Gruvedriften på Spitsbergen 1905-1930

Selv om gruvedriften i Longyearbyen fra begynnelsen av var profesjonelt ledet, var virksomheten langt fra problemfri.

Av Bjørg Evjen

Den første helårsdriften på Spitsbergen var i Advent City, ute på Revnesset, drevet av The Spitsbergen Coal and Trading Company Ltd. Vinteren 1905/1906 overvintret 30 mann. I løpet av vinteren ble det imidlertid utvunnet mindre kull enn forventet, bare 600 tonn. Forholdene var vanskelige og arbeiderne slet med dårlig utstyr og lave lønninger. De tre årene det hele varte, var driften preget av uro og konflikter.

Advent City fikk et kort og urolig liv. Driften ble i 1917 solgt til De Norske Kulfelter Spitsbergen A/S og flyttet inn til Hiorthavn, tvers over bukta fra Longyear City. Nytt materiale var kostbart og vanskelig å få tak i. Husene ble revet og flyttet: ”Hester måtte vi selv være.”

Det var det norsk-amerikanske selskapet Arctic Coal Company, ACC, som i 1906 startet kulldriften i Longyear City. Dette ble den mest stabile driften på Svalbard, og i en særklasse både med hensyn til omfang og profesjonalitet. Første år med vinterdrift var 1906/1907, med en styrke på 40 mann. Anlegget ble stadig utvidet, det kom kraftstasjon og telefonkontakt mellom husene. Taubanen ble bygget mellom daganlegget ut utskipingskaia. Høsten 1910 var det 73 mann og tre kvinner som ble igjen da siste båt gikk.

Ikke alt var framgang og glede, problem tårnet seg opp. Det var store utgifter, lave kullpriser, og dessuten ble det ikke oppnådd forventet produksjon. Fagbevegelsen var i frammarsj, og selv om det ennå ikke var dannet noen fast fagforening i Longyearbyen, nådde de nye holdningene hit. I alle årene 1910-1913 var det streiker, hovedsakelig på grunn av levekårene.

Avisene på fastlandet hadde en rekke artikler om forholdene under overskrifter som ”Slaveforholdene paa Spitsbergen”, ”Skandaløs befordingsmaate av arbeidere” og ”Hjem fra Spitsbergen. Daarlige kost- og arbeidsvilkår”. Ledelsen i ACC henvendte seg til de amerikanske myndighetene med forslag om å få en tjenestemann på Spitsbergen med politi- og domsmyndighet som kunne hjelpe til. Men heller ikke de amerikanske myndighetene ville på det tidspunktet gripe inn i konflikter i ”no man’s land”. De foreslo i stedet, som de norske myndighetene hadde gjort, å støtte opp om Kristianiakonferansens arbeid.

De amerikanske interessene for kullgruvene var dalende, og sonderinger om salg av driften var i gang. Anlegget var i 1913 lagt til rette for en årsproduksjon på 50.000 tonn, noe som ville gi et økonomisk overskudd hvis prisene holdt seg. Produksjonstallet var realistisk, og skulle skaffe kjøpere til driften. Det klarte de omsider, som tidligere vist. Tidlig på høsten 1915 forlot amerikanerne anlegget. Bare en mindre vaktstyrke var igjen:

”D/s ”William D. Munroe” lastet for siste gang i Adventfjorden i september 1915. Den dampet ut fjorden med 150 tonn kull samt sommerstyrken hvoriblant 5 hester, 3 griser og 5 hunder. M.Strauman og 2 nordmenn stod igjen og vinket farvel sammen med 2 hester, 2 griser, 8 hunder og 1 ku – resten var slaktet.”