Svalbard blir norsk (1871-1920/1925)

Av Roald Berg

Fra fangstkamp via fellesland til norsk suverenitet

De folketomme Spitsbergen-øyene ble oppdaget av Willem Barentsz i 1596. Oppdagelsen satte straks i gang en europeisk konkurranse om hval og hvalross med strid mellom menn og makter. Overbeskatning medførte at de verdifulle fangstfeltene gradvis ble tømt i løpet av 1600-tallet. Så fra slutten av 1600-tallet fikk Spitsbergen-øyene hvile i fred igjen som statsløse områder med lik rett for alle til å gå i land og hente ut naturressursene derfra: pels fra isbjørn og sel. Øyene ble ansett som terra nullius, ingenmannsland i folkerettslig sammenheng, eller terra communis, felles land for alle lands borgere.

De få besøkerne på øygruppen – stort sett var det tale om norske og russiske fangsmenn på 1800-tallet – var fornøyd med at ressursutnyttelsen var fri for alle og ingen statlig myndighet kunne innføre begrensninger på fangsten. Så sent som i 1907 understreket for eksempel norske hvalfangere at det ikke var behov for en statlig myndighet på øyegruppen.

På begynnelsen av 1900-tallet var det imidlertid kommet i gang et nytt kappløp om statlig suverenitet over øygruppen. Denne gangen var det ikke bare de verdifulle naturressursene som var i det internasjonale statssystemets søkelys. Først og fremst var det imperialismens farlige blanding av ressurskamp og statlig prestisje som drev fram en ny konkurranse om Spitsbergen-øyene. Men mens stormaktenes konkurranse om kolonier og makt førte til sivilisasjonssammenbruddet i 1914, endte Spitsbergen-konkurransen med at Norge fikk suvereniteten over øygruppen i 1920, under fredskonferansen etter første verdenskrig. I 1925 overtok Norge denne suvereniteten på vegne av det internasjonale samfunn og med fortsatt garantier for internasjonal bruksrett.