Willem Barentsz, Nordøstpassasjen og oppdagelsen av Spitsbergen

Når man betrakter kartene som ble lagd av Olaus Magnus og Gerard Mercator, ser vi hentydninger til en teori som for lengst er forlatt, og som kan synes utrolig for oss. Det dreier seg om ideen om ”vannets underjordiske kretsløp”.

Ideen bygde på en slags analogi mellom ”moder jord” og menneskekroppen, der jorda utgjorde et makrokosmos og kroppen et mikrokosmos. Slik som blodet ble pumpet ut i menneskekroppen, slik ble også vannet ført gjennom skjulte årer i jordas indre.

Malstrømmer, slik som Moskenesstrømmen og Kharybdis, var bokstavelig talt sluker på havbunnen som sugde vannet til seg. Vannet kom ut igjen i fjellene, og rant ned til havet igjen. Særlig kraftfull var denne mekanismen på Nordpolen. Gjennom 15-, 16- og 1700-tallet var det i det hele tatt en utbredt forestilling blant de lærde i Europa at nordområdene hadde positiv og styrkende effekt både på menneskene og dyrene som stammet derfra. Det er ikke uten grunn at nordområdene ble kalt et vagina gentium – ”folkenes urhjem” – hos Olaus Magnus.