Isbjørnen har akkurat fått øye på henne og hundene. Med hjertet dunkende helt opp i halsen går hun på kne bak sleden med geværet. Akkurat idet bjørnen setter seg i bevegelse, trekker hun av.
Avstanden mellom henne og isbjørnen er om lag 100 meter. Bjørnen stopper opp, hodet slenger til side, og så siger den over ende. Hun kunne ha ropt høyt av glede, men velger å holde på verdigheten og tier. Det er nesten ikke til å tro. Hun har skutt sin første isbjørn og det rett foran nesen på den rutinerte, mannlige fangstmannen!
Ivrig løper hun frem for å se nærmere på byttet. Tjue meter fra bjørnen føler hun en jernklo i skulderen. Hun blir dreid temmelig ublidt rundt og står ansikt til ansikt med sin fangstpartner. Øynene hans lyner:
– Har jeg ikke sagt at du ikke må renne helt frem til en bjørn som ligger, selv om den ser ut til å være død. Forstår du hva det vil si å få en såret bjørn i synet?
Men hun er så glad og begeistret at hun ikke lar seg merke mye av sinnet hans, og ler ham rett opp i ansiktet:
– Den første er felt, Anders!
Hun gjør imidlertid som han sier, retter geværet mot hodet på bjørnen og trykker av. Kjøttberget rører seg ikke. Den er allerede drept effektivt av et perfekt skudd fra polarhistoriens mest markante fangstkvinne.
Episoden skjedde like før jul i 1932. Den snart 40 år gamle tromsøkvinnen, enka, tobarnsmoren og drosjesjåføren Wanny Woldstad hadde skutt sin første isbjørn ved fangststasjonen Fuglefjell i Hornsund sør på Svalbard. Den irriterte partneren var den rutinerte fangstmannen Anders Sæterdal som også hadde fulgt det samme bjørnesporet. Men det var Wanny som oppdaget og felte bjørnen.
Slik opererte hun gjennom fem overvintringer på Svalbard. En selvstendig og fullt ut likeverdig partner i ei virskomhet som så til de grader var forbeholdt menn. Derfor er det riktig å bruke «fangstmann» om henne. Det var rett og slett ikke kvinner nok i dette yrket til at begrepet fangstkvinne kunne etableres.
Avstanden mellom henne og isbjørnen er om lag 100 meter. Bjørnen stopper opp, hodet slenger til side, og så siger den over ende. Hun kunne ha ropt høyt av glede, men velger å holde på verdigheten og tier. Det er nesten ikke til å tro. Hun har skutt sin første isbjørn og det rett foran nesen på den rutinerte, mannlige fangstmannen!
Ivrig løper hun frem for å se nærmere på byttet. Tjue meter fra bjørnen føler hun en jernklo i skulderen. Hun blir dreid temmelig ublidt rundt og står ansikt til ansikt med sin fangstpartner. Øynene hans lyner:
– Har jeg ikke sagt at du ikke må renne helt frem til en bjørn som ligger, selv om den ser ut til å være død. Forstår du hva det vil si å få en såret bjørn i synet?
Men hun er så glad og begeistret at hun ikke lar seg merke mye av sinnet hans, og ler ham rett opp i ansiktet:
– Den første er felt, Anders!
Hun gjør imidlertid som han sier, retter geværet mot hodet på bjørnen og trykker av. Kjøttberget rører seg ikke. Den er allerede drept effektivt av et perfekt skudd fra polarhistoriens mest markante fangstkvinne.
Episoden skjedde like før jul i 1932. Den snart 40 år gamle tromsøkvinnen, enka, tobarnsmoren og drosjesjåføren Wanny Woldstad hadde skutt sin første isbjørn ved fangststasjonen Fuglefjell i Hornsund sør på Svalbard. Den irriterte partneren var den rutinerte fangstmannen Anders Sæterdal som også hadde fulgt det samme bjørnesporet. Men det var Wanny som oppdaget og felte bjørnen.
Slik opererte hun gjennom fem overvintringer på Svalbard. En selvstendig og fullt ut likeverdig partner i ei virskomhet som så til de grader var forbeholdt menn. Derfor er det riktig å bruke «fangstmann» om henne. Det var rett og slett ikke kvinner nok i dette yrket til at begrepet fangstkvinne kunne etableres.
Tobarnsmora som ble fangstmann
Wanny har skutt isbjørn. Foto: Norsk Polarinstitutt
Av Asbjørn Jaklin
Sommarøy
Wanny, eller Ivanna Margrethe Ingvardsen som hennes fulle navn var, ble født på Sommarøy utenfor Tromsø 15. januar 1893. I denne bygda i havgapet lærte hun seg allerede praktiske kunnskapene som følger av en oppvekst i en familie som livnærer seg som fiskerbønder.
15 år gammel fikk hun sin første jobb, som barnepike i Tromsø. Lønna var åtte kroner måneden. Hun klarte å spare litt av lønna slik at hun fikk utdannet seg innen husstell og håndarbeid.
Wanny giftet seg med finnmarkingen Othar Jacobsen, og de bosatte seg ei tid på Kirkenes, men flyttet seinere til Senja og til Tromsø. Paret fikk to gutter, Bjørvik i 1916 og Alf i 1917.
Like etter at de to guttene var født ble den lille familien rammet hardt. Spanskesyken gjorde Wanny til enke og de to guttene farløse bare ett og to år gamle.
Wanny fikk så jobb som oldfrue ved Grand Hotel i Tromsø. Seinere tok hun sjåføropplæring og investerte i egen drosjebil. Lånene på bilen var tunge å betjene, men hun klarte det med en meget nøysom livsstil.
Hun giftet seg på nytt med bakermester Martin Woldstad fra Tromsø, men også han døde fra henne.
Fortellingene
Wanny var igjen alene, men forsørget seg selv med drosjekjøringa, og i drosja traff hun ofte fangstmenn.
En av dem var Anders Sæterdal fra Nordlandt, og de to ble etter hvert godt kjent med hverandre. Anders ville ha Wanny med på fangst, og det var et kjærestepar som bega seg nordover mot Hornsund sør på Svalbard høsten 1932.
Anders hadde vært der på fangst året før, og kjente terrenget. Wanny var derimot uten erfaring med Svalbard, men hun var vant til å behandle skytevåpen. Hun hadde gått på jakt sammen med sin første ektemann og hun hadde også deltatt på skytterstevner.
Isolert villmark
Ishavsskuta «Maiblomsten» bragte dem nordover. Etter at de ble satt i land i Hyttevika i Hornsund, lyttet Wanny til motorduren fra ishavsskuta som ble svakere og svakere. Så ble den helt borte. Hun og Anders var nå overlatt til seg selv i nærmere ett år.
Arbeid var det, naturlig nok, mer enn nok av. Wanny tok seg av de huslige pliktene med baking av brød, klesvask og husvask, i tillegg til at hun deltok med full kraft i selve fangsten.
Hovedfangsten var på isbjørn og polarrev, men denne startet ikke før seinere på vinteren. Frem til da ble tiden brukt på forberedelser. Vinterbrensel måtte skaffes til hovedstasjonen i Hyttevika og de to bistasjonene Fuglefjell og Isbjørnhamna. Wanny og Anders kjørte lass på lass med store stokker av rekved. Alt av fangstredskaper måtte også kontrolleres, først og fremst lemfellene og selvskuddene som er en lang trekasse med åte i den ene enden og et gevær i den andre. Dessuten måtte unghundene trenes skikkelig i trekking av sleden.
Utover høsten jaktet de på ryper, gjess, sel og kobbe. Jakten på kobbe foregikk i småbåt og var langt fra ufarlig.
Isbjørnalarm
Hyttevika 1935. Bjørvik Jacbsen, Alf Jacobsen, Anders Sæterdal og Wanny Woldstad. Foto: Norsk Polarinstitutt
Det andre rommet hadde ingen vinduer, bare to skyteluker. De skulle åpnes lydløst hvis isbjørn nærmet seg hytta nattestid. Utenfor var det en «isbjørnalarm» som var enkel, men effektiv: En stokk på to meter ble satt ned i marka 60-70 meter fra huset. Fra stokken løp det en streng inn mot hytta. Til stokken var det festet litt spekk. Når isbjørnen nappet i spekket, ble de sovende i hytta varslet.
Wanny skøt flere bjørner med rifle. Isbjørnjakt var ikke ufarlig, spesielt ikke hvis man måtte hamle opp med flere bjørner samtidig. En dag støtte Wanny og Anders på ei binne med to unger nær et selvskudd. Den ene isbjørnungen ble drept i selvskuddet, mens Wanny klarte å skyte den andre. Men binna gikk til angrep på Anders, som skjøt flere skudd uten å makte å ta livet av bjørnen. Først på tre meters hold klarte han å drepe bjørnen med den siste patronen i magasinet.
Hadde den siste patronen også blitt en bom, eller børsa hadde kilt seg, ville dette vært slutten for Anders.
Hverdagen
Slik bød fangstlivet på dramatikk og farer. Wanny og Anders var også ute i farlige situasjoner med skruis og bratte brefall, men med en kombinasjon av dyktighet og flaks gikk det bra. De klarte seg uten alvorlige uhell.
I de mange timene sammen i hytta, når arbeidet var unnagjort, pleide de å lese høyt for hverandre. De hadde flere pakker med gamle aviser og ukeblader å velge mellom. Når de hadde kommet seg gjennom alle, var det bare å begynne forfra på den første igjen. Av og til var de siste sidene i en spennende ukebladhistorie revet ut for å tenne i ovnen. Da gjaldt det å ikke bli frustrert.
Men hva med savnet etter sønnene sine i disse lange vintermånedene?
Oppunder jul skrev Wanny:
«Tankene drar nå og da på flukt forbi isbakse og mørke, Bjørnøya og det veldige blågrå hav til hjemlige trakter nå når det stunder mot årets store høytid. Mine tanker går til mine to gutter først og fremst. For øvrig tenker vi minst mulig på det som er på den andre siden av havet. Det er best så, og arbeid har vi nok av».
Wanny hadde som motto å ikke dvele ved tanker om savn og ensomhet. Friskt mot og godt humør måtte til, om en skulle klare seg i ødemarken, mente hun.
Rastløs om våren
Med våren ble det allikevel verre å holde tankene unna. Rastløsheten økte, og i midten av april begynte isen å brekke opp og drive utover. Da var det praktisk mulig at det kunne komme fartøy innom. Wanny tok seg i å speide utover, etter master, røyk eller andre tegn til liv fra sør.
Dette året hadde de en avtale om å bli hentet etter 15. juni. Men de eneste fartøyene som dukket opp i første omgang var dun- og eggplukkere fra Nord-Norge som gikk i land på øyene i nærheten. Dette irriterte Wanny og Anders kraftig, for retten til å plukke dun og egg på øyene hørte med til fangstfeltet de har leid.
Så, endelig, utpå sommeren, kom de seg til Tromsø med ishavsskuta «Thor». Fangsten ble levert, og Wanny kunne dra hjem til guttene sine.
Mange ville takket for seg etter en sesong i mørketida og isen, men ikke Wanny Woldstad.
Så sterk og dragende var livet der oppe at hun straks ville tilbake igjen etter den første sesongen. Hun tilbragte noen sommerdager i Tromsø, men vendte tilbake til fangstlivet allerede samme året, høsten 1933. Denne gangen tok hun med seg sønnene, Bjørvik og Alf. De var i tenårene og bidro med fangst og arbeid.
Wanny overvintret fem sesonger på rad på Svalbard, den siste i 1936/1937. Da hadde Anders sine to barn, Emilie og Fredrik, med seg.
Småbruk
Etter at karrieren som fangstkvinne var over, satset Wanny på gårdsdrift i Mo i Rana sammen med Anders. De skaffet seg åtte kyr, tre hester og en stor revegård.
Samboerforholdet til Anders tok etter hvert slutt. Da solgte Wanny sin halvpart av gården til ham og begynte for seg selv. 500 høns og 600 jordbærplanter var inntektskilden i en del år. Hun arbeidet også som husmorvikar, blant annet i Lenvik.
I 1956 ga Wanny ut ei bok om sine opplevelser som overvintrer. Den var basert på nøyaktige dagboknotater hun hadde gjort i løpet av de fem sesongene på Svalbard. Denne typen fortellinger fra Arktis var godt stoff og det moret henne at tre forlag slåss om å gi ut boka.
Foredrag
Wanny Woldstad var et kjent navn i Nord-Norge og hun ble ettertraktet som foredragsholder. Hun reiste rundt i landsdelen, viste lysbilder og fortalte om sine overvintringer.
I 1959 var hun i Nordreisa for å holde et av sine foredrag. Der ble hun påkjørt av en lastebil like ved rutebussen. Skadene var så store at hun døde på veg til sykehuset i Tromsø.
Kvinnen som hadde kommet gjennom fem overvintringer i isødet uten uhell, ble drept i trafikken. Det er en skjebnens ironi at det var sivilisasjonens farer, ikke villmarkas, som satte en stopp for henne.
Kilder:
Wanny Wolstad: Første kvinne som fangstmann på Svalbard. Tanum 1956.
Polarmuseet i Tromsø, utstilling om Wanny Woldstad.
Nordlys 5. desember 1958.
Tromsø gjennom 10.000 år, bind 3.
Svalbardboka 1989
Ottar nr 173, 1988.
Wanny Woldstad
|
