Vi jobber på spreng for å oppdatere oss med nytt innhold og design, og vi skal også sørge for at nettsiden er universelt utformet. Ny side lanseres medio 2023. Tilgjengelighetserklæring

Banner forside, Norsk Polarhistorie

Svalbard blir norsk (1871-1920/1925)

Spitsbergen-forhandlingene etter 1905

Straks etter det store, norske frigjøringsåret 1905, kom anledningen i form av nye argumenter som kunne supplere de statlige prestisjeargumentene.
I 1906 stiftet nemlig den amerikanske gruvekapitalisten John Munroe Longyear ”The Artic Coal Company”, og startet opp gruveutvinning i Advendtdalen. I 1903 hadde dessuten et skotsk selskap startet gruvevirksomhet på nordsiden av fjorden.

Med ett ble det et yrende liv i nye gruvesamfunn. Av det fulgte et akutt behov for en statlig myndighet som kunne regulere og løse ordens- og interessekonflikter i det herreløse ishavslandet. De tradisjonelle, meget fåtallige fangstmennene ble forstyrret og av og til utsatt for maktovergrep av gruvesjefene. Det kom oppover horder av norske og svenske gruveslusker, som fikk elendige arbeidsforhold i gruvene; det viser de hyppige streikene i gruvene i disse årene. Turisttrafikken, som om sommeren kunne være betydelig, viste også behovet for myndighet og orden. Fangstfolkene ble opprørt over turistenes hensynsløse nedskyting av rein for moro skyld.

Norges første utenriksminister, Jørgen Løvland, tok raskt initiativet til å innføre lov og orden på øygruppen. I 1909 foreslo Norge overfor de interesserte maktene et internasjonalt rettsregime hvor Norge skulle utøve det daglige styret på Spitsbergen etter det internasjonale samfunns ”bemyndigelse”, som det het i invitasjonen til internasjonale forhandlinger om øygruppen. For i det alt vesentlige var det norske borgere ”som utnytter Spitsbergens naturlige herligheter”. Norge lå nærmest Spitsbergen, og ”en talrik klasse av befolkningen” i Nord-Norge ”er vandt til at færdes i de arktiske egne”. En forutsetning måtte være, heretter som hittil, at utnyttelsen av Spitsbergens ressurser skulle være åpen for alle.

Dette programmet ble ikke uventet avvist på tre diplomatiske konferanser i Kristiania, i 1910, i 1912 og i 1914. Hovedmotstanderne mot enhver tanke på norsk styre på Spitsbergen var hele tiden Sverige, som motarbeidet Norge av prestisjegrunner i årene etter 1905, og Russland, som holdt fast ved sitt standpunkt fra 1871.