Banner forside, Norsk Polarhistorie

Ishavsskipper Johan Hagerup og hans første overvintringstur til Spitsbergen

Isbjørndramatikk

I midten av januar 1899 gikk neste isbjørnalarm. Mennene sov, men kom seg raskt på beina da de skjønte hva som var på ferde. Johan Hagerup var førstemann ut i døråpningen. Det var så mørkt at han bare øynet konturene av bjørnen, men han sendte av gårde et skudd, og dette ble kvittert for med et fryktelig brøl. Han hadde altså truffet. Bjørnen var imidlertid bare skadeskutt. Den trakk seg tilbake og forsvant i mørket. Å ta opp jakten på den nå ville være nytteløst, så karene gikk til køys igjen.

Utpå dagen fant de blodspor i snøen, og ga seg til å følge dette. En mils vei gikk de, det bar til fjells. Og der, ovenfor et flog, fant de bamsen halvt ihjelblødd. De avsluttet lidelsene dens med en kule – med det resultat at bjørnen rauset utfor kanten og nedover fjellsiden. Mennene tok seg ned til det døde dyret, og gikk straks i gang med flåingen. Mens de holdt på med dette, ble de oppmerksomme på tre bjørner et godt stykke unna som kom labbende bedagelig mot dem. På to hundre meters hold ville Johan Hagerup fyre løs, men skuddet gikk ikke av. Oljen i geværlåsen hadde størknet i den strenge kulden, og det var umulig å få våpenet til å fungere. De andre geværene klikket også. Mennene befant seg plutselig i en livstruende situasjon. De hadde imidlertid mer flaks enn de kunne ha håpet på, bjørnene ruslet rolig videre og forsvant ut av syne. Småskjelvende sto karene der, sjeleglade for ikke å ha endt som bjørnemat, men likevel forbitret over å måtte stå med ladde våpen og se på at det verdifulle byttet forsvant. Det første de gjorde da de kom i hus, var å skru opp geværlåsene og bytte ut den gamle oljen med en mer lettflytende type som de hadde blandet opp med parafin.

Fem bjørner til fikk karene i løpet av forholdsvis kort tid. Så var det stopp, men tidlig i mars ble det enda et par. Det å kunne sette isbjørnkjøtt på menyen, var kjærkomment for mennene. Utover hele førjulsvinteren og til langt ut i januar hadde det gått i reinkjøtt, så den kosten var de grundig lei av.