Norge og Russland 1991–2008

Fiskerisamarbeidet har lange tradisjoner. I januar 1976 hadde den norsk-sovjetiske fiskerikommisjonen sitt første møte. Kommisjonens viktigste oppgave er å fastsette kvoter for de felles fiskebestandene i Barentshavet.

Samarbeidet har i all hovedsak vært vellykket, både i perioden før Sovjetunionens sammenbrudd og etter. Det at Norge og Sovjetunionen maktet å etablere et organ for felles forvaltning av fisken i Barentshavet, var i seg selv en utypisk prestasjon under den kalde krigen. Denne prestasjonen blir enda mer bemerkelsesverdig når man tar i betraktning at samarbeidet foregikk i et område som var preget av militær tilstedeværelse.

I perioden rundt årtusenskiftet opplevde kommisjonen stor uenighet mellom de to partene om kvotefastsettelsen. Etter anbefaling fra det internasjonale havforskningsrådet søkte den norske siden å begrense uttaket, mens den russiske siden i stadig større grad reflekterte russiske fiskeriinteressers ståsted, som var å maksimere fangsten. De seneste årene har Norge ment å kunne dokumentere et betydelig russisk overfiske. 

Miljøsamarbeidet mellom Norge og Russland har også sitt utgangspunkt i tiden før Sovjetunionens sammenbrudd. Den norsk-sovjetiske miljøvernkommisjonen ble etablert i 1988, året etter at Mikhail Gorbatsjov holdt sin berømte Murmansk-tale. Der tok han til orde for en fredelig utvikling i de nordlige områdene, og inviterte blant annet til samarbeid om miljøspørsmål mellom Sovjetunionen og nordlige naboland.

Miljøkommisjonens viktigste enkeltsak har vært luftforurensingen fra nikkelverket i grensebyen Nikel. Forhandlingene om en ombygging av smelteverket har vært resultatløse, og de 300 millionene Syse-regjeringen i 1991 satte til side for formålet, er ennå ikke benyttet.

Etterhvert har nikkelsaken blitt tatt ut av kommisjonens ordinære portefølje, og man valgte å konsentrere seg om andre miljøsatsingsområder (for eksempel industrirensingsprogrammet ”Renere produksjon”, forsknings- og forvaltningssamarbeid om miljøovervåking, atomsikkerhet og kulturminnevern).

Ved siden av kommisjonsarbeidet har norske myndigheter satset store penger på handlingsplanen for atomsaker i Nordvest-Russland. Dette er et prosjektområde som i kraft av sin størrelse må beskrives som en hovedsatsing overfor Russland etter den kalde krigen.

I perioden 1993-2006 har Norge brukt omkring en tredel av den samlede innsatsen på 3 milliarder kroner til nettopp atomhandlingsplanen. Arbeidet omfatter både sivile prosjekter, som sikring av atomkraftverket på Kola, og begrensning av kjernefysisk avfall fra militære installasjoner (AMEC-samarbeidet). 

Mot slutten av 1990-tallet oppsto det et behov for å revitalisere Barentssamarbeidet, som siden 1993 hadde vært en viktig arena for norsk-russiske forbindelser (se nedenfor).

Et høyt antall samarbeidsprosjekter hadde vist seg å ikke innfri forventningene, og det allmenne inntrykket var at samarbeidet gikk på tomgang. Samtidig næret medisinske eksperter en stadig økende bekymring for krisen i det post-sovjetiske helsevesenet, og først og fremst for spredningen av smittsomme sykdommer som man så i Russland og de baltiske statene.

I 1999 ble Barents helseprogram etablert, og to år senere kom Østersjørådets Aksjonsgruppe for smittsomme syksommer i Østersjøregionen i gang. Begge programmene er å betrakte som omfattende, både med hensyn til økonomiske midler og antall prosjekter.

Nordvest-Russland er den klart viktigste regionen for helsesatsingen, og bekjempelse av HIV/AIDS og tuberkulose har hatt forrang. Barents helseprogram var ennå i 2007 aktivt, mens Østersjørådets aksjonsgruppe søkes videreført under EU-initiativet ”Den nordlige dimensjon”.