Hvis ikke Robert E. Peary var først på Nordpolen, hvem var det da? Men aller først: hva er egentlig ”Nordpolen”?
Av Stian Bones
Fram til 1600-tallet var det vanlig å mene at Nordpolen var et stort fjellmassiv omgitt av en sjø, som igjen var omkranset av fire store øyer. Slik fremstår Nordpolen på de verdenskartene som Gerard Mercator og Abraham Ortelius lagde på andre halvdel av 1500-tallet.
Gerard Mercator (1512-94), sin tids ledende kosmograf, mente at polområdet var omkranset av fire gigantiske øyer, skilt av fire floder. På bildet holder Merctator passeren over polpunktet. Illustrasjon: Norsk Polarinstitutt.
Utsnitt av kart fra det velrenommerte tyske "Andrees Allgemeiner Hand-Atlas". Kartet er fra 1914, og viser uutforskede områder i Arktis.
Etter Fram-ekspedisjonen visste man altså at Nordpolen ikke var et konkret landfast geografisk punkt; det var bare is i konstant bevegelse. Noen år senere kunne Ernest Shackleton som den første beskrive Sørpolplatået etter at han i 1909 nådde helt fram til 88° 43’ sør. Dermed var egentlig begge polområdene ”oppdaget” i vitenskapelig forstand.
Selve erobringen av polpunktene gjensto, men som Bjørnstjerne Bjørnson sa det: Dette var i grunn ”et hundespørsmål”, altså et spørsmål om effektive ekspedisjoner. Det var ikke bare hunder som ble prøvd, men også ballonger, fly, ponnier, motoriserte sleder, skip, ubåter – og menneskelig trekk-kraft.
Den første etter Nansen som forsøkte å nå Nordpolen, var den svenske ingeniøren Salomon August Andrée.
Luftballongen "Örnen" har landet på isen og Andrée og Frænkel står ved siden av. Fra Andrée-ekspedisjonen 1897, hans andre forsøk på å nå Nordpolen med ballong. Foto: Nils Strindberg, Norsk Polarinstitutt.
Høsten 1909 gjorde både Frederick A. Cook og Robert E. Peary krav på å ha ledet den første ekspedisjonen til Nordpolen. Cook, som skulle ha nådd polpunktet 22. april 1908, ble ikke trodd. Det ble derimot Peary, som har fått gå inn i historien som ”den første til Nordpolen”. Også Roald Amundsen trodde at Nordpolen nå var erobret, og derfor bestemte han at den tredje Fram-ferden skulle gå til Sørpolen og ikke til Polhavet, slik han først hadde tenkt.
Det var ikke bare Roald Amundsen som mente Nordpolen var erobret i 1909. Forsiden på denne brosjyren fra 1909 taler sitt tydelige språk. Illustrasjon: Norsk Polarinstitutt.
Dermed er det klart at Norge-ekspedisjonen var den første som ubestridt nådde til Nordpolen. Det betyr også at Roald Amundsen og Oscar Wisting var førstegangserobrere både av Nordpolen og Sørpolen. Eller var de nå egentlig det?
Selv om det er klart at Norge-ekspedisjonen passerte over polpunktet, så landet N1 Norge ikke på isen, dvs. på det punktet de fleste forestiller seg at Nordpolen befinner seg. For å finne kandidater til dette, må vi først vende oss til Sovjetunionen.
1930-tallet var et tiår da Sovjetunionen for alvor vendte seg mot nord, mot Arktis. I den såkalte sosialistiske realismen under Stalin, var teknologiske framskritt og mestring av naturen viktige ingredienser, noe som danner noe av bakgrunnen for den økte sovjetiske aktiviteten.
Blant de største polarforskerne i denne perioden var Otto Schmidt. Han ble i 1937 dekorert som ”helt av Sovjetunionen”. Da hadde han nylig ledet ”SP-1”-ekspedisjonen. ”SP-1-ekspedisjonen” etablerte basen ”Nordpol-1” – den første av en lang rekke sovjetiske forskningsstasjoner på isen. Med ”SP-1-ekspedisjonen” ville Smidt slå to fluer i ett smekk: for det første ville han lande et fly på Nordpolen for første gang, og for det andre ville han sette opp en flytende forskningsstasjon nær polpunktet. Det første flyet, med Schmidt ombord, landet nær polpunktet 21. mai 1937. Schmidt landet altså ikke på polpunktet, men likevel så nært at vi kanskje bør regne ham som den første til å sette sine bein på polpunkt-isen.
Vel tjue år seinere, 3. august 1958, nådde imidlertid den amerikanske atomubåten Nautilus Nordpolen, som det første fartøyet av noe slag. Denne operasjonen, ”Operation Sunshine”, var viktig som et propagandainnslag i den kalde krigen. Året før hadde Sovjetunionen skutt ut verdens første satellitt, Sputnik, og Nautilus kunne fungere som et passende amerikansk svar på dette. Sovjetunionen hadde på denne tida ingen egne atomubåter.
Så gikk det enda noen år før den første ekspedisjonen som krysset isen nådde polpunktet. Det var amerikaneren Ralph Plaisteds snøskuter-ekspedisjon, som nådde polpunktet i april 1968.