Svalbard blir norsk (1871-1920/1925)

Spitsbergen-forhandlingenes historie
Spitsbergen-traktaten av 1920 er trolig det eneste elementet i Paris-freden 1919-20, som fremdeles står ved lag. Trolig skyldes det nettopp den framsynte blandingen av norsk suverenitet og ressurssmessig terra communis, et resultat som for øvrig var i tråd med det norske programmet i Spitsbergen-saken fra den ble reist i 1892 og helt til løsningen i 1920.

Det var imidlertid et svensk initiativ som satte i gang den prosessen som endte med Spitsbergen-traktaten i 1920.

I 1871 foreslo den svenske oppdagelsesreisende og polarforskeren Adolf Nordenskiöld å bringe Spitsbergen under norsk suverenitet før andre land satte seg fast der. Han hadde både vitenskapelige og økonomiske baktanker. Man skulle utvinne gjødningsråstoffer på Spitsbergen – guano –, som det var stor etterspørsel etter under den industrielle revolusjon. Det felles, unionelle utenriksdepartementet i Stockholm forespurte den norske regjering, som imidlertid ikke var interessert i å påta seg suvereniteten over et landområde fjernt fra Norge av redsel for de konflikter som i så fall Norge måtte ta utgiftene med å løse mens eventuelle inntekter ville tilfalle svenske interesser. Samtidig erklærte den russiske regjering, som fikk rede på saken, at den ikke ville godta noe norsk styre på de statsløse ishavsøyene. Begrunnelsen var den samme som lå bak Nordenskjölds initiativ: å forebygge at egne interesser en gang i framtiden skulle kunne bli utestengt fra øygruppen.

Tjueen år krevde den norske regjering at den norsk-svenske utenriksminister sørget for at Spitsbergen ble underlagt norsk suverenitet. Utenriksdepartementet i Stockholm minnet om Russlands veto i 1871, og gjorde intet. Begrunnelsen for det norske kravet er ikke mindre interessant av den grunn.

Den norske statsråd som førte det norske kravet i pennen, begrunnet det med at ”flere af Europas stater nu søge at udvide sine Besiddelser til fjerne Egne, og navnlig Fangstfelterne op imod Nordpolen synes at have faaet større Betydning for flere af Landene”. Det var blitt nå i 1890-årene, på startstreken for den ultranasjonalistiske bevegelsen som endte med unionsoppløsningen i 1905, blitt en nasjonal interesse for Norge å skaffe seg folkerettslig kontroll over Spitsbergen, Nordishavets sentrum.

I 1890-årenes imperialistiske atmosfære var ganske riktig Spitsbergen også kommet i stormaktenes søkelys. De russiske sentralmyndighetene ble oppmerksomme på utviklingsmulighetene i Russlands nordlige provinser inkludert havområdene i nord. Den russiske nordområdeinteressen ble besvart av et tysk okkupasjonsforsøk i seilingsløpet mellom Nordkapp i Norge og Sørkapp på Spitsbergen. I 1899 okkuperte nemlig en tysk eventyrer Bjørnøya. Russland jaget ham vekk med panserskipet ”Svetlana”. Norske aviser forlangte at regjeringen gjorde det som gjøres kunne for å hevde området for Norge, ”hvortil det, ifølge sin Beliggenhed hører og bør høre”. ”Saasnart Spørgsmaalet for Alvor opkastes: Hvem eier Ishavsøerne? - maa Norge holde sig fremme, thi har nogen enkelt Stat Fortrinsret til dem, maa det være Norge ...”.