Matstreiker og Kvinnebåten i 1929
Kvinnene stiger i land
De fire kvinnene som kom ned landgangen ble saumfart av mer enn hundre par øyne. Det var Gerda Fredheim, Julie Johansen, Richarda Pedersen og Signe Rubach, alle ”godt voksne, stødige kvinnefolk fra Nord-Norge”. Noen kjekkaser som kom med ufine utrop, ble tatt bak et skur og fikk en intens og kortvarig ”leksjon” i oppdragelse.
Westby, som var til stede på kaia, fortsetter, kanskje noe overrasket: ”alle mann viste den ønskelige sømmelige oppførsel.” Og ikke nok med det: ”Spisesalen blev snart ikke til å kjenne igjen, rent, ryddig, blanke vinduer, pen oppdekning, og snart opptrådte pikene i hvitt antrekk. Og alt hadde snart sin gunstige virkning på spisegjestenes oppførsel og utseende.” Det var nemlig dem som nå gikk på brakka og tok på seg blådressen før de gikk til messa. Starten var altså god, og med ”Ingerto” fra Tromsø 20. juli kom det ytterligere 12 kvinner.
Med helkontinuerlig drift var det nok å gjøre for kvinnene fra tidlig morgen til sene kvelden. På Arbeidermessa ble det servert til et par hundre mann på en gang, og busen fornektet seg ikke:
"Bakkene med kjøttkaker og saus var rene mannsløftene. De ble skubbet inn på bordendene nærmest lukene. Så gikk de fra mann til mann nedetter langs bordene, en uendelig strøm av mat på vandring. Jentene hadde det ikke lett den stunden det stod på. I denne atmosfæren av damp og larm nyttet det lite å rope. Rett som det var flakset en øse eller en gaffel gjennom lufta i retning den jenta man ville ha tak i - en håndgripelig innledning til samtale. Om sider ble det en pust, den verste sult var stillet." (Bogen 1967:76)
Arbeiderkvinnene var kommet for å bli. De fikk enten arbeid på messa som serveringsdamer - kokkene var fortsatt menn - eller de fikk i oppgave å holde orden og rent på brakkene, som brakkesjef. I de arktiske gruvesamfunnene fikk altså kvinnene tradisjonelle arbeidsoppgaver innen omsorg, forsyning og renhold. Overgangen fra arbeid på fastlandet til arbeid på Svalbard ble derfor ikke så stor som for mennene.
Matstreikene ble sjeldnere, men helt borte ble de ikke. Vinterforsyningen var stadig en utfordring i det isolerte gruvesamfunnet. Den siste streiken som er kjent, var så sent som i 1969, etter en sildemiddag som ikke holdt mål.
Vil du vite mer?
Bogen, Sverre(1967) : Rallarliv i nord.
Evjen, Bjørg (2006): Kull, karer og kvinnfolk.
Norsk polarhistorie bind 3.
