Artikler fra www.polarhistorie.no

Utrustning og oppreise

Brev til «Gammelkonsulen»

Midt på 1890-tallet ble gullalderen i norsk overvintringsfangst på Svalbard innledet, for å så vare i et halvt hundre år. Martin Hoff Ekroll fra Skrova i Lofoten var en av de som slo an tonen. Han lå i Storfjorden vinteren 1894–95 med ti mann, og gjorde brukbar fangst. I Tromsø satt ishavsskipper Johan Hagerup og fulgte utviklingen nøye. Dette ville han være med på!

Av Tore Sørensen

Hagerup. Foto: Norsk Polarinstitutt

Den 4. januar 1898 tok Johan Hagerup pennen fatt og begynte på et brev til konsul og bysbarn Conrad Holmboe, kjent langt utenfor Tromsøs grenser som «Gammelkonsulen». Holmboe måtte tilskrives i hovedstaden, der han oppholdt seg denne vinteren. I brevet fortalte Hagerup at han hadde tenkt seg på overvintringsfangst til Spitsbergen, og gjerne ville høre Holmboes mening om dette. Han redegjorde grundig for den påtenkte fangstturen, og analyserte i brede ordelag mulighetene for et vellykket utbytte. Hensikten med brevet var selvsagt å oppnå finansiell støtte til prosjektet.

Den godeste Hagerup hadde sikkert grublet opp og i mente på hvordan han skulle ordlegge seg for å få «Gammelkonsulen» med på notene. Men han fikk til et fint brev, og vi skal se mer i detalj på hvordan han la opp argumentasjonen overfor Holmboe. Språket hans var levende og festlig, og for at dette skal komme til syne her, vil deler av brevet bli sitert direkte.

Hagerup ville reise opp til Spitsbergen i juli måned, fortrinnsvis med et skip fra Vesteraalenes Dampskibsselskab. På Akseløya i Bellsund aktet han å føre opp et hus av medbrakte materialer, samt torv og stein fra stedet. Han regnet med å trenge proviant og og utstyr for fem mann i 13–14 måneder. Kostnadene ville alt i alt beløpe seg til et sted mellom 2 000 og 2 500 kroner, mente han, alt avhengig av hvor høy frakt «det vesteraalske» skulle ha.

Planen var først og fremst å drive revefangst, men også å jakte på isbjørn, rein, kobbe og fugl. Etter hva Hagerup hadde brakt i erfaring, skulle Martin Hoff Ekroll ha oppnådd gode priser på reveskinnene etter overvintringen i 1894–95. Han skrev om Ekroll: «Han var ikke udrustet eller bestemt paa saadan Fangst, men da han la ud Gift efter Bjørnen var Ræven og spiste sig død paa Giften. Han fik fat i 30 Ræv; men en hel Del føg Snøen over, og naar den tinede bort om Vaaren var Holmen fuld af død Ræv som havde lagt under Sneen.»

Han henviser også til Andreas Holms overvintring i Isfjorden året etter, der Holm og én mann til omkom, mens to andre så vidt kom fra det med livet i behold: «Andreas Holm som døde derborte forleden Aar, fangede 7 Ræv, og den Mand som levede fik 600 Kr. af Turisterne derborte. Holm eller hans Mandskab laa jo og ventede paa Døden og om Ræven havde kommet til dem har de ikke kundet fanget flere end som blev gjort.»

Faktaboks

Johan Hagerup

Johan Hagerup (eg. Johan Widding Larsen) ble født på Langnes på Tromsøya 14. mai 1846. Alt som ungdom begynte han å fare på Ishavet. Han var med som styrmann da skipper Edvard Holm Johannessen fra Balsfjord som den første gjennomførte en omseiling av Novaja Zemlja med skonnerten «Nordland» i 1870. Senere ble han selv ishavsskipper.

Han ble gift med Eline Marie Moe fra Tønsvik i Tromsøysund, og de to fikk ni barn sammen. Blant disse var sønnene Johan jr. og Harald, som begge satte spor etter seg i de arktiske farvann, og datteren Gitta (Jønsson), som ble en kjent politiker og kvinnesaksforkjemper.

Fire sesonger var Hagerup på overvintringsfangst på Spitsbergen; i 1898–99, 1900–01, 1902–03 og 1906–07. Alle årene lå han på Akseløya i Bellsund. Under overvintringene gjorde han nyttige observasjoner for Det meteorlogiske institut i Kristiania. I 1911 var han islos for De norske statsunderstøttede Spitsbergenekspeditioner. Den gamle ishavskjempen døde i Tromsø 21. januar 1924.
Side 1

Fangstprognose og markedsanalyse

Det er tydelig at Hagerup hadde klokketro på reven. I en malende beskrivelse sa han: «Efter mit Bekjendtskab til Spitzbergen er det ingen Tvivl om at de som er udrustet paa saadan Fangst absolut maa gjøre noget; i særdeles hed i Bellsund hvor Ræven har sit egentlige Hjem derborte, da det er Fuglefjeld som er paa milevis og der ligger den og lurer paa Fugl, Unger og andet Affald. Jeg har seet Følger paa indtil 20 Stk. i Skokken. Om Sommeren lønner det sig ikke at skyde den, da den springer saa Haardotterne fyger af den. Jeg har været tilstede ved det at have baaret Renbørre [reinbør/skutt rein] og sat med den, og der har været 5 Stykker og spist af Renen. 2 Stykker slog jeg ihjel med Krudthornet.»

I fortsatt optimistiske vendinger tok han så for seg de mulighetene han ellers mente var til stede for å gjøre en vellykket fangst: «I Bellsund maa der vistnok ikke være saa lidet Bjørn som samles der for at søge efter Hvidfiskskrotter som i Aarenes Løb er bragt i Land og ligger der, saa der maatte antagelig fanges en god Del Bjørn ogsaa. Angaaende Renen er det det bedste Terræn paa Spitzbergen. I Aarets Løb maatte man fange mindst 200 Stykker. Om Kobben vil jeg antage at man maatte faa en 50 Tdr. Kobbespæk. Den øvrige Fangst faar blive efter Omstændighederne.»

Han antok at man måtte kunne få solgt reveskinnene, og sannsynligvis også det meste av vinterskinnene fra den øvrige fangsten, til turistene på Spitsbergen. Og med gode skinnpriser og en økende turistfart til øygruppen på denne tiden, trodde han at det å være førstemann ute med «en saadan Plan», kunne bli en lukrativ affære.

Så kom han inn på midlertidig utstopping av fugler og dyr, og mente at han om nødvendig kunne lære seg den kunsten på kort tid. Og likedan med fotografering – «som maatte lønne sig at handle med Turisterne». Vi har uten tvil å gjøre med en grundig og fremsynt mann, med usvikelig tro på sin plan – eller i det minste et inderlig ønske om å få satt den ut i livet.

Faktaboks

Gullalderen

I perioden 1895–1941 ble det registrert drøyt tusen personovervintringer på Svalbard, fordelt på ca. 440 fangstpartier. Frem til første verdenskrig varierte antallet fangstfolk sterkt fra én sesong til den neste. Toppåret var sesongen 1908–09, med 63 overvintrere, men gjennomsnittet lå på godt under halvparten. Fangstpartiene besto gjerne av tre–fire mann. Under krigen gikk fangsten sterkt tilbake, for så å ta seg opp igjen i 1920-årene. Fra denne tiden ble det vanligere at to mann overvintret sammen. Det er også mange eksempler på fangstfolk som foretrakk å overvintre alene. I tiåret frem til 1941, da alle fangstfolk ble evakuert fra Svalbard sammen med den øvrige befolkningen, lå antallet overvintrere nokså stabilt på mellom 25 og 35 i året.

Krigen ble et vendepunkt for overvintringsfangsten på Svalbard. Det var riktignok bra aktivitet igjen i 1946–47, med 21 fangstfolk på plass, men mange av disse var veteraner som ga seg etter denne vinteren. Neste sesong var tallet redusert til 13. Og med fortsatt frafall av folk, og manglende nyrekruttering etter krigen, gikk luften helt ut av ballongen. Sesongen 1948–49 var det én mann igjen som holdt geskjeften i hevd – superveteranen Hilmar Nøis i sitt kjære Sassen. Gullalderen var definitivt over.
Side 2

Hagerup ber om støtte

Før han kom til poenget med brevet – finansiell støtte til ekspedisjonen – måtte Hagerup innom et tydelig sårt punkt, en gammel gjeld han hadde til Holmboe. Denne hadde han pådratt seg gjennom en ulykkelig lever- og tranforretning. Men eiendommen hans måtte jo kunne stå som tilstrekkelig sikkerhet her, mente han.

Og så, omsider: «... men De har ogsaa engang lovet mig Støtte naar jeg kom med en god og fornuftig Plan. Dette Udstyr vi fik her som maatte tiltrænges til Overvintringen skulde vi 5 staa Last og Brast sammen, dog jeg som Formand og ansvarlig for det Hele. Men den fangede Fangst skulde deles i 7-8 Dele, saaledes at jeg fik 2 og den som gav Udrustningen 1 Del, da den som gav Udrustningen ikke kunde faa naa sine fulde Procenter med Salget af Fangsten, da der som udtalt foran, den vil for Endel blive solgt derborte hvis Leiligheden tillod det. Angaaende Udrustningen koster den kun 30 Ræveskind, efter som Eckroll har faaet for Endel.»

Så avsluttet han brevet med fynd og klem: Dette hadde han slik tro på at han var villig til å ofre livet «derborte», skrev han. Og for å strø sand på det hele, trakk han inn Fridtjof Nansen og sa med den store folkehelten: «Jeg vil opofre mig til de sidste Kræfter.» Med hensyn til fortjeneste, mente han at man trygt kunne forvente å tjene et par tusen kroner på hver sjuende- eller åttendepart. Han uttrykte sitt håp om at Holmboe kunne se seg villig til å utruste ekspedisjonen, og ba til slutt om at planen måtte holdes hemmelig inntil videre.

«Gammelkonsulen» hadde nok sine betenkeligheter med å gå inn i et prosjekt som dette. For det første var utrustningen dyr. Dernest var risikoen for både folk og utstyr stor etter de erfaringer man hadde. Den gamle gjelden spilte kanskje også en rolle.
Hagerup måtte leve i det uvisse gjennom hele vinteren, noen avklaring med Holmboe kom det ikke til. Et stykke ut i mai tillot han seg å tilskrive den ærede konsul på nytt; han ville gjerne vite når Holmboe hadde tenkt seg nordover, og ikke minst om han kunne påregne seg den støtten han hadde bedt om. Han kunne for øvrig melde at «det vesteraalske» skulle ha 350 kroner for å ta ekspedisjonen over til Spitsbergen, det hadde han nettopp fått beskjed om.

Holmboe smakte videre på Hagerups plan. Han måtte tenke seg grundig om her. Det gikk noen uker til. Så ga han etter og sa seg villig til å støtte ekspedisjonen.

Side 3

Utrustning og oppreise

Juli måned hadde begynt. Et halvt år hadde det tatt for Hagerup å få velsignelse for prosjektet, men nå gikk han straks i gang med organiseringen av turen. Fire mann skulle han ha med seg, og disse ble kjapt forhyrt. Det var broren Lars Hagerup, Lars Moe og Jacob Laidi, alle fra Tromsø, samt Martin Davidsen fra Hemnes i Rana.

Utrustningen ble tatt gjennom Holmboes familiefirma M.W. Holmboe & Søn i Tromsø. Firmaet satte opp en kontrakt der det het at forskuttert beløp – med tillegg av renter og provisjon – skulle dekkes av forventet fangstutbytte, og videre at M.W. Holmboe & Søn skulle erholde en sjuendepart av nettoutbyttet, samt stå for realiseringen av all hjemsendt eller hjembrakt fangst. En passus om at Hagerup skulle stå personlig ansvarlig for eventuell manglende dekning av forskuddet, ble også tatt inn.

Forberedelsene ble gjort på rekordtid. Den 12. juli gikk karene om bord i D/S «Vesteraalen» for i første omgang å bli fraktet til Hammerfest. Med seg hadde de en stor og to mindre båter, hyttematerialer, proviant, tønner og annen utrustning. I Hammerfest ble det omlasting til D/S «Lofoten», som gikk i turistrute på Spitsbergen på tredje sommeren, og som nå lå klar til oppreise.

Med på overfarten var også en annen ekspedisjon, sju vesterålinger som skulle overvintre i Adventfjorden. Vesteraalens Dampskibsselskab hadde velvilligst stilt turisthytta («hotellet») som de hadde der, til rådighet som vinterbolig for folkene. Bygningen hadde blitt oppført to år tidligere, men hadde vist seg å være dårlig butikk for selskapet, og hotelldriften var nå avviklet. Hans Furfjord ledet denne andre ekspedisjonen, som besto av fire menn, to kvinner og en tre år gammel jentunge. Det var en dristig sammensetning; aldri før hadde kvinner – og aller minst barn – vært med på en slik tur.

Oppreisen ble en hyggelig opplevelse for ekspedisjonsfolkene. De fikk utmerket behandling av offiserene om bord, som syntes det var stas å ha med denne brokete overvintringsgjengen som passasjerer.

Side 4

Etablering i Bellsund

Restaurert hytte fra Hagerups ekspedisjon 1898. Foto: Norsk Polarinstitutt

En drøy uke etter avreisen fra Tromsø ble Hagerup-ekspedisjonen satt i land ved Midterhuken i Bellsund. Derfra rodde karene sakene sine det korte stykket over til Akseløya, hvor de skulle ha hovedstasjon. Det første de gjorde, var å føre opp et hus på sørspissen av øya. Det fikk en grunnflate på 5 x 2,5 meter, og en høyde på 2,5 meter under mønet. Veggene var av planker, så et moselag og et torvlag, og til slutt en tykk steinmur som gikk i høyde med raften. Taket var never- og torvlagt. Bedre vinterresidens enn dette skulle det godt gjøres å få til. I flukt med hovedhuset satte mennene opp et arbeidshus på 5 x 5 meter.

Så flyttet de byggeaktiviteten bort fra øya og til Midterhukhamna noen kilometer lenger sør. Her snekret de opp en hytte som skulle være stasjon for revefangsten. Deretter lastet de med seg materialer og dro til Kaldbukta ytterst i Reindalen, tre mil nordøst for hovedstasjonen, og bygde stasjon for reinfangsten der. Da hadde de to såkalte bistasjoner på plass, og det var nødvendig – både av praktiske og av sikkerhetsmessige årsaker.

I månedsskiftet august–september var karene på jakt i Reindalen. Over femti rein, og en del kobbe, fikk de på turen. På denne tiden skjedde det noe med Jakob Laidi, som hadde blitt forhyrt «til at gjøre Tjeneste som Kok, som Fangstmand samt forøvrigt til alt forefaldende Arbeide». Vi vet nemlig at fra begynnelsen av september hadde Samson Fylkesnes fra Hardanger overtatt hans plass i ekspedisjonen. Dette byttet må ha skjedd da en båt fra Hvidfiskens Rederi i Tranøy, med den kjente skipper Ingvald Svendsen som disponent, var innom med en del saker til Bellsund-karene. Og med samme skyss sendte sannsynligvis Hagerup «høstfangsten» ned til Tromsø. M.W. Holmboe & Søn omsatte i hvert fall trekvart tonn reinkjøtt og en del skinn for ekspedisjonen senere på høsten. 44 kroner kunne for øvrig Jakob Laidi stikke i lomma på sin part av denne høstfangsten.

Side 5

Vinterfangsten starter

Revefangsten ville ikke mennene gi seg i kast med før ut i november, da de gikk ut fra at dyrene først da hadde fått brukbar vinterpels. De begynte imidlertid tidlig å legge ut åte i fangstkassene, uten at disse ble «aktivert», dette for å venne reven til at her var det lettvinte måltider å hente og ingen fare på ferde. Det gikk etter planen, men da alvoret startet, viste det seg at de pelskledte krabatene fortsatt hadde lite å frykte. Fellene fungerte nemlig ikke. Ingen av mennene hadde rigget til slike innretninger før, og nå hadde de gjort det på feil måte. Men etter at diverse justeringer var foretatt, ble det full uttelling med hele elleve rev på Midterhuken allerede første natten.

Reven var lett å ta nå på førjulsvinteren, og velfødd og fin var den. Men karene stresset ikke med fangsten. De mente at blåreven, som var den mest verdifulle, skulle fanges fra januar til sist i mars, og planla å øke aktiviteten da. Det ble en kostbar utsettelse. Dyrene ble nemlig svært vare overfor fellene etter hvert, og atskillig verre å få has på utpå vinteren enn tidligere. Resultatet av revefangsten skal vi se nærmere på i en samlet fangstoversikt mot slutten av artikkelen.

Når det gjaldt bjørnen, fryktet Hagerup at det kunne bli vanskelig å komme på tilstrekkelig skuddhold av denne. Han ønsket derfor at dyr som fant veien til hytta ved nattetid, skulle røpe seg, slik at i hvert fall disse kunne bli felt. Et sinnrikt varslingssystem ble laget til: Mennene kappet noen meter med ståltråd og surret den ene enden fast til en pinne inne på veggen. Så strakk de tråden ut fra hytta og festet en spekkåte til den andre enden. Til slutt hengte de en blikkboks over pinnen. Da var anordningen klar. Når bjørnen nappet i spekket, ville pinnen bli dratt ut, og boksen falle i gulvet. Og mennene ville forhåpentligvis våkne.
Det skal nevnes at det effektive isbjørn-selvskuddet ikke var oppfunnet ennå; det kom i bruk først tjue år senere.

Første isbjørnvarsel kom grytidlig om morgenen den 12. desember. Karene våknet av at blikkboksen deiset i gulvet. De for opp og fikk fatt i geværene, men da de kom ut, hadde bjørnen allerede lagt på flukt. Skuddene de slengte etter den, forsvant ut i svarte natten.

Det ble jul. Mennene gjorde ikke noe stort nummer ut av høytiden. Men de holdt seg inne, slappet av og leste mye. Kortstokk hadde de med seg, og den ble flittig benyttet.


Side 6

Isbjørndramatikk

I midten av januar 1899 gikk neste isbjørnalarm. Mennene sov, men kom seg raskt på beina da de skjønte hva som var på ferde. Johan Hagerup var førstemann ut i døråpningen. Det var så mørkt at han bare øynet konturene av bjørnen, men han sendte av gårde et skudd, og dette ble kvittert for med et fryktelig brøl. Han hadde altså truffet. Bjørnen var imidlertid bare skadeskutt. Den trakk seg tilbake og forsvant i mørket. Å ta opp jakten på den nå ville være nytteløst, så karene gikk til køys igjen.

Utpå dagen fant de blodspor i snøen, og ga seg til å følge dette. En mils vei gikk de, det bar til fjells. Og der, ovenfor et flog, fant de bamsen halvt ihjelblødd. De avsluttet lidelsene dens med en kule – med det resultat at bjørnen rauset utfor kanten og nedover fjellsiden. Mennene tok seg ned til det døde dyret, og gikk straks i gang med flåingen. Mens de holdt på med dette, ble de oppmerksomme på tre bjørner et godt stykke unna som kom labbende bedagelig mot dem. På to hundre meters hold ville Johan Hagerup fyre løs, men skuddet gikk ikke av. Oljen i geværlåsen hadde størknet i den strenge kulden, og det var umulig å få våpenet til å fungere. De andre geværene klikket også. Mennene befant seg plutselig i en livstruende situasjon. De hadde imidlertid mer flaks enn de kunne ha håpet på, bjørnene ruslet rolig videre og forsvant ut av syne. Småskjelvende sto karene der, sjeleglade for ikke å ha endt som bjørnemat, men likevel forbitret over å måtte stå med ladde våpen og se på at det verdifulle byttet forsvant. Det første de gjorde da de kom i hus, var å skru opp geværlåsene og bytte ut den gamle oljen med en mer lettflytende type som de hadde blandet opp med parafin.

Fem bjørner til fikk karene i løpet av forholdsvis kort tid. Så var det stopp, men tidlig i mars ble det enda et par. Det å kunne sette isbjørnkjøtt på menyen, var kjærkomment for mennene. Utover hele førjulsvinteren og til langt ut i januar hadde det gått i reinkjøtt, så den kosten var de grundig lei av.

Side 7

Tobakkstur til Adventfjorden

Oppholdet gikk hardt utover tobakken, og i midten av april var det tomt. Dette viste seg å være et hardt slag for mennene. Noe måtte gjøres, og det ble bestemt at Lars Moe og Martin Davidsen skulle ta turen på ski over til Adventfjorden for å prøve å skaffe litt tobakk hos vesterålingene der.

Før vi går videre, skal det her nevnes at det også befant seg en tredje ekspedisjon på Spitsbergen denne vinteren. Det var snakk om fire mann, som lå fordelt i to fangstpartier på henholdsvis Kong Ludvigøyane og Halvmåneøya, like ved sørenden av Edgeøya. Og for å sette krisesituasjonen på Akseløya litt i perspektiv, skal det også nevnes at det samtidig som tobakksbeholdningen der skrumpet til bunns utspant seg en atskillig verre tragedie på Halvmåneøya. De to som lå der, Karl Møller fra Ålesund og Ibenhart Jensen Fladseth fra Hadsel, måtte da gi tapt etter lang tids kamp mot skjørbuken, den nådeløse sykdommen som hadde tatt så mange overvintrere opp gjennom årene. De ble senere funnet døde i køyene sine, i omgivelser som ble beskrevet som «fæle og skrekkelige». Siste dagboksnotat var fra 6. april: «Frostrøg, vestlig vind, spag ÷14 a 15 gr.» Hvor lenge de kan ha levd etter dette, er det umulig å si.

Moe og Davidsen tok fatt på tobakksturen. De overnattet i hytta i Reindalen, og brukte derfra tolv timer over til Adventfjorden. Der dukket de uventet – men hjertelig velkomne – opp i turisthytta. Det «offisielle» ærendet deres var at de hadde lyst til å hilse på folkene der, men de kom raskt til å nevne at de hadde gått tom for tobakk i Bellsund. Og vesterålingene hadde heldigvis såpass igjen av sorten at de kunne avse noe.

En av mennene i turisthytta, Lars Nisja, var syk og sengeliggende da Bellsund-karene var der. Det var skjørbuk han hadde fått. Tilstanden hans forverret seg utover våren. Tidlig i juni ble det mer elendighet i huset. Da skar Martin Pedersen seg stygt i en finger, og fikk kraftig verk i såret. Den 16. juni skriver ekspedisjonsleder Hans Furfjord i dagboken sin: «Martins Værkefinger bliver værre for hver Dag; vi har iagttaget alle Forsigtighedsregler. Lars er ogsaa værre.» Fem dager senere ble det heldigvis hjelp å få – og ikke fra hvem som helst. Det var den italienske kronprinsen som plutselig dukket opp i Adventfjorden med yachten «Jela». Furfjord skriver i dagboken: «Prinsen, Prinsessen, Kapteinen med flere kom straks paa Land og op til os. Kronprinsessen undersøgte selv Sygdommene, sendte Bud ombord efter diverse Sager, hun behøvede. Hun behandlede selv Martins Værkefinger, holdt paa i over to Timer, badede Haanden, fik udpresset endel af Værken og forbandt den. Lars fik Medicin.» Prinsessen fortsatte å pleie de syke, og nå gikk det bedre. Den 25. juni skriver Furfjord: «Lars er saapas at han kan gaa over Gulver ved Hjælp af Stok. Han har faaet lidt Appetit og Tænderne er begyndt at fæstne. Ligeledes er Smerten i Martins Haand nu mindre, saa han faar sove.»

Side 8

Vår, sommer og hjemreise

Den hardeste vinteren var over. De fem på Akseløya hadde holdt seg friske og hatt en god overvintring. Tonen dem imellom hadde vært lett; spøken og latteren var aldri langt unna. Spesielt i mørketiden satt humoren løst. Slik unngikk mennene tungsinn og konflikter, og slik ble de en sammensveiset gjeng som trivdes i hverandres selskap. Når været var for ille, holdt de seg innendørs. Da hadde de stor glede av å lese såkalte vittighetsblader. Særlig sto et som het Vikingen høyt i kurs.

Våren var tid for kobbefangst. Den største av båtene var overbygd, så den ble brukt under fartingen etter kobbe. Mennene kalte den for «Kjæftausa». Også de to mindre farkostene hadde navn: «Emil» og «Han Karolius». Alt var oppkallinger fra Vikingen. Et muntert påfunn, som inkluderte båtene i det gode fellesskap.

I begynnelsen av juni fikk karene besøk. Det var skipper Ingvald Svendsen som ankret opp utenfor Akseløya og kom i land med brev, aviser og nyheter fra Tromsø. En ren høytidsstund ble dette for mennene. Snart elleve måneder hadde de vært isolert fra omverdenen, så bare det å se nye ansikter og høre nye stemmer, var kjærkomment. Men uten tvil var det brevene og nyhetene hjemmefra som gledet mest.

En måned senere kom en tysk hvalfanger innom Bellsund som snarest. Den skulle videre til Bjørnøya, og derfra til Norge nesten umiddelbart. Ingvald Svendsen, som lå i Bellsund med jakten «Elina», hev seg rundt og fikk sendt med et brev til M.W. Holmboe & Søn i Tromsø der han fortalte nytt om Hagerup-ekspedisjonen. Hagerup selv var på dunfangst på Forlandsøyane ti mil lenger nord sammen med en av Svendsens folk da dette skjedde. Og mennene hans på Akseløya var neppe klar over at hvalfangeren var der, mente Svendsen, så brevet ordnet han med som en hyggelig vennetjeneste. En hyggelig vennetjeneste utførte også Hagerup-folkene noen dager senere, da tre av dem trasket den lange veien til Adventfjorden med post som Svendsen hadde hatt med til vesterålingene der.

Det ble tid for hjemreise. De fem på Akseløya hadde utrettet det de skulle. Fangsten var tatt vare på og alt ellers gjort klappet og klart. En del utstyr lot mennene bli værende igjen på øya. Så fulgte de med Ingvald Svendsens jakt «Jasai» over til Norge, og ved middagstider den 12. august gikk de i land i Tromsø. Det var på dagen tretten måneder etter at de reiste fra byen.

Våre venner vesterålingene kom tilbake til Norge med D/S «Lofoten». Martin Pedersen, han med verkfingeren, hadde imidlertid reist på forhånd med turistskipet «Augusta Victoria». Han var blitt verre igjen, og måtte bare komme seg hjem før dette gikk helt galt.

Side 9

Fangst og fortjeneste

Det foreligger en del sprikende tall om fangstutbyttet for Hagerup-ekspedisjonen. Ved hjemkomst opplyste Hagerup at de hadde fått 50 rev: 26 blå og 24 hvite. Ved en senere anledning oppga han antallet til 70. Men kanskje ble en del av skinnene solgt på Spitsbergen. For blårevskinnene som ble avsatt i Tromsø, ble det oppnådd en gjennomsnittspris på 90 kroner. Hvitrevskinnene gikk for bare 15 kroner stykket.

Ni bjørn skjøt mennene, og rundt 60 rein. Kobbefangsten utgjorde ifølge Hagerup 30 tønner spekk, og dunfangsten rundt 300 kilo. I Norsk Polarinstitutts arkiv oppgis fem tonn spekk og 200 kilo dun.

Som en liten bi-inntekt hadde roturer med turister på Spitsbergen innbrakt den nette sum av 60 kroner. Og til slutt kan nevnes at M.W. Holmboe & Søn overtok halv eierandel i huset og det etterlatte utstyret på Aksløya for 315 kroner.

Sluttregnskapet, her i avrundede tall, viser at samlet inntekt for ekspedisjonen ble på 5 200 kroner. Til utgift kom 2 800 kroner, slik at overskuddet ble på 2 400 kroner. Dette ble fordelt på sju parter á 340 kroner; to til Johan Hagerup, én til hver av de øvrige deltakerne og én til firma M.W. Holmboe & Søn. Gjennomsnittlig industriarbeiderlønn på denne tiden var ca. 660 kroner, så Hagerup selv berget seg rimelig bra, mens det derimot var et heller skralt utbytte mennene hans og utrusterfirmaet ble sittende igjen med. Og altså himmelvidt unna de par tusen kronene som Hagerup hadde forespeilet.

Slik ble utfallet av overvintringsturen Johan Hagerup hadde jobbet så iherdig for å få i stand. Prognosene hans for fangst og fortjeneste hadde slått kraftig feil, men selvsagt må den halvhjertede revefangsten på førjulsvinteren ta noe av skylden her. Det er vel heller ikke utenkelig at Hagerup hadde overdrevet optimismen sin for å få Holmboe til å tenne på prosjektet. Uansett, han hadde gjort seg mange nyttige erfaringer, og hatt et fint år på Akseløya sammen med de fire overvintringskameratene sine. Mennene skrøt han av etter hjemkomsten: Det var «staute og uforferdede karer» han hadde hatt med seg, uttalte han. Selv hadde han fått vist at han kunne organisere og gjennomføre en overvintringstur til Spitsbergen på en måte som det sto all mulig respekt av.

Side 10