Banner forside, Norsk Polarhistorie
Gullalderen

I perioden 1895–1941 ble det registrert drøyt tusen personovervintringer på Svalbard, fordelt på ca. 440 fangstpartier. Frem til første verdenskrig varierte antallet fangstfolk sterkt fra én sesong til den neste. Toppåret var sesongen 1908–09, med 63 overvintrere, men gjennomsnittet lå på godt under halvparten. Fangstpartiene besto gjerne av tre–fire mann. Under krigen gikk fangsten sterkt tilbake, for så å ta seg opp igjen i 1920-årene. Fra denne tiden ble det vanligere at to mann overvintret sammen. Det er også mange eksempler på fangstfolk som foretrakk å overvintre alene. I tiåret frem til 1941, da alle fangstfolk ble evakuert fra Svalbard sammen med den øvrige befolkningen, lå antallet overvintrere nokså stabilt på mellom 25 og 35 i året.

Krigen ble et vendepunkt for overvintringsfangsten på Svalbard. Det var riktignok bra aktivitet igjen i 1946–47, med 21 fangstfolk på plass, men mange av disse var veteraner som ga seg etter denne vinteren. Neste sesong var tallet redusert til 13. Og med fortsatt frafall av folk, og manglende nyrekruttering etter krigen, gikk luften helt ut av ballongen. Sesongen 1948–49 var det én mann igjen som holdt geskjeften i hevd – superveteranen Hilmar Nøis i sitt kjære Sassen. Gullalderen var definitivt over.

Ishavsskipper Johan Hagerup og hans første overvintringstur til Spitsbergen

Fangstprognose og markedsanalyse

Det er tydelig at Hagerup hadde klokketro på reven. I en malende beskrivelse sa han: «Efter mit Bekjendtskab til Spitzbergen er det ingen Tvivl om at de som er udrustet paa saadan Fangst absolut maa gjøre noget; i særdeles hed i Bellsund hvor Ræven har sit egentlige Hjem derborte, da det er Fuglefjeld som er paa milevis og der ligger den og lurer paa Fugl, Unger og andet Affald. Jeg har seet Følger paa indtil 20 Stk. i Skokken. Om Sommeren lønner det sig ikke at skyde den, da den springer saa Haardotterne fyger af den. Jeg har været tilstede ved det at have baaret Renbørre [reinbør/skutt rein] og sat med den, og der har været 5 Stykker og spist af Renen. 2 Stykker slog jeg ihjel med Krudthornet.»

I fortsatt optimistiske vendinger tok han så for seg de mulighetene han ellers mente var til stede for å gjøre en vellykket fangst: «I Bellsund maa der vistnok ikke være saa lidet Bjørn som samles der for at søge efter Hvidfiskskrotter som i Aarenes Løb er bragt i Land og ligger der, saa der maatte antagelig fanges en god Del Bjørn ogsaa. Angaaende Renen er det det bedste Terræn paa Spitzbergen. I Aarets Løb maatte man fange mindst 200 Stykker. Om Kobben vil jeg antage at man maatte faa en 50 Tdr. Kobbespæk. Den øvrige Fangst faar blive efter Omstændighederne.»

Han antok at man måtte kunne få solgt reveskinnene, og sannsynligvis også det meste av vinterskinnene fra den øvrige fangsten, til turistene på Spitsbergen. Og med gode skinnpriser og en økende turistfart til øygruppen på denne tiden, trodde han at det å være førstemann ute med «en saadan Plan», kunne bli en lukrativ affære.

Så kom han inn på midlertidig utstopping av fugler og dyr, og mente at han om nødvendig kunne lære seg den kunsten på kort tid. Og likedan med fotografering – «som maatte lønne sig at handle med Turisterne». Vi har uten tvil å gjøre med en grundig og fremsynt mann, med usvikelig tro på sin plan – eller i det minste et inderlig ønske om å få satt den ut i livet.