Den såkalte ”Svalbard-saken”, som ble innledet med Molotovs dramatiske utspill i november 1944 og som på sett og vis ble avsluttet i februar 1947, var både et tidlig varsel om og det klareste eksemplet på det som kom til å bli en gjennomgående linje i Sovjetunionens politikk overfor Norge under den kalde krigen: Ønsket om å ordne norsk-sovjetiske spørsmål på bilateral basis, altså uten å trekke inn de øvrige stormaktene, FN eller andre internasjonale aktører. På norsk side var man opptatt av å unngå alt som smakte av bilateralisering.

Av Sven G. Holtsmark

Natten til den 12. november 1944 ble Norges utenriksminister Trygve Lie og Norges Moskva-ambassadør Rolf Andvord kalt til et møte med den sovjetiske utenrikskommissæren Vjatsjeslav M. Molotov. Innkallingen kom bare timer før utenriksministeren skulle forlate Moskva, etter et besøk som hadde dreid seg om en rekke konkrete saker i forbindelse med det norsk-sovjetiske og allierte militære samarbeidet på nordkalotten.

Det ble raskt klart at Molotov ønsket å snakke om én eneste sak: Svalbard. Den sovjetiske regjeringen, sa Molotov, var lite tilfreds med Svalbard-avtalen av 1920. Ifølge det sovjetiske referatet av samtalen gikk han rett på sak:

Konvensjonen av 1920 ble vedtatt uten Sovjetunionens deltakelse, og den var rettet mot Sovjetunionen. En situasjon som på denne måten diskriminerer Sovjetunionen, kan ikke lenger aksepteres og tåles. [...] Det er klart at denne Konvensjonen ikke kan stå ved lag. Han, Molotov, håper at den norske Utenriksminister forstår den sovjetiske Regjeringens syn.

Molotovs argumenter var økonomiske og militærstrategiske. Kull fra Spitsbergen, hevdet han, hadde før krigen spilt en ”meget stor rolle” for det nordlige Russland. Dessuten: Sovjetunionens eneste utgang til havet i vest passerer øygruppen. Sovjetunionen og Norge, som de eneste land med virkelige interesser i området, skulle bli enige om å ”kaste selve Konvensjonen i papirkurven”. De øvrige signatarmaktene skulle presenteres for et fait accompli. USA og Storbritannia skulle holdes orientert om de norsk-russiske samtalene, og når tiden var inne ville de bli bedt om å gi sitt samtykke til at 1920-traktaten ble formelt annullert.

Molotov gikk deretter over til å presisere det sovjetiske kravet:

[D]en sovjetiske Regjering foreslår at Spitsbergen-øyene, som inntil 1920 var ingenmannsland, etter at Konvensjonen er blitt annullert skal tilhøre begge stater som et kondominium (v porjadke kondominiuma). Bjørnøya bør tilhøre Sovjetunionen, ettersom den lenge før 1920 i praksis var en russisk øy. Dersom Norge og den sovjetiske Regjering får løst dette spørsmålet på dette rettferdige grunnlaget, vil det svare til begge lands sikkerhetsinteresser i nord, på samme måte som det vil tilfredsstille de to lands økonomiske interesser. Dette vil også fjerne diskrimineringen av Sovjetunionen som den ulykksalige Konvensjonen førte med seg.

Dette var første gang siden den aksepterte Svalbard-traktaten i 1924 at den sovjetiske regjeringen ga uttrykk for at den ønsket å endre Svalbards folkerettslige status for å sikre Sovjetunionen næringsmessige eller sikkerhetspolitiske særrettigheter. Etter det tyske angrepet på USSR sommeren 1941 var det riktignok blitt klart at russerne hadde begynt å tillegge øygruppen militærstrategisk betydning. Utviklingen videre i krigen, med kamphandlinger på Spitsbergen mellom norske og tyske styrker, samt begge siders bruk av øygruppen for krigsviktig værvarsling, viste begrensningene i 1920-traktatens forbud mot å utnytte Svalbard ”for krigsøiemed”.

Den såkalte ”Svalbard-saken”, som ble innledet med Molotovs utspill i november 1944 og som på sett og vis ble avsluttet i februar 1947, var både et tidlig varsel om, og det klareste eksemplet på det som kom til å bli en gjennomgående linje i Sovjetunionens politikk overfor Norge under den kalde krigen. I tråd med stormaktens tradisjonelle linje overfor en småstat, ønsket den sovjetiske regjeringen å ordne utestående norsk-sovjetiske spørsmål på bilateral basis, altså uten å trekke inn de øvrige stormaktene, FN eller andre internasjonale aktører. På norsk side var man tilsvarende opptatt av å unngå alt som smakte av bilateralisering. Situasjonen i krigens sluttfase og i den første etterkrigstiden var mindre entydig: Den norske håndteringen av Svalbard-saken, særlig i den tidlige fasen, ble preget av at regjeringen bare i begrenset grad søkte ryggdekning hos sine vestlige allierte. I så måte har nok saken i ettertid vært sett på som et negativt lærestykke.

Svalbard-saken spilte en viktig rolle i forholdet mellom Norge og Sovjetunionen i krigens sluttfase, selv om det var først mer enn to år senere at det sovjetiske utspillet ble kjent for norsk og internasjonal offentlighet. I etterkrigstiden var Molotovs initiativ med på å undergrave grunnlaget for den norske regjeringens erklærte vilje til å være ”brobygger” mellom USSR og vestmaktene. På det allmenne plan bidro saken til å befeste den allerede eksisterende mistroen i norske regjeringskretser til Sovjetunionens langsiktige hensikter i nord. Dette gjaldt også etter at regjering og Storting i februar 1947 slo rettrett og avviste det sovjetiske kravet.

De første tegn på at personer og miljøer i det sovjetiske utenrikspolitiske apparatet begynte å vurdere landets Svalbard-politikk i en militærstrategisk sammenheng, stammer fra tiden umiddelbart før krigen brøt ut i Europa i september 1939. Selv om disse tankene ikke ble kjent utenfor det sovjetiske regjeringsapparatet, kan de ha forberedt grunnen for Molotovs dramatiske utspill under Trygve Lies besøk i Moskva i november 1944. Argumentene som ble brukt – behovet for å beherske forsyningslinjene fra vest og USSRs tilgang til Atlanterhavet fra havnene i Nordvest-Russland – innvarslet problemstillinger som kom til å sette sitt preg på USSRs nordpolitikk i tiårene som fulgte.

Det ser ut til at det opprinnelige initiativet kom fra det sovjetiske konsulatet i Barentsburg på Spitsbergen. Under møter og i dokumenter sommeren 1939 ble det understreket at Svalbard-øygruppen hadde ”overordentlig strategisk plassering og betydning som [utgangspunkt for] en marinebase som kontrollerer hele området”, dvs. Barentshavet og kommunikasjonslinjene mellom det nordlige Russland og Atlanterhavet. Det er likevel lite som tyder på at spørsmålet den gang ble presentert for Molotov – mer sannsynlig er det at saken ble lagt bort som følge av ikke-angrepsavtalen med Tyskland som ble inngått 23. august. Det var nemlig muligheten av en tysk-sovjetisk krig som dannet grunnlaget for de militærstrategiske refleksjonene som var utgangspunktet for konsulatets utspill.

Den tyske okkupasjonen av Norge våren 1940 førte til at Svalbard igjen dukket opp som en egen sak i det sovjetiske utenrikspolitiske apparatet. Også denne gangen ble Svalbard-arkipelets betydning for forsvaret av forbindelseslinjene i Nordishavet fremhevet. I tillegg ble perspektivet nå utvidet til å omfatte forsvaret av Sovjetunionens ”nordlige grense”. En høytstående NKID-medarbeider (NKID – russisk forkortelse for Folkekommissariatet for utenrikssaker, altså det sovjetiske ”utenriksdepartementet”) konkluderte med at Sovjetunionen umiddelbart måtte treffe tiltak for å ”forsvare våre interesser på Spitsbergen, så vel som på Bjørnøya”. Det han åpenbart hadde i tankene, var en form for sovjetisk militæraksjon for å komme Tyskland eller Storbritannia i forkjøpet. Andre fulgte opp med forslag om at øygruppen burde tas under Sovjetunionens ”beskyttelse”, og sovjetiske sjøstridskrefter burde stasjoneres ved øygruppen.

Molotov selv mottok i begynnelsen av juli 1940 et omfattende notat om ”Spitsbergen-spørsmålet”. Det dreide seg i hovedsak om en gjennomgang av den historiske utviklingen av Svalbards folkerettslige status til og med USSRs formelle tilslutning til Svalbard-traktaten i 1935. Utenrikskommissæren leste dokumentet, foretok enkelte understrekinger i teksten, og ga deretter ordre om at det skulle arkiveres. I august foreslo så endelig lederen for skandinavisk avdeling i utenrikskommissariatet, Pavel D. Orlov, i et notat til viseutenrikskommissær Solomon A. Lozovskij, at ”enheter fra Den røde hær” skulle okkupere Svalbard for krigens varighet og inntil ”de internasjonale forholdene er blitt fullstendig normalisert”. Orlov mente at det var overveiende fare for at Tyskland ville sette seg fast på Svalbard, og han så dette i sammenheng med den tyske militære styrkeoppbyggingen som var satt i gang i det okkuperte Norge.

Lite er kjent om hvordan Molotov reagerte på strømmen av brev og memoranda sommeren 1940. Man kan imidlertid trygt anta at den sovjetiske ledelsen ikke var innstilt på å føre en offensiv politikk på Svalbard. For Stalin var det fortsatt et overordnet mål å kjøpe seg tid på grunnlag av ikke-angrepspakten av 23. august 1939. Alt som kunne skape problemer i forholdet mellom USSR og Tyskland eller fremkalle tyske mottiltak, skulle unngås. Offensive sovjetiske tiltak på Svalbard passet ikke inn i en slik ”appeasement”-strategi overfor Tyskland.

Etter diskusjonene våren og sommeren 1940 ble det igjen stille om Svalbard i det utenrikspolitiske apparatet i Moskva. Først etter det tyske angrepet på Sovjetunionen den 22. juni ga den sovjetiske ledelsen åpent uttrykk for interesse for Svalbard i en militærstrategisk sammenheng. Det er imidlertid klare likheter mellom argumentene som ble brukt internt i 1939 og 1940 og Molotovs egen begrunnelse da han i juli 1941 la frem for britene et forslag om felles operasjoner på Spitsbergen og Bjørnøya. Utspillet kom i forlengelsen av møter og korrespondanse som tok til kort tid etter det tyske angrepet, og som dreide seg om mulige land- og sjømilitære operasjoner i nordområdene. Den overordnede hensikten med operasjoner i nord skulle være å avlaste det voldsomme tyske presset på hovedfrontene i Ukraina, Hviterussland og Baltikum, samt å sikre forsvaret av forsyningslinjene gjennom Norskehavet og Barentshavet fra USA og Storbritannia til Murmansk og Arkhangelsk.

I midten av juli foreslo Molotov at sovjetiske og britiske styrker sammen skulle ”erobre Spitsbergen og Bjørnøya”, for deretter å etablere ”fly- og marinebaser” på øygruppen. Britene viste i utgangspunktet en viss interesse for ideen om en form for alliert besettelse av Svalbard. Det viste seg imidlertid snart at russerne ikke hadde styrker å avse til en slik operasjon, og det videre initiativet ble overlatt til britene. Til syvende og sist kom det ingenting ut av det sovjetiske utspillet. En rekognosering i månedsskiftet juli-august overbeviste den britiske marineledelsen om at Spitsbergen ikke egnet seg som ”advanced base” for Royal Navy. I midten av august gikk den sovjetiske regjeringen med på et britisk forslag om å ødelegge gruveanleggene og evakuere befolkningen fra Spitsbergen. Evakueringen, med kodenavnet ”Operation Gauntlet”, ble gjennomført tidlig i september 1941. Svalbard var deretter ikke gjenstand for samtaler mellom den sovjetiske regjering og landets allierte inntil Molotovs utspill under Trygve Lies besøk i Moskva i november 1944.

Også fra norsk side ble spørsmålet om Svalbards stilling tatt opp umiddelbart etter det tyske angrepet på Sovjetunionen. Allerede den 25. juni spurte utenriksminister Lie en av sine britiske kontakter om hva slags tiltak russerne hadde truffet for å forsvare sine interesser på øygruppen. Samtidig understreket han at ”noe måtte gjøres for å forsvare de norske rettigheter”. Noen dager senere nærmest oppfordret han amerikanerne til å besette øygruppen med amerikanske styrker. Det var Lies og den norske regjeringens underliggende uro over sovjetregjeringens hensikter som her kom til uttrykk.

Statsminister Nygaardsvold hadde ”slett ingen lyst” til at Svalbard skulle besettes av allierte. Han noterte i sin dagbok: ”Hvis tyskerne besatte Svalbard så skulle de engang jages vekk. Andre nasjoners soldater kunne det bli vanskeligere å bli kvitt.” Det var ganske sikkert først og fremst USSR statsministeren hadde i tankene. Med andre ord: Den norske regjeringen ble reddet ut av en ubehagelig situasjon da planene om en alliert besettelse av Svalbard ble lagt til side.

Molotovs argumentasjon under møtet med Lie reflekterte innspill han hadde mottatt forut for den norske utenriksministerens besøk. Ivan D. Papanin, en ledende skikkelse når det gjaldt Sovjetunionens aktivitet i Arktis, ba Molotov sørge for at ”samtalene med Norge” førte til at ”Spitsbergen blir lagt under Sovjetunionen”. Det var likevel trolig et notat fra viseutenrikskommissær Vladimir G. Dekanozov som utgjorde grunnlaget for Molotovs utspill. Dekanozov var tilstede under samtalen med Lie den 12. november, Dekanozovs notat konkluderte med at ”man må komme overens med den norske regjering om at Sovjetunionen skal ha rett til, om den ser det som nødvendig, å organisere en eller flere marine- og flybaser [...] på selve Spitsbergen-arkipelet [..].” Videre var det nødvendig å opprette en marinebase på Bjørnøya ”for å forsvare [Sovjetunionens] rettigheter på Spitsbergen” og sikre bevegelsesfriheten til den sovjetiske Nordflåten.

Lengre ned i NKID-hierarkiet ble det utarbeidet mer vidtgående forslag. Tatjana D. Zjdanova, en medarbeider i NKIDs 5. europeiske avdeling med omfattende kjennskap til Norge, utarbeidet et langt notat ”om spørsmålet om den norsk-russiske grense”. Hovedbudskapet i notatet var at en fremtidig norsk-sovjetisk grense burde forskyves vestover i forhold til mellomkrigstidens norsk-finske grense. Zjdanova trakk en linje til Svalbard:

[...] Spitsbergen-spørsmålet er historisk og, hva som er langt viktigere, faktisk sett knyttet til Lappland-spørsmålet. En kan si at Spitsbergen utgjør den ene siden av en kanal som forbinder Atlanterhavet med våre arktiske områder. Denne kanalen var tidligere svært bred, men den har i betydelig grad blitt ”presset sammen” av utviklingen av luftfarten. På denne måten er spørsmålet om å revurdere vår grense med Norge knyttet tett sammen med drøftingene som vil lede til en beslutning i Spitsbergen-saken.

I tillegg til ”en beslutning i Spitsbergen-saken” og en endring (på sikt) av den norsk-sovjetiske grensen, burde Sovjetunionen ”komme til enighet med nordmennene om felles (sic!) samarbeid om forsvaret av Nord-Norge, om bygging av marine- og flybaser, nødvendige jernbaner, osv.”.

Da Trygve Lie samtalte med Molotov i Moskva, hadde sovjetiske tropper nettopp avsluttet sin offensiv mot de tyske styrkene i nord. Som del av operasjonen hadde de rykket over grensen mot Norge og fordrevet tyskerne fra Sør-Varanger. Frykten for at Sovjetunionen skulle utnytte det militære nærværet i Norge til å fremme krav om baserettigheter og territorielle endringer kan langt på vei forklare den norske politikken i ukene og månedene som fulgte. Om Trygve Lie og hans regjeringskolleger hadde kjent til forslagene som sirkulerte blant beslutningstakerne i Moskva, ville de med andre ord ha fått sin verste anelser bekreftet.

Den norske responsen på Molotovs utspill gikk ut på å ”ta initiativet”, altså komme russerne aktivt i møte for på denne måten å forebygge mer omfattende russiske krav. I møter med Molotov den 29. desember 1944, 25. og 29. januar og 31. mars 1945 signaliserte Norges ambassadør i Moskva, Rolf Andvord, at den norske regjering var villig til å slutte en overenskomst med Sovjetunionen om felles forsvarsforanstaltninger på Svalbard. Videre ville regjeringen arbeide for å få signatarmaktenes aksept for å annullere eller reforhandle Svalbard-traktaten, med sikte på å inkorporere den bilaterale norsk-sovjetiske ordningen.

Det hele kulminerte da Andvord den 9. april 1945 overleverte til NKID et utkast til norsk-sovjetisk felleserklæring om Svalbard. I utkastet til erklæring het det bl.a. at de to land hadde kommet overens om at ”nøytraliseringen” av Svalbard ”har vist seg å være ugjennomførlig” og at en opprettelse av dette prinsippet ville være ”i åpenbar strid med de to lands interesser”. Kjernen i utkastet til felleserklæring var første avsnitt etter innledningen, som slår fast at ”Forsvaret av Svalbardøygruppen er et fellesanliggende for Norge og Sovjet-Samveldet.” Utkastet slo fast at en slik bilateral ordning ”blir å innpasse i de ordninger som måtte bli truffet av en internasjonal sikkerhetsorganisasjon som begge parter er medlemmer av.”

Utkastet til norsk-sovjetisk felleserklæring av 9. april 1945 utgjorde høydepunktet i den norske regjeringens forsøk på å ”holde initiativet” og komme Molotov i møte i Svalbard-saken. Heldigvis for den norske regjeringen kom det intet sovjetisk svar på utkastet, og det var først sommeren 1946 at russerne gjorde det klart at de ønsket å sluttføre forhandlingene. Dette betyr imidlertid ikke at det sovjetiske utenrikspolitiske apparatet hadde mistet interessen for saken. Mest sannsynlig var den sovjetiske passiviteten etter 9. april 1945 et uttrykk for at russerne langt på vei var tilfredse med det norske utkastet, og at de mente at den norske regjering allerede hadde bundet seg til å ivareta de vesentligste sovjetiske interessene på øygruppen. I en slik situasjon var det ingen grunn til å vanskeliggjøre det allerede anspente forholdet til de allierte gjennom å bringe opp Svalbard-saken, på et tidspunkt hvor det ble forhandlet om langt viktigere spørsmål knyttet til bl.a. etterkrigsordningen i Sentral-Europa. Den norske regjeringen hadde godtatt det viktigste sovjetiske krav, nemlig et sovjetisk militært nærvær på Svalbard.

Militærstrategiske argumenter sto sentralt i Zjdanovas, Dekanozovs og Molotovs argumentasjon høsten 1944. Likevel ser det ut til at diskusjonen om Svalbard pågikk i NKID uten at de militære myndighetene ble trukket inn. Et brev fra Generalstaben til NKID fra januar 1945 vitner nemlig om at man også på militært hold var begynt å se på muligheten av et militært nærvær på Svalbard – men uavhengig av de pågående forhandlingene med Norge. Brevet, som var rettet til Dekanozov og undertegnet av general A.I. Antonov, nestsjefen i Generalstaben, redegjorde for Den røde hærs utgifter i forbindelse med operasjonene i Norge. Disse utgiftene, mente generalen, burde dekkes av den norske regjering, i form av vareleveranser, gull, eller

ved å avstå til Sovjetunionen på langsiktige leiekontrakter områder som militært sett er nødvendige og viktige, med rett [for Sovjetunionen] til å bygge militære anlegg og anlegge baser.

Listen over slike områder omfattet Spitsbergen og Bjørnøya, videre havnebyene Kirkenes, Tromsø, Vadsø, Vardø og Hammerfest. Det fremgår ikke av det tilgjengelige materialet i hvilken grad dette brevet reflekterte en mer omfattende militær analyse av Svalbards militærstrategiske betydning.

General Antonovs forslag var i tråd med ideene som sirkulerte i utenrikskommissariatet. Mens Molotov var opptatt av de globale spørsmålene knyttet til etterkrigsordningen, fortsatte hans underordnede i 5. europeiske avdeling å formulere forslag som i første rekke tok sikte på å sikre et direkte sovjetisk politisk og militært nærvær i Nord-Norge og på Svalbard. Med hensyn til Nord-Norge, ble det fra begynnelsen av juni 1945 fremført en rekke forslag som videreførte Zjdanovas idé fra oktober 1944 om å opprette et antall sovjetiske militære baser i landsdelen. Mikhail S. Vetrov, fungerende sjef for avdelingen, konstaterte at den norsk-sovjetiske avtalen av 16. mai 1944 om sivil jurisdiksjon og administrasjon i frigjorte områder ”ikke setter grenser for hvilke områder som kan bli besatt av den ene eller andre Allierte makt”.

Da det fra militært hold ble uttrykt bekymring over at det fortsatt var et stort antall tyske soldater i Nord-Norge under svak alliert kontroll, brukte Vetrov dette som påskudd til å anbefale at enheter fra den sovjetiske 14. Armé som var stasjonert i Nord-Norge skulle rykke videre frem, ”til og med Narvik.” Vetrovs forslag ble støttet av viseutenrikskommissær Lozovskij. Også i Generalstaben var man fortsatt opptatt av Nord-Norges militærstrategiske betydning. I et memorandum til NKID i midten av juli ble det foreslått at man gjennom diplomatiske kanaler skulle ta opp med den norske regjering spørsmålet om å sikre permanent sovjetisk militært nærvær i den østlige delen av Finnmark. Den militært sett beste løsningen ville være å forskyve grensen vestover til Tanaelven og Tanafjorden, dvs. overføre hele Varangerhalvøya og området sør for Varangerfjorden til Sovjetunionen. Sammen med et sovjetisk militært nærvær på Bjørnøya, ville dette skape et ”stort land- og sjøbasert strategisk forsvarsområde” (bolsjaja sukhoputnaja i morskaja strategitsjeskaja zona prikrytija), med utstrekning fra Spitsbergen til Kola-halvøya. En minimumsløsning ville være å leie Varanger-området av Norge for en periode av 25–50 år.

I begynnelsen av juni 1945 sendte Vetrov et eget memorandum til Molotov angående Svalbard, med forslag om at det skulle sendes en ekspedisjon til Spitsbergen ”for å forberede [...] reparasjon av gruvene og opprettelse av marinebaser”. Den norske regjering skulle bli informert om ekspedisjonen og om at det var blitt etablert sovjetiske garnisoner på øya. Vetrov konkluderte med at tiltakene han foreslo i betydelig grad ville ”bidra til en endelig ordning av Spitsbergen-spørsmålet”. Vetrov var nå blitt sterkt engasjert i Svalbard-spørsmålet: Da folkekommissæren for kullindustrien, V.V. Vakhjrusjev, foreslo å sende en ekspedisjon til Spitsbergen for å undersøke tilstanden til de sovjetiske gruvene, mente Vetrov at et slikt foretak ville forstyrre en endelig løsning av Svalbard-spørsmålet. Han understreket i et brev til Lozovskij at hans eget forslag hadde ”politiske” mer enn ”økonomiske” siktemål. Foranstaltninger for å beskytte sovjetiske økonomiske interesser på Svalbard burde fremfor alt tjene til å ”treffe tiltak av politisk og militærstrategisk natur på Spitsbergen og Bjørnøya”. Det var viktig, mente Vetrov, å se de økonomiske spørsmålene i sammenheng med behovet for å skape marinebaser og ”garnisoner” på Svalbard-øygruppen. De samme argumentene ble gjentatt i flere memoranda i månedene som fulgte. Et notat om Svalbard gjentok hovedtrekkene i Molotovs argumentasjon under møtet med Trygve Lie i november 1944. Notatet understreket Spitsbergens og Bjørnøyas militærstrategiske betydning, og konkluderte med at man måtte få sluttet en avtale med Norge om felles forsvar av øygruppen.

Vetrov og hans underordnete i 5. europeiske avdeling var ikke alene om å presse på for en mer aktiv politikk i forhold til Norge og Svalbard. Lignende oppfordringer kom fra den sovjetiske ambassadøren i Oslo, Nikolaj D. Kuznetsov. Molotov valgte likevel å la sakene bero. Det hjalp heller ikke at den norske utenriksministeren, Trygve Lie, i en samtale med Kuznetsov i slutten av juli angivelig foreslo å gjenoppta samtalene om Svalbard. Ifølge ambassadør Kuznetsov sa Lie at spørsmålet åpenbart var ”veldig viktig for Sovjetunionen”, men at det norske utkastet til felleserklæring av 9. april 1945 åpenbart ”ikke tilfredsstilte Hr. Molotov”.

Den 7. besluttet ledelsen i NKID å utsette den endelige løsningen av Svalbard-spørsmålet ”til et politisk mer gunstig øyeblikk”. Når det gjaldt grensespørsmålet, foreslo nordmennene selv sommeren 1945 å utsette grenseoppgangen til året etter. Dermed ble også spørsmålet om en grenserevisjon stilt i bero, og på norsk side oppfattet man ingen signaler om at russerne kunne tenke seg en forskyvning av grensen vestover. Dette, samt tilbaketrekkingen av de sovjetiske troppene fra Øst-Finnmark i september 1945, betydde imidlertid ikke at man i NKID hadde gitt avkall på ideen om permanent sovjetisk militært nærvær i Nord-Norge.

Når russerne sommeren 1945 fant at tiden ikke var inne til på nytt å reise Svalbard-spørsmålet, hadde dette ikke minst sammenheng med spørsmålet om amerikanske militære baser på Island og Grønland. I oktober 1945 advarte den nye lederen for 5. europeiske avdeling, Aleksandr N. Abramov, mot å ta nye initiativer knyttet til Svalbard. Internasjonal presse spredte allerede rykter om at Sovjetunionen hadde planer om å ”ta” Svalbard, og hensikten var åpenbart å tvinge den sovjetiske regjering til å ta stilling til spørsmålet ”på det nåværende, for oss ugunstige, tidspunkt”. Amerikanerne, hevdet Abramov, ønsket å fremstille sine bestrebelser på å skaffe seg baser bl.a. på Grønland ”som et mottiltak mot sovjetiske planer på Spitsbergen”. Man burde derfor vente med å offentliggjøre den norsk-sovjetiske felleserklæringen av 9. april 1945 til det rette øyeblikk, nærmere bestemt inntil ”amerikanerne har avtaler om langtidsleie av militærbaser på Grønland”. Et annet memorandum, fra oktober 1946, slo fast at spørsmålet om å sluttforhandle felleserklæringen var blitt utsatt til amerikanerne hadde sluttført forhandlingene om baser på Island.

Nordmennene hadde ganske tidlig gjettet at det var en sammenheng mellom russernes Svalbard-politikk og amerikanernes fremstøt for å skaffe seg baser på øyene i Nord-Atlanteren. Sovjetregjeringens kobling av sin politikk overfor Svalbard til amerikanernes politikk i forhold til Island og Grønland fikk imidlertid den utilsiktede virkning at spørsmålet ble stilt i bero til et tidspunkt da den norske regjering, på en ganske annen måte enn i perioden november 1944 - april 1945, hadde styrke til å stå imot sovjetisk press. Forhandlingene om amerikanske baser på Island og Grønland trakk nemlig i langdrag. I oktober 1946 ble det inngått en midlertidig avtale om at amerikanerne kunne bruke Keflavik flyplass for visse militære formål. Først i 1951 ble det imidlertid undertegnet en endelig avtale om et amerikansk militært nærvær på Island. Samme år inngikk USA og Danmark en avtale om amerikanske baser på Grønland.

Molotov reiste Svalbard-spørsmålet på et tidspunkt da den norske regjering var i en nærmest håpløs forhandlingsposisjon. Mesteparten av Norge var fortsatt besatt av tyskerne, og det var uvisst på hvilken måte en fullstendig frigjøring ville finne sted. I Øst-Finnmark sto det sovjetiske tropper. I norske regjeringskretser var det en utbredt uro over Sovjetunionens videre hensikter. Trygve Lie var derfor genuint opptatt av å unngå alt som kunne komplisere forholdet mellom Norge og Sovjetunionen. Ikke minst var den norske regjering svært forsiktig med å foreta seg ting som kunne gi grunnlag for å hevde at den deklarerte norske ”brobyggingspolitikken” kun var et skalkeskjul for en faktisk vestvending. Etter alt å dømme var den norske ettergivelsespolitikken fra november 1944 til 9. april 1945 prisen som regjeringen følte den måtte betale for å opprettholde brobyggingspolitikkens troverdighet. I så måte ser det ut til at regjeringen langt på vei lyktes. Den norske regjerings bestrebelser på å innta en stilling utenfor stormaktsblokkene ble oppfattet og verdsatt i Moskva. Trygve Lie selv fikk etter hvert en høy stjerne i Moskva, og han ble sett på som en eksponent for den norske ”brobyggingspolitikken”. Ganske sikkert bidro Lies politikk i Svalbard-spørsmålet til å befeste inntrykket av en mann som var ”sympatisk innstilt” til Sovjetunionen, og som forsto ”behovet for sovjetisk-norsk samarbeid”.

Fra 1946 ble imidlertid de optimistiske sovjetiske vurderingene i 1944 og 1945 avløst av en gradvis voksende bekymring over utviklingen i Norges utenrikspolitiske orientering. Da Abramov sent på høsten 1945 igjen kom tilbake til Svalbard-saken og spørsmålet om norsk-sovjetisk fellesforsvar av Nord-Norge, begrunnet han dette blant annet med at den norske regjering selv nå angivelig var oppmerksom på nødvendigheten av å skape en motvekt mot Norges sterke orientering mot USA og Storbritannia. Han la også stor vekt på Trygve Lies personlige rolle.

Lies avgang og Halvard M. Langes tiltredelse som norsk utenriksminister tidlig i 1946 bidro til å endre det sovjetiske perspektivet: Fra nå av ble utfordringen å finne frem til en politikk som kunne forhindre eller bremse hva russerne så som en akselererende norsk vestvending. Sommeren 1946 mente ambassadør Kuznetsov fortsatt at den norske regjering så det som sin oppgave å holde Norge utenfor stormaktsblokkene og opprettholde et godt forhold til og tette kontakter med Sovjetunionen. Samtidig, mente han, var den norske regjering opptatt av at de norsk-sovjetiske kontakter ”ikke måtte vekke misnøye hos andre stater, i første rekke hos USA og England”. Svalbard-spørsmålet var derfor en sak som, om den ble uheldig håndtert fra sovjetisk side, ville kunne undergrave den norske regjerings grunnleggende velvillige holdning til Sovjetunionen:

denne saken har blitt mer omfattende, og har allerede vokst utover rammene for de sovjetisk-norske forbindelser. Nordmennene, som ønsker å beholde disse øyene for seg selv, har gjort Svalbard-saken til et spørsmål som angår alle stormaktene, og spesielt England og USA.

Flere rapporter fra Kuznetsov sommeren 1946 rapporterte om en økende vestvending i norsk utenrikspolitikk. Disse rapportene fikk i sin tur 5. europeiske avdeling til å gi sin egen vurdering av utviklingen. Denne var, som man kunne vente på bakgrunn av tidligere innspill, mer alarmerende enn Kuznetsovs temmelig nøkterne rapporter. Avdelingen foreslo en rekke tiltak for å sikre Sovjetunionen ”en sterkere stilling i Norge”. Blant annet ble det anbefalt å undersøke holdningen i Norge til en mulig norsk-sovjetisk ”allianse- og vennskapsavtale”. Avdelingen tok det tilsynelatende for gitt at det allerede forelå enighet med Norge om felles forsvar av Spitsbergen og Bjørnøya. Molotov leste selv gjennom avdelingens memorandum, og ga beskjed om at forslagene skulle drøftes. Men heller ikke denne gangen gikk saken videre: Molotov ble opptatt av langt viktigere spørsmål knyttet til fredskonferansen i Paris og FNs første generalforsamling.

Det er forsiktighet som fremfor noe preger sovjetisk Svalbard-politikk fra sommeren 1945 frem til høsten 1946. Dette reflekterte den økende erkjennelsen av at spørsmålet ikke lenger kunne løses ved en enkel norsk-sovjetisk overenskomst som skulle presenteres for de andre signatarmaktene som et fait accompli. Selv om Molotov i mars 1946 ga instruks til 5. europeiske avdeling om å forberede en gjenopptagelse av forhandlingene ”etter avslutning av De forente nasjoners Første Generalforsamling”, og også nevnte for ambassadør Andvord at forhandlingene burde sluttføres, var man i utenriksministeriet våren 1946 bekymret for at nordmennene ville bringe saken på bane. Et tilbud fra en norsk statsborger i mars til sovjetregjeringen om å kjøpe utmål på Spitsbergen ble sett på som et forsøk fra den norske regjerings side på å bringe saken ut av dødvannet. Diplomatene i Oslo ble følgelig instruert om å forholde seg avventende.

Det var fortsatt trolig først og fremst koblingen til amerikanernes fremstøt overfor Island og Grønland som fikk russerne til å holde seg tilbake. De forsto også at en fornyelse av kravet fra november 1944 ville undergrave stillingen til de kreftene i Norge som ønsket å videreføre det som i Moskva ble sett på som Trygve Lies politiske linje. Trygve Lie selv kan ha bidratt til russernes forsiktighet: I juli 1946 skal han angivelig ha rådet dem til å la Svalbard-spørsmålet ligge om de ønsket å unngå amerikanske mottrekk på Island.

Tilgjengelig russisk dokumentasjon gir ikke noe endelig svar på hva det var som beveget Molotov til omsider å bringe saken på bane igjen i august 1946, da han i et møte med Halvard Lange sa at han håpet at de to regjeringene ville ”finne tid til å sluttføre samtalene om Spitsbergen”. Én medvirkende årsak var trolig at den sovjetiske regjering var i ferd med å treffe en beslutning om å gjenoppta gruvedriften på Spitsbergen. Den 29. august 1946 vedtok ministerrådet (i mars samme år var ”folkekommissariatene” omdøpt til ”ministerier”, og ”folkekommissærene” til ”ministre”) et omfattende program for utviklingen av sovjetisk økonomisk virksomhet i Barentsburg, Grumantbyen og Pyramiden. Beslutningen ble begrunnet med behovet for å produsere kull til Nordflåten og til de russiske nordområdene. Den reflekterte også en økende bekymring over det man mente var et raskt voksende norsk nærvær på øygruppen, samtidig som ingenting var blitt gjort fra sovjetisk side for å gjenoppta gruvedriften etter krigens ødeleggelser.

Samtalene fant sted i New York den 16. og 18. november 1946. På norsk side hadde Lange følge av Terje Wold, leder i Stortingets utenrikskomité. Molotov hadde med seg Kirill V. Novikov, en av toppfigurene i utenriksministeriet. Til tross for at samtalene hadde form av en temmelig detaljert gjennomgang av spørsmålet, var Molotovs hensikt åpenbart først og fremst å bringe på det rene i hvilken grad nordmennene fortsatt vedkjente seg hovedprinsippene i dokumentutkastet av 9. april 1945. Selv gjorde han det klart at Sovjetunionen for sin del ”i hovedsak” godtok dokumentet. Molotov var dessuten svært opptatt av vilkårene for Sovjetunionens økonomiske virksomhet på Spitsbergen.

Lange og Wold avsto fra å ta standpunkt til spørsmålene som Molotov brakte opp. Lange antydet imidlertid at forhandlingene kunne starte opp i siste halvdel av januar 1947, slik at den norske regjeringen ville ha mulighet til å rådføre seg med Stortinget, som skulle komme sammen den 11. januar. Ikke overraskende foreslo Molotov at samtalene skulle bli ført i Moskva.

Etter samtalene i New York konkluderte russerne med at den norske regjering var rede til å forsette forhandlingene om felles forsvar av Svalbard. Novikov, som utarbeidet et opplegg for forhandlingene basert på det norske utkastet av 9. april 1945, konkluderte med at dette dokumentet kun trengte mindre endringer. Novikov så Svalbard-saken i sammenheng med nødvendigheten av å ”aktivisere” politikken overfor Norge. Helt i tråd med oppfatningen hos aktivistene i 5. europeiske avdeling, anbefalte Novikov en rekke tiltak som skulle motvirke ”anglo-amerikanernes” økende innflytelse i Norge, og samtidig styrke Sovjetunionens stilling i landet. Først og fremst, fastslo Novikov, var det nå på tide å avslutte forhandlingene om ”felles forsvar av Spitsbergen og en annullering av Paris-traktaten”. Så snart denne saken var brakt i orden, skulle den sovjetiske ambassadøren i Norge få instruks om å sondere muligheten av å slutte en norsk-sovjetisk avtale om ”allianse og vennskap”.

I slutten av januar 1947 nærmet således Molotov seg en beslutning om å foreslå for Stalin å gjenoppta forhandlingene med Norge om Svalbard. I et brev av 27. januar minnet Novikov Molotov om saken, og foreslo at forhandlingene skulle ta til tidlig i februar. Novikov var blitt fortalt at den norske regjeringen, angivelig etter britisk press, var i ferd med å revurdere sin holdning til spørsmålet om felles forsvar av øygruppen. Novikov skrev til Molotov at den norske regjering hadde besluttet å gjenoppta samtalene, men å avslå å delta i et militært arrangement som kunne tolkes dithen at Norge var på vei inn i ”den østlige blokken av stater”. Novikov foreslo å gjøre den norske ambassadøren i Moskva oppmerksom på at sovjetregjeringen ønsket å gjenoppta forhandlingene i Moskva ”på grunnlag av Erklæringen om felles forsvar av Spitsbergen-arkipelet som var blitt lagt frem fra norsk side”.

Den 29. januar 1947 underskrev så Molotov et brev til Stalin. Brevet gjentok all hovedsak argumentene og forslagene fra Novikovs notat av 27. januar. Det endelige svaret på hva som beveget russerne til å la saken ligge, fremkommer ikke av det tilgjengelige materialet. Uansett besluttet Molotov å underhånden bringe på det rene den norske regjeringens holdning. Bakgrunnen var trolig først og fremst opplysningene om at nordmennene ikke lenger ville forhandle om felles forsvar. Det var trolig også en sammenheng med begivenhetene som ble satt i gang av en artikkel i engelske Times den 10. januar. Times skrev at Sovjetunionen hadde ”requested facilities from the Norwegian government for military bases on Spitsbergen island.”

Dette var første gang at offentligheten fikk en anelse om de norsk-sovjetiske forhandlingene, og artikkelen i Times skapte en helt ny situasjon. Den 15. januar offentliggjorde det sovjetiske telegrambyrået TASS den offisielle sovjetiske versjonen av samtalene med nordmennene som tok til i november 1944. Dette fremkalte sterk misnøye i den norske regjering, som så seg tvunget til å offentliggjøre sin versjon et par dager senere. Ikke minst dansk presse og danske politikere trakk sammenligninger mellom Svalbard og Grønland/Island, og den danske regjering måtte dementere rykter om at den overveide å selge Grønland til USA. Den 10. februar offentliggjorde Røde Stjerne, det sovjetiske Forsvarsministeriets avis, en autoritativ artikkel om ”Grønlands-spørsmålet”. Ikke overraskende angrep artikkelen amerikanernes angivelige planer om å kjøpe Grønland, samtidig som den understreket de arktiske områdenes militærstrategiske betydning. Det fornyede søkelyset på Grønland førte i sin tur til at den danske regjering leverte en note til den amerikanske regjering med anmodning om at Danmark og USA skulle starte forhandlinger om en oppheving av forsvarsavtalen fra 1941.

Den 15. februar 1947 besluttet Stortingets i lukket møte å avvise videre forhandlinger med USSR om felles forsvar av Svalbard. Vedtaket kom trolig et sovjetisk utspill i forkjøpet. Stortinget sa likevel ikke nei til forhandlinger om Svalbard som sådan. Tvert imot: Beslutningen inneholdt en invitasjon til å starte forhandlinger om en revidering av avtalen av 1920 for å ”gjøre den mer tilfredsstillende”. Stortinget fastslo imidlertid at

det ville være i strid med den utenrikspolitiske linje Regjeringen i forståelse med Stortinget har fulgt siden frigjøringen å ta opp drøftelser av militær art om forsvaret av et område under norsk suverenitet med en enkelt annen makt.

Den 17. februar overleverte den norske ambassadøren i Moskva, Hans Christian Berg, et brev fra Lange til Molotov som gjenga Stortingets resolusjon. Lange foreslo i brevet at forhandlinger om en revisjon av Svalbard-traktaten kunne ta til i Oslo, samtidig som han gjorde det klart at den norske regjering hadde til hensikt å offentliggjøre Stortingets beslutning.

I ukene etter at H.C. Berg hadde overlevert Langes brev, ble det i det sovjetiske utenriksministeriet utarbeidet flere forslag til svar. I hovedsak gikk de ut på en avvisning av den norske argumentasjonen, samtidig som Sovjetunionen skulle akseptere invitasjonen til å starte forhandlinger om en revisjon av Svalbard-traktaten.

Flere forhold kan bidra til å forklare hvorfor Molotov likevel unnlot å svare på Langes brev. Sammenhengen med de amerikanske fremstøtene i Nord-Atlanteren kan i seg selv ha vært avgjørende. I tillegg var russerne i økende grad blitt oppmerksom på at en pågående sovjetisk politikk i Svalbard-spørsmålet ville styrke de pro-vestlige kreftene i Norge. Mikhail F. Tsjerkasov, en førstesekretær ved ambassaden i Oslo, rapporterte i mars 1947 at ”Tranmæl, Haakon Lie og andre rasende antisovjetstsjiki” hadde utnyttet Svalbard-saken til å angripe Sovjetunionen.

Molotov forsatte imidlertid å vise interesse for Svalbards militærstrategiske betydning. Generalstaben ble på nytt bedt om å vurdere verdien av utmålet som var blitt tilbudt for salg. Generalstaben kom denne gang frem til at det ville være ”ønskelig” for Sovjetunionen å ha marine- og flybaser på Spitsbergen. Imidlertid mente de militære at saken måtte utredes på stedet, og generalstabssjefen, Marskalk Vasilevskij, foreslo derfor å sende en gruppe av militære spesialister til Spitsbergen for å undersøke mulige lokaliteter for slike baser. Av Vasilevskijs brev synes det å fremgå at de militære myndigheter ikke hadde foretatt noen omfattende vurdering av verdien av sovjetiske militære baser på Svalbard.

Etter alt å dømme var de militæres interesse for Svalbard temmelig betinget. I virkeligheten var den militære ledelsen mer opptatt av muligheten av å skaffe seg et fotfeste i Finnmark. Det ble imidlertid tidlig klart at det var uaktuelt med et sovjetisk fremstøt for å oppnå en grenseforskyvning og en form for militært ”kondominium” i Nord-Norge: Molotov var ganske sikkert på det rene med at de politiske konsekvensene av et slikt fremstøt var uoverskuelige. I februar 1946 ble det besluttet å gå med på en oppmerking av den nye norsk-sovjetiske grensen basert på den gamle grensen av 1826.

Når Nord-Norge var ute av overveielsene og de militæres interesse derfor begrenset, er det ikke overraskende at det var de sivile byråkratene i utenriksministeriet som fortsatte å presse på for en ”løsning av Spitsbergen-spørsmålet”. Den sovjetiske ambassadøren i Norge, Kuznetsov, sammen med aktivistene i 5. europeiske avdeling, så en sluttføring av Svalbard-forhandlingene som et viktig ledd i bestrebelsene på å demme opp for ”anglo-amerikanernes” virksomhet i Norge. Det er karakteristisk at et av M.S. Vetrovs fremstøt, i slutten av mai 1947, var basert på den feilaktige oppfatning at det forelå noe nær enighet mellom Danmark og USA om opprettelsen av permanente amerikanske baser på Grønland. Vetrovs kolleger Zjdanova og Sergej T. Loginov kunne raskt oppklare misforståelsen, og tilføyde at et sovjetisk fremstøt ville bli fortolket som ”sovjetiske ekspansjonistiske tendenser rettet mot Svalbard”. Et sovjetisk initiativ, mente de to, burde i det minste utstå inntil amerikanerne kom med et svar på den danske anmodningen om å starte forhandlinger om en annullering av forsvarsavtalen av 1941. Uheldigvis for russerne trakk de dansk-amerikanske samtalene i langdrag, og det kom til en avgjørelse først i 1951. På dette tidspunktet hadde utviklingen av NATO, med Norge og Danmark som medlemmer, forlengst avskåret Sovjetunionen fra å fremme krav på Svalbard.

Zjdanovas og Loginovs notat til Vetrov signaliserte at den sovjetiske holdningen i forhold til Svalbard-problematikken var i ferd med å svinge fra et ønske om å endre situasjonen i sovjetisk favør, til en erkjennelse av at det meste man kunne håpe på var å forsvare status quo. I februar 1948 besluttet en gruppe ledende MID-funksjonærer (MID – forkortelse av Ministerstvo Inostrannykh Del, dvs. utenriksministeriet), under viseminister Andrej Ja. Vysjinskijs ledelse, å anbefale Molotov å ikke ta noe initiativ i Svalbard-saken, da ”den politiske situasjon” gjorde det lite formålstjenlig å reise saken. Om situasjonen var ”lite gunstig” tidlig i 1948, ble den stadig mer håpløs frem til april 1949, da Norge signerte Atlanterhavspakten. I og med at et erklært hovedmål for sovjetisk politikk overfor Norge var å styrke ”de sunne, sovjetvennlige kretser” på bekostning av de vestorienterte, var et nytt Svalbard-fremstøt utelukket.

Etter opprettelsen av Atlanterhavspakten ble ønsket om å bevare status quo uttrykkelig slått fast som rettesnor for sovjetisk Svalbard-politikk. Sergej A. Afanasjev, Sovjetunionens ambassadør i Norge fra sommeren 1947, gjorde tidlig ledelsen i utenriksministeriet oppmerksom på at Norges medlemskap i Atlanterhavspakten førte med seg alvorlige konsekvenser i forhold til Svalbard. Afanasjev hevdet i mai 1949 at det innebar et brudd på Svalbard-traktatens artikkel 9 (om ikke å utnytte øygruppen ”for war-like purposes”) når Svalbard ble trukket med i det atlantiske forsvarssystemet. Loginov i 5. europeiske avdeling gikk enda lenger, da han argumenterte for at den norske reaksjonen på de sovjetiske notene av 29. januar og 5. februar 1949, da sovjetregjeringen tilbød en sovjetisk-norsk ikke-angrepspakt, betydde at ”den norske regjering forbeholder seg retten til å stille territorium til rådighet for [militære] baser til ethvert tidspunkt, også i fredstid”, og at dette også gjaldt Spitsbergen og Bjørnøya.

Herfra går det en klar linje frem til to sovjetiske noter av 15. oktober og 12. november 1951, som nettopp hadde som et av sine siktemål å advare den norske regjering mot å treffe militære tiltak på Svalbard, dvs. revidere status som fastslått i Paris-traktaten. Utenriksministeriet så vel som de militære fortsatte imidlertid å ha en latent militært begrunnet interesse for Svalbard. Da Sovjetunionen rundt årsskiftet 1951–52 fikk tilbud om å overta noen områder på Spitsbergen fra et britisk selskap, innstilte utenriksministeriet på at det ville være ønskelig å utvide de sovjetiske besittelsene på øya ”tatt i betraktning Spitsbergens militærstrategiske betydning”. Dette ville styrke Sovjetunionens politiske stilling på Svalbard, ”og gjøre det mulig med enda større grunn å snakke om Sovjetunionens spesielle interesser på denne øygruppen, interesser som må forsvares og beskyttes”. Generalstaben var angivelig enig i dette, mens marineministeriet la mest vekt på at det ville være ”ytterst lite ønskelig” om amerikanerne fikk tilbudet.

Et notat fra juni 1953 av Georgij M. Pusjkin, en av Molotovs viseutenriksministre, reflekterte en erkjennelse av at Molotovs utspill 1944–47 hadde svekket Sovjetunionens stilling i Norge. Pusjkin rekapitulerte de forskjellige stadiene i de norsk-sovjetiske diskusjonene. Han trakk følgende konklusjon:

Opplysningene [som ble offentliggjort i januar-februar 1947] om våre forslag angående Spitsbergen og Bjørnøya, ble sterkt utnyttet i norsk og anglo-amerikansk presse til å styrke anti-sovjetiske holdninger i Norge. Kampanjen som fulgte saken bidro til en viss grad til å forberede den offentlige mening i Norge for medlemskap i den nord-atlantiske Alliansen.

Ifølge Pusjkin hadde de sovjetiske notene høsten 1951 en lignende effekt. De gav ”den reaksjonære pressen i Norge, USA, Storbritannia og andre vestlige land” et påskudd til en ny anti-sovjetisk kampanje. Kampanjen hadde blant annet inneholdt antydninger om at Sovjetunionen hadde til hensikt å komme tilbake til kravet om en revisjon av Svalbard-traktaten. Dette førte i sin tur til at amerikansk presse hadde reist spørsmålet om å stasjonere amerikanske tropper på Spitsbergen.

Pusjkin hevdet at Svalbard-spørsmålet fortsatt ble utnyttet av dem som ønsket å forhindre ”en bedring av forholdet mellom Sovjetunionen og Norge”. Derfor, mente han, burde den sovjetiske regjering erklære at den ”ikke har til hensikt å stille spørsmål ved Norges suverenitet over Spitsbergen-arkipelet og Bjørnøya”.

En formell erklæring med et slikt innhold ble aldri overlevert til den norske regjering. Ikke desto mindre reflekterte Pusjkins brev en fullstendig kursendring i forhold til tankegangen bak Molotovs forsøk fra 1944 på å oppnå en endring av Svalbard-øygruppens folkerettslige status.