Mens isbjørnfangsten pågikk på Svalbard (til 1973), var det ikke uvanlig å ta levende isbjørnunger for salg til dyrehager ute i Europa. Ungene var et lett bytte etter at mødrene var skutt. De ble godt betalt, og dette ga et kjærkomment pluss i fangstmannsinntekten. Fine var de, disse småbjørnene, men i kløkt og væremåte like forskjellige som oss mennesker. Like etter andre verdenskrig hadde vi en helt spesiell kar av sorten i sving på Svalbard – og i Tromsø. Han var en artig skrue som foretok seg mye rart. Jeg har lyst til å fortelle historien om Sebben.

Av Tore Sørensen

Vinteren 1946–47 lå Bjørvik Jacobsen, Odd Lønø og Knut Bjåen på fangst på Halvmåneøya på Svalbard. De holdt til på den gamle fangststasjonen Bjørneborg på nordsiden av øya. I noen måneder hadde de fem levende isbjørnunger sammen med seg. Alle hadde fått navn. Den største het Maksimum (Maks). Så var det tvillingparet Knoll og Tott, og Fia. Den minste kalte de Sebedeus, etter hvert bare Sebben. Han var en litt redd og forsiktig kar, men han skulle snart vise seg å være den mest intelligente.

Til å begynne med var spesielt de største hundene på stasjonen fæle til å plage Sebben, og det ble til at Bjørvik berget ham noen ganger. Han pleide også å stikke til ham noen ekstra godbiter. Det oppsto et nært forhold mellom de to. Sebben hadde funnet et trygt punkt i livet. Han fulgte etter sin redningsmann over alt, og om nettene sov han ved fotenden i køya hans. Det var tydelig at Bjørvik hadde inntatt isbjørnmorens rolle.

Etter hvert begynte Bjørvik å dressere Sebben. Den første tiden var det med nei og ja. Så tok han litt strengere metoder i bruk. Det ble mange harde tak, og det hendte at en irritert Sebben langet ut etter Bjørvik når han syntes nok var nok. Men han lærte forbausende fort å lystre og forstå.

Dresseringen hadde så langt bare vært for moro skyld. Nå ville Bjørvik lære Sebben noe nyttig: å forsvare seg mot hundene og de andre isbjørnungene. De var alle større enn ham og ikke alltid like snille mot «småen». Bjørvik gikk systematisk til verks. Han lærte først Sebben å takle de minste hundene. Når en av dem var plagsom, sa han: «Ta ham, Sebben!» Dette forsto Sebben, han gikk til lynangrep, og hunden fant det lurest å trekke seg unna.

Slik fortsatte de. Sebben lærte at angrep var det beste forsvar, og i løpet av noen dager hadde han satt seg i respekt hos både hunder og bjørner. Bare bjørnen Maks måtte han holde seg unna. Maks var grinete og ilter. Og nesten dobbelt så stor som Sebben.

De andre bjørnungene sto tjoret når de var ute. Sebben gikk fritt omkring, og han gikk inn og ut av hytta som det passet ham. Etter hvert begynte mennene å skjønne at han var en liten tjuvradd. Middagsrester forsvant. Mat som ble til overs én dag, var ofte borte dagen etter. Også andre matvarer hadde en tendens til å forsvinne. Svinnet skjedde fra to kjøkkenhyller som det var et forheng foran. Karene hadde først litt mistanke til hverandre, men, nei – det måtte være Sebben som var synderen. Og etter all sannsynlighet var det når de tok seg middagslur han slo til.

En dag bestemte de seg for å ta skurken på fersk gjerning. Middagen var unnagjort, og de slengte seg ned på køyene som de pleide. De lot som de sovnet, og «snorket» ekstra godt for sikkerhets skyld. Slik ble de liggende. Ingenting skjedde. De ventet. Plutselig hørte de at lufteluka nederst på hyttedøra gikk forsiktig opp, og gjennom øyekroken så de at Sebben smøg seg lydløst inn. Det neste han foretok seg, var nesten utrolig å være vitne til. Midt ute på gulvet reiste han seg på to for å ta et overblikk. Så listet han seg i tur og orden bort til hver av de snorkende mennene for å kontrollere at de virkelig sov. Han tok seg god tid, studerte dem nøye. Etter å ha forsikret seg om at kysten var klar, tok han direkte kurs mot kjøkkenhyllene og forsvant bak forhenget. Kort etter dukket han frem med sirupskrukka klemt inn til brystet med forlabbene. Det var bare med nød og neppe karene klarte å holde seg alvorlige der de lå og fulgte med den durkdrevne tjuven.

Sebben stabbet bort til døra med krukka, men fikk problemer med å få den med seg ut gjennom den lille lufteluka. Da måtte han gjøre det på en annen måte. Han kastet et hurtig blikk tilbake, så skjøv han opp selve døra og kom seg glad og fornøyd ut med sirupen. Mennene ga ham god tid før de fulgte etter. Et stykke unna hytta fant de ham sovende ved siden av en tom sirupskrukke. Sirupen var tapt, men en slik episode satte unektelig farge på tilværelsen.

En annen Sebben-episode var ikke like lystig, i hvert fall ikke for Odd. Det var en dag uti juni. Bjørvik og Knut satt og hygget seg med en kopp kaffe. Odd hadde vært tidlig oppe og hatt storvask på klærne sine. Det hadde vært et hardt og omstendelig arbeid med henting og tining av tilstrekkelige mengder is, oppvarming av vannet, vasking av de groskitne klærne og til slutt skylling. Nå var jobben gjort, og vasken hang og blafret i brisen ute på klessnora. Odd var stolt av verket sitt og skrøt til kameratene. De kunne imidlertid styre sin begeistring, de gruet seg til de skulle i gang med sine egne klær.

En som ikke kunne styre sin begeistring, var Sebben. Han fattet stor interesse for de blafrende plaggene. Dette så morsomt ut, dette måtte han undersøke nærmere. Så ble fristelsen for stor. Han nappet først ned ett plagg. Så ett til. Til slutt lå alt unntatt en skjorte på bakken, godt tråkket på og tilskitnet.

Da Odd ble klar over vandalismen, for han ut døra bevæpnet med en stor kost. Sebben ante faren som truet. Han slapp taket i skjorta han var i ferd med å røske ned og sprang bak hytta. Odd la etter ham. Det ble en klappjakt rundt hytta. Et par ganger var det nære på at synderen fikk seg et rapp med kosten, men han skvatt unna og skrudde opp tempoet. Bjørvik og Knut bivånet dramaet som utspant seg. De prøvde å legge inn et godt ord for Sebben, men til ingen nytte. Nå registrerte de at Odd kom alene rundt hyttehjørnet. Én gang. To ganger. Hvor var Sebben? Odd trodde at den hersens bjørnungen bare hadde økt forspranget, så han fortsatte jakten. De to andre ble derimot klar over at Sebben hadde klatret opp på hyttetaket og søkt tilflukt der. De så snuten hans stikke så vidt frem over mønet. Flirfulle gjorde de Odd oppmerksom på dette da han utkjørt og resignert kom gående mot dem etter en siste runde. Han støttet seg på kosten og så vekselvis på den firbente og de tobente. Så måtte han bare gi seg over. «At slikt går an!» stønnet han. Med et smil – tross alt.

På sankthansaften kom Sebben ille ut å kjøre. Fangstsesongen var over, og karene gikk bare og ventet på båtskyss til Tromsø. Nå ordnet de til en liten festkveld. De bakte en formkake, laget en saftig bjørnebiff, og spilte litt kort. Ved siden av nippet de til hver sin knallsterke toddi. Sebben lå og sov. Plutselig lød det flere skarpe smell. Geværskudd ble ofte brukt som signal når en fangstskute tok seg inn til en fangststasjon. Endelig – nå skulle de bli hentet! De tre stormet bort til en liten høyde et par hundre meter unna. Derfra var det god utsikt. Ingen skute var å se. Bare is og atter is. Så smalt det igjen. Det viste seg at lyden kom fra skruisen. Dét var altså «geværskuddene» de hadde hørt. Skuffet tuslet mennene tilbake til hytta. I gangen møtte de Sebben på vei ut. Han sjanglet, og blikket var flakkende. Det var lett å skjønne hva som hadde skjedd. Og inne var bevisene klare.

Sebben hadde våknet av alt ståket da mennene forlot hytta. Så hadde han jumpet ned fra køya og begynt å ta for seg av godsakene på bordet. Spesielt toddien hadde tydeligvis falt i smak. Ikke en dråpe var igjen, glassene lå veltet og bordet var grundig reinslikket.

Ute så Sebben at det lå et digert kjøttstykke foran Maks. Normalt ville han ikke ha tort å utfordre en slik situasjon, men nå gikk han rett på og hogg tak i kjøttstykket. Etter de gode drinkene var motet på topp! Maks brummet faretruende og gjorde seg klar til angrep. Sebben slapp kjøttet – og ga like godt motstanderen en lusing. Store og sterke Maks måtte summe seg litt etter frekkheten til den lille jyplingen, men så klasket han til med et par svingslag som sendte Sebben kast i kast bortover bakken. Mennene grep inn og hjalp ham inn i hytta. Der ramlet den uheldige toddidrikkeren sammen under bordet, full og medtatt, og snart etter snorket han så det durte. Først langt ut på formiddagen neste dag våknet han. Formen var dårlig og humøret gruggent. Verken mat eller drikke ville han ha.

En kveld rundt midten av juli kom fangstskuta «Blåsel» av Tromsø og ankret opp 60–70 meter fra land. Den var på hjemtur, og skipperen var blitt varslet om at fangstekspedisjonen på Halvmåneøya ventet på skipsleilighet. De tre på øya hadde for øvrig gjort rekordfangst av isbjørn denne vinteren. Antallet oppgis litt forskjellig, men opp mot 150 bjørn hadde de fått. Den gamle rekorden hadde Henry Rudi og Bjarne Jacobsen med 118, også den fra Halvmåneøya (vinteren 1936–37).

Skipperen og to til fra skuta kom roende i land. Anton, kokken, en rusk av en kar, hadde ikke tort å bli med. Han var livredd isbjørn, og fryktet at fangstfolkene kunne ha levende bjørn gående ved hytta. De tre som kom ble tatt vel imot og traktert med pannekaker, kaffe og konjakk. Da skipperen oppdaget Sebben, som lå og sov i køya til Bjørvik, ville han at de skulle ha litt moro med kokken. Han gikk ut og ropte over til Anton at han trygt kunne komme på land – her var det bare bjørneskinn, betryggende nedsaltet i tønner. Anton kom roende, oppdaget ingen bjørner, og ble plassert foran køya til Bjørvik. Bjørvik hadde kastet en genser over Sebben, som fortsatt sov.

Sebben hadde den uvanen at han måtte patte på alt mulig. Særlig en tommelfinger sto høyt i kurs. Anton hadde akkurat fisket opp tobakkseska fra baklomma og holdt på å rulle seg en røyk. Her bød det seg en perfekt anledning. Bjørvik kløp Sebben litt så han våknet, og lurte i tillegg et par sukkerbiter i retning mot lomma. Da var opplegget klart, akkurat tidsnok til at Sebben fikk øye på den svære tommelen til Anton idet denne skulle stappe tobakkseska på plass igjen. Han gapte straks over tommelen og begynte å patte. Alle fulgte spent med. Anton snudde seg langsomt, og stivnet til da han stirret rett inn i bjørnefjeset. Så vrælte han, trakk hånden til seg og tok hyttegulvet i et par byks før han stupte ut døra.

Da resten av selskapet kom leende ut for å se etter ham, var den vettskremte kokken allerede halvveis av gårde ut til skuta. Overfarten til Norge ble ikke videre hyggelig. Anton var pottesur, og serverte kun tynn havregrynsgrøt de dagene turen varte.

Tre levende isbjørnunger, Sebben, Maks og Tott, hadde karene med seg til Tromsø. De to andre var blitt slått i hjel av en hannbjørn på uanmeldt nattbesøk. Hunden som skulle holde bjørnevakt, hadde stukket av fra jobben og lurt seg inn i hytta. Bjørnungene ble etter hvert solgt via mellommenn til dyrehager i Europa. Men enn så lenge holdt Bjørvik og Sebben sammen i Tromsø.

En dag var de to innom polet. Sebben var blitt en stor plugg nå. Bjørvik ble stående og prate med kjentfolk, tiden gikk, og Sebben ble mer og mer utålmodig. Han likte ikke å vente. Plutselig gjorde han et kjempehopp og landet oppå disken. Ekspeditørene fikk seg en støkk, men episoden vakte snart stor munterhet både blant dem og de andre som var til stede.

Sebben på polet i Tromsø. Foto utlånt av Paal Pettersen, Hennes

Eventyrer og forfatter Helge Ingstad var i Tromsø på denne tiden. Da han ble kjent med at Bjørvik hadde med seg en tam isbjørn fra Svalbard, avtalte han å gjøre noen filmopptak av bjørnen i byen. Det het jo at i Tromsø gikk det isbjørn i gatene, så dette kunne bli fine greier. De filmet i Grønnegata og Storgata, i strålende sommervær, og etter det ville Ingstad at de skulle avslutte oppe ved Prestvannet.

Det litt underlige følget – to menn og en isbjørn – begynte å traske oppover øya. Men sola stekte, og det ble for varmt for Sebben. Han satte seg ned og nektet å gå en meter til. Mennene fant på råd, de lånte telefon i nærmeste hus og ringte etter drosje. Den kom, og sjåføren fikk tydelig nerver da han skjønte at han skulle ha med en isbjørn som passasjer. Ingstad og Bjørvik tok Sebben sammen med seg i baksetet. Dette var nytt for ham, dette likte han. Han satte seg godt til rette og la de svære forlabbene på seteryggen foran, en på hver side av hodet til sjåføren.

Det ble en vinglete kjøretur med en livredd fører bak rattet. Men til Prestvannet kom de. Her prøvde Ingstad og Bjørvik å få til en avtale med sjåføren om at han skulle vente mens de filmet, for deretter å kjøre dem ned til byen igjen. Nei, dette lot seg umulig gjøre; han hadde ny tur ganske snart – og kom på at han hadde ny tur litt senere også. Han satte opp god fart da han dro. Og pustet sikkert lettet ut.

Uansett, Sebben boltret seg i Prestvannet, og Ingstad fikk fine opptak.

På tampen av Tromsø-oppholdet fikk Sebben med seg en tur innom kringkastingen i Tromsø sammen med sin følgesvenn, som skulle intervjues. Bjørvik fortalte om overvintringen, og programsekretæren ønsket deretter å krone opptaket med et par skikkelige isbjørn-brøl fra Sebben. Litt brumming var alt han fikk. Men han ga seg ikke; et brøl måtte det være mulig å få lokket ut av bjørnen. Det var varmt i studioet. Sebben likte seg ikke, og han likte slett ikke at han ikke fikk være i fred. Til slutt kokte det over for ham. Han spratt opp på skrivebordet og feide vekk alt som var der. Skivemaskinen smalt i veggen og avgikk ved døden. Programsekretæren lå på rygg på gulvet. Han hadde kommet i veien under berserkgangen. Men var uskadet, heldigvis.

Tildragelsen fikk et etterspill. Riksrevisjonen ville ikke uten videre godta forklaringen om at en isbjørn sto bak ødeleggelsen av skrivemaskinen.

Dagen var kommet, Bjørvik måtte gi Sebben fra seg. Han hadde solgt bjørnen til «Otto Holms Sønner», som i neste omgang skulle sende den sørover. Firmaet holdt til med kontor og brygge/pakkhus nord i byen. Etterpå var Bjørvik i elendig humør, og han skjønte at det var savnet av Sebben som var årsaken. Han bestemte seg for å få treffe den trofaste Svalbard-vennen sin en siste gang, og tok seg «uten lov» inn i Holm-brygga. I halvmørket fant han frem til en kasse midt på gulvet – med sprinkler i den ene enden – og der sto Sebben innesperret. Bjørvik slapp ham fri. Gjensynsgleden var enorm. Bjørnen var helt ustyrlig, og de to kompisene kunne herje og leke som de hadde pleid å gjøre. Men til slutt var det ingen vei tilbake, Bjørvik måtte stenge en motvillig Sebben inn i kassen igjen. Så var det farvel.

Hvordan det gikk videre med Sebben, vet jeg ikke. Men muligens var det i Belgia han havnet.

 

Kilder:

Jacobsen, Bjørvik: Halvmåneøya – En fangstberetning fra Svalbard. Oslo 1983.

Ytreberg, N.A.: Tromsø bys historie, bind 3. Tromsø 1971.

Lønø, Odd: Norske fangstmenns overvintringer. Del 9, 1935–1941. Polarboken 2005–2006. Oslo 2006.

Nordlys, 16.7.1947.