Vi jobber på spreng for å oppdatere oss med nytt innhold og design, og vi skal også sørge for at nettsiden er universelt utformet. Ny side lanseres medio 2023. Tilgjengelighetserklæring

Banner forside, Norsk Polarhistorie

Isbjørnungen Sebben

Sebben får en venn


Mens isbjørnfangsten pågikk på Svalbard (til 1973), var det ikke uvanlig å ta levende isbjørnunger for salg til dyrehager ute i Europa. Ungene var et lett bytte etter at mødrene var skutt. De ble godt betalt, og dette ga et kjærkomment pluss i fangstmannsinntekten. Fine var de, disse småbjørnene, men i kløkt og væremåte like forskjellige som oss mennesker. Like etter andre verdenskrig hadde vi en helt spesiell kar av sorten i sving på Svalbard – og i Tromsø. Han var en artig skrue som foretok seg mye rart. Jeg har lyst til å fortelle historien om Sebben.

Av Tore Sørensen

Vinteren 1946–47 lå Bjørvik Jacobsen, Odd Lønø og Knut Bjåen på fangst på Halvmåneøya på Svalbard. De holdt til på den gamle fangststasjonen Bjørneborg på nordsiden av øya. I noen måneder hadde de fem levende isbjørnunger sammen med seg. Alle hadde fått navn. Den største het Maksimum (Maks). Så var det tvillingparet Knoll og Tott, og Fia. Den minste kalte de Sebedeus, etter hvert bare Sebben. Han var en litt redd og forsiktig kar, men han skulle snart vise seg å være den mest intelligente.

Til å begynne med var spesielt de største hundene på stasjonen fæle til å plage Sebben, og det ble til at Bjørvik berget ham noen ganger. Han pleide også å stikke til ham noen ekstra godbiter. Det oppsto et nært forhold mellom de to. Sebben hadde funnet et trygt punkt i livet. Han fulgte etter sin redningsmann over alt, og om nettene sov han ved fotenden i køya hans. Det var tydelig at Bjørvik hadde inntatt isbjørnmorens rolle.

Etter hvert begynte Bjørvik å dressere Sebben. Den første tiden var det med nei og ja. Så tok han litt strengere metoder i bruk. Det ble mange harde tak, og det hendte at en irritert Sebben langet ut etter Bjørvik når han syntes nok var nok. Men han lærte forbausende fort å lystre og forstå.

Dresseringen hadde så langt bare vært for moro skyld. Nå ville Bjørvik lære Sebben noe nyttig: å forsvare seg mot hundene og de andre isbjørnungene. De var alle større enn ham og ikke alltid like snille mot «småen». Bjørvik gikk systematisk til verks. Han lærte først Sebben å takle de minste hundene. Når en av dem var plagsom, sa han: «Ta ham, Sebben!» Dette forsto Sebben, han gikk til lynangrep, og hunden fant det lurest å trekke seg unna.

Slik fortsatte de. Sebben lærte at angrep var det beste forsvar, og i løpet av noen dager hadde han satt seg i respekt hos både hunder og bjørner. Bare bjørnen Maks måtte han holde seg unna. Maks var grinete og ilter. Og nesten dobbelt så stor som Sebben.