Side 2 av 6
- God kunnskap om Spitsbergen
- Ufrivillige overvintringer
- Knag kommer med sin plan
- Kostnader og ydmykhet
- Å få det hele på plass
- Sluttord
Når vi snakker om ufrivillige overvintringer, har jeg lyst til å nevne den mest utrolige Svalbard-historien jeg for min del kjenner til. Den utspant seg riktignok noen år etter Niels Knags død, men likevel.
Det hele startet sommeren 1743, da fire russiske sjøfolk ble akterutseilt på Edgeøya. Minimalt med mat og utstyr hadde de å klare seg med, og en muskett med bare tolv skudd. De tok inn i en gammel og miserabel russisk fangsthytte som de fant på øya. Situasjonen med tanke på overvintring så mørk ut. Men dette var kreative karer som ikke hadde tenkt å gi opp. Av ting de fant – og dyr de felte – klarte de å lage spyd, bue, piler og annet de trengte. Nå kunne de forsvare seg mot isbjørn, og også drive aktiv fangst. Vinteren gikk. Årene gikk. Mennene klamret seg til livet. Vinteren 1749 måtte én av dem, Feodor Veregin, gi tapt. Han hadde ikke klart å drikke varmt reinsdyrblod som de andre, så skjørbuken tok ham til slutt. I august 1749 ble de tre gjenlevende mennene funnet av et russisk fartøy og tatt med tilbake til hjemlandet. Etter over seks år på Edgeøya! (Årbok Svalbard 1981–82.)
Bosetting av Svalbard – en plan fra 1715
Ufrivillige overvintringer
En litt annen virkelighet hadde de nok opplevd, sjøfolk som opp gjennom årene hadde berget seg i land fra forliste skip. De fleste hadde omkommet i løpet av vinteren, skriver Knag. Det skyldtes dårlig med husvære, streng og uvant kulde, og mangel på brensel, mat og klær. Men noen hadde klart seg – «indtil Skibe et andet Aar har afhendtet dem».
For å ta et eksempel på det siste, skal vi se på den første dokumenterte overvintringen på Svalbard. Den fant sted i 1630–31. Åtte engelske fangstfolk hadde kommet bort fra skipet sitt i uvær, og ble etterlatt nordpå da flåten dro hjem etter endt sesong. Ni måneder var mennene tvunget til å tilbringe i en forlatt hvalfangststasjon i Bellsund-området. Til tross for lite mat og tydelige skjørbukssymptomer, klarte de seg gjennom vinteren alle som én. De ble plukket opp av et engelsk skip om våren, og kom raskt til hektene igjen.
