Fangstmannsjul på Svalbard

Hilmar Nøis hadde sin første overvintring på Svalbard i 1909–10. Da lå han på Heerodden i Isfjorden sammen med onkelen Martin Pettersen Nøis. Dette ble starten på et langt og begivenhetsrikt fangstmannsliv for den da unge Hilmar. Mørketiden gikk fort, og julen kom nærmest før de to fikk sukk for seg. De feiret høytiden i enkle former, med risengrynsgrøt som festmåltid. Så kom det store øyeblikket, kveldens høydepunkt: Rue arbeidsnever åpnet varsomt pakkene de hadde fått med seg hjemmefra. Ja, tro hvordan det sto til med de der hjemme?

Vanligvis var karene så travelt opptatt med fangsten og andre gjøremål at det ikke ble tid til å gi seg i kast med slike tanker. Og de unngikk å lytte til den farlige stemmen som har ødelagt så mangt et godt vennskap og skapt så mye uhygge blant overvintrere; stemmen som ville ha hvisket: «Ka e’ det for slags faensmakt du har gitt dæ’ ut på? Du kunn’ ha vært hjæm’ og hatt det godt, kåffer i all værden ska’ du slit’ livlorten ta’ dæ’ i det her helsikes landet?» Den som først ga etter for hjemlengselen, kunne i hvert fall være sikker på at tiden ble å falle uhyggelig lang. Men kom overvintreren seg først velberget gjennom julen, var som regel det verste overstått. Da kunne han se frem mot lysere og lettere dager.

Litt lenger sør i landet, på Calypsostranda i Bellsund, satt det to karer samme året som ikke fikk til noen spesielt hyggelig jul sammen. Det var før nevnte Arthur Oxaas og Aldor Andreassen. Til vanlig lå de for det meste hver for seg, Oxaas i «Strandhuset» på Calypsostranda og Andreassen på bistasjonen i Dunderbukta. Men julen tilbrakte de sammen hos Oxaas. Ute var det bitende kaldt med sur vind og tretti kuldegrader, men inne hadde karene det lunt og godt. De behøvde ikke å spare på verken mat eller brensel. Men det ble ikke mye ekstra i julen; Oxaas bakte noen kaker, det var det hele. Kortspill var vanligvis underholdende tidsfordriv for overvintrerne når de satt uvirksomme i fangsthytta, og om kvelden prøvde de to seg med noen runder casino. Men – dessverre – Aldor Andreassen likte ikke å tape i kortspill, og de måtte til slutt bare gi opp spillingen for ikke å få ødelagt julestemningen helt. De hadde det nok best når de var hver for seg, det følte de begge.

Henry Rudi og Leif Johansen hadde ingen problemer med verken kortspill eller andre ting da de feiret jul på Andréetangen på Edgeøya i 1947. Julaften var det nordlys og måneskinn og stemningsfullt med fjellene som tegnet seg i silhuett mot himmelen. Bare isen ga lyd fra seg, ellers var alt stille. Inne var det varmt og trivelig. På bordet hadde mennene satt levende lys, og snart skulle de spise julemiddag sammen. Radioen sto på, barnestemmer og julemelodier fylte den lille hytta. Dette ga dem en følelse av at de likevel ikke var så langt hjemmefra. Måneskinnet holdt seg i romjulen, og dette betydde godt jaktvær. På noen dager fikk Rudi og Johansen hele åtte isbjørn – tatt med like mange skudd!