på Kapp Guissez på sin siste vandring. Det er også klart at beskjeden var datert 12. desember 1921. Hvor Arthur Oxaas har «første halvdel av mars 1922» fra, vet jeg ikke. Kanskje rotet han med årstallene etter over førti år.

I en samtale jeg hadde i 1993 med en nær slektning av Georg Nilsen, fikk jeg opplyst at det ikke kunne ha vært levningene etter fangstmannen man fant i 1965. Vedkommende mente bestemt at Nilsen måtte ha gått seg ned i en råk.

Personlig føler jeg meg overbevist om at det var levningene etter Nilsen som ble funnet. Og at det har vært snakk om skadeskyting av en isbjørn, angrep fra denne, plunder med patronene – og så døden. Dette skjedde før Nilsen kom til Kapp Guissez-hytta. Jeg tror Svalbard Museum med forholdsvis god samvittighet kan fortsette å vise frem og fortelle om «Georg Nilsens gevær». Hva som skjedde med skjelettrestene, er ukjent for meg.

Tore Sørensen