Artikler fra www.polarhistorie.no

Norsk ekspansjon i Antarktis: Bakgrunnen

Norsk ekspansjon i Antarktis: Bakgrunnen

Av Turi Widerøe

Interessen for territorielle besittelser i Antarktis startet på slutten av 1800-tallet og var først og fremst knyttet til hvalfangst.

Det norske rederiet Ørnen A/S, eiet av Chr. Christensen, startet fangst ved Syd Orkenøyene og Graham Land i 1892. Etter at Storbritannia ble oppmerksom på den norske fangsten, utstedte de i 1906 en lov om at ingen kunne fange hval uten konsesjon. Etter notevekslinger over flere år, godtok Norge dette. Først måtte imidlertid britene foreta en lovendring som gikk ut på at fangst utenfor territoralgrensen skulle fritas for avgift.

Falklandsøyene mellom 20°og 80° vest ved Wedellhavet og Graham Land ble okkupert i 1908. Som Odd Gunnar Skagestad har sagt det: ”Norge reiste ingen innsigelser mot det britiske krav, og må ha anerkjent den britiske suverenitet over ”Falkland Islands Dependencies” de facto om enn ikke de jure”.

Etter at norske ekspedisjoner startet fangst i Rosshavet lenger vest, gikk Storbritannia i 1923 til annektering av et stort område der som fikk navnet The Ross Dependency. Sektoren ble underlagt New Zealand. Den strakte seg fra 150° vest til 160° øst.

Til å begynne med ble hvalfangsten i havet utenfor Ross Dependency pålagt lisensbestemmelser og reguleringer av New Zealand, noe som ga mulighet til å kreve avgift av fangst på åpent hav. Etter norske protester ble det imidlertid bestemt at konsesjonsbestemmelsene kun skulle gjelde innefor den britiske tremilsgrensen.

Storbritannia foretok sin tredje okkupasjon i Antarktis i 1933. Australian Antarctic Territory ble da lagt inn under australsk styre. Sektoren omfatter alle øyer og landstrekninger som ligger syd for 60° bredde og mellom 160° og 45°østlig lengde. Unntatt er en liten fransk sektor, Adélie Land mellom 142° og 136° øst, som ligger inne i det australske området.

Okkupasjonen av den australske sektoren ble proklamert ved ”Order in Council” den 7. februar 1933, samme dag som prosedyren i grønlandssaken ble avsluttet i Haag.

Side 1

Motsetninger mellom Norge og Storbritannia

Forfatteren Hans Bogen hevder at norske redere i løpet av årene 1905 til 1929 betalte til sammen 14 millioner kroner i lisensavgifter til Storbritannia.

Sesongen 1928-29 var første gang store mengder hvalolje ble produsert pelagisk (på åpent hav) i Antarktis. Det skjedde på de rike feltene mellom 50° øst og 20° vest, som da var ingenmannsland. Det var i dette området motsetningene mellom norske og britiske interesser var størst på 1930-tallet.

Avisen ”Daily News” i London skrev den 10. oktober 1929 under tittelen ”Norway wants Antarctic!” at britene måtte okkupere sektoren syd for Australia for å skattlegge denne fangsten, ellers ville hvalen bli utryddet. 

Økonomiske motiver var altså en viktig årsak til interessekonfliktene mellom Storbritannia og Norge i Antarktis på 1930-tallet. Det førte til utrustning av forskningsekspedisjoner som hadde et dobbelt formål. Med nasjonale interesser i ryggen skulle kystlandet kartlegges og okkuperes for å sikre landenes egen hvalfangst støtte på land, samtidig som territorialgrensen på tre mil skulle sikre kontroll over havområdene utenfor. Ekspedisjonenes andre oppgave var utforsking og kartlegging av hvalforekomsten.

Side 2