Bosetting av Svalbard – en plan fra 1715
Sluttord
Man kan spørre seg om hvordan Knag – i 1715 – kunne sitte med så god kunnskap om Spitsbergen. Svaret er enkelt: Han holdt til i Bergen, og Bergen hadde som eneste norske by en utstrakt hval- og selfangst ved Spitsbergen på denne tiden. Dette nevner jo også Knag innledningsvis i brevet, at landet «besegles» årlig av hvalfangere fra blant annet Bergen. Så han satt midt i smørøyet for oppdatert informasjon.
Et annet, og mer interessant spørsmål, er hvorfor Knag ikke nevner russerne med et eneste ord. For de skal ha vært godt i gang med sine fangstekspedisjoner til Spitsbergen på denne tiden.
Det fremgår av en setning i Knags brev at han må ha blitt anmodet fra høyt hold om å komme med denne utredningen om forhold og muligheter på Spitsbergen. Dette har jeg ikke undersøkt nærmere, og heller ikke om saken fikk noen skriftlig oppfølging. Uansett, vi vet at Knags plan ikke førte til noe.
Den første norske overvintringen på Svalbard fant sted i 1794–95. Ekspedisjonen var utrustet fra Hammerfest, og hadde med to russere som læremestrer for den norske besetningen. Turen ble ingen suksess, med beskjedent fangstutbytte og tre mann omkommet. Senere ble det en del prøving og feiling, før gullalderen i norsk overvintringsfangst på Svalbard startet helt på slutten av 1800-tallet. Den varte i et halvt hundre år. Men fangstfolkene koloniserte aldri landet. Det var det gruvefolkene som gjorde.
