Banner forside, Norsk Polarhistorie

Ishavsskipper Johan Hagerup og hans første overvintringstur til Spitsbergen

Hagerup ber om støtte

Før han kom til poenget med brevet – finansiell støtte til ekspedisjonen – måtte Hagerup innom et tydelig sårt punkt, en gammel gjeld han hadde til Holmboe. Denne hadde han pådratt seg gjennom en ulykkelig lever- og tranforretning. Men eiendommen hans måtte jo kunne stå som tilstrekkelig sikkerhet her, mente han.

Og så, omsider: «... men De har ogsaa engang lovet mig Støtte naar jeg kom med en god og fornuftig Plan. Dette Udstyr vi fik her som maatte tiltrænges til Overvintringen skulde vi 5 staa Last og Brast sammen, dog jeg som Formand og ansvarlig for det Hele. Men den fangede Fangst skulde deles i 7-8 Dele, saaledes at jeg fik 2 og den som gav Udrustningen 1 Del, da den som gav Udrustningen ikke kunde faa naa sine fulde Procenter med Salget af Fangsten, da der som udtalt foran, den vil for Endel blive solgt derborte hvis Leiligheden tillod det. Angaaende Udrustningen koster den kun 30 Ræveskind, efter som Eckroll har faaet for Endel.»

Så avsluttet han brevet med fynd og klem: Dette hadde han slik tro på at han var villig til å ofre livet «derborte», skrev han. Og for å strø sand på det hele, trakk han inn Fridtjof Nansen og sa med den store folkehelten: «Jeg vil opofre mig til de sidste Kræfter.» Med hensyn til fortjeneste, mente han at man trygt kunne forvente å tjene et par tusen kroner på hver sjuende- eller åttendepart. Han uttrykte sitt håp om at Holmboe kunne se seg villig til å utruste ekspedisjonen, og ba til slutt om at planen måtte holdes hemmelig inntil videre.

«Gammelkonsulen» hadde nok sine betenkeligheter med å gå inn i et prosjekt som dette. For det første var utrustningen dyr. Dernest var risikoen for både folk og utstyr stor etter de erfaringer man hadde. Den gamle gjelden spilte kanskje også en rolle.
Hagerup måtte leve i det uvisse gjennom hele vinteren, noen avklaring med Holmboe kom det ikke til. Et stykke ut i mai tillot han seg å tilskrive den ærede konsul på nytt; han ville gjerne vite når Holmboe hadde tenkt seg nordover, og ikke minst om han kunne påregne seg den støtten han hadde bedt om. Han kunne for øvrig melde at «det vesteraalske» skulle ha 350 kroner for å ta ekspedisjonen over til Spitsbergen, det hadde han nettopp fått beskjed om.

Holmboe smakte videre på Hagerups plan. Han måtte tenke seg grundig om her. Det gikk noen uker til. Så ga han etter og sa seg villig til å støtte ekspedisjonen.