Banner forside, Norsk Polarhistorie

Persongalleri

Wilhelm Filchner

1877 - 1957

Offiser, geograf, geofysiker, utforsker og ekspedisjonsleder

Wilhelm Filchner ble født i München, hvor han også tilbrakte sin oppvekst. I en alder av 15 år skrev han seg opp som kadett, det første steget i en militær karriere. I 1903 foretok han sin første ekspedisjon, hvor han red på hest over Pamirfjellene, et fjellområde i Sentral-Asia. Han skulle fortsette sin kartlegging og utforsking i dette området gjennom hele livet, med lange opphold i blant annet Xinjiang og Tibet. Han returnerte til Tyskland i 1905, hvor han fikk ansvar for geografiopplæring av offiserer som skulle utplasseres i de tyske kolonier.

Antarktis

Samtidens utforskning av Antarktis, særlig bidrag fra Belgia, Frankrike, Stor-Britannia, Sverige og Australia, inspirerte Filchner til å planlegge en tysk ekspedisjon til området. Han fikk støtte fra sine overordnede i hæren, og Filchner foreslo en kryssing av det antarktiske isflaket, fra Weddellhavet til Rosshavet. Den opprinnelige planen var å starte fra begge sider og møtes på midten, men finansieringen av ekspedisjonen begrenset operasjonen til ett skip.

Ekspedisjonen skulle benytte seg av sleder dratt av ponnier, og som en forberedelse til denne ekspedisjonen dro Filchner og hans medarbeidere på en miniekspedisjon til Svalbard på sommeren i 1910. Her fikk gruppen erfaring med polare forhold, og gjennomførte også en dramatisk krysning av iskappen på øygruppa.

«Deutchland»

I 1911 dro ekspedisjonen sørover med skipet «Deutchland», et norsk fartøy som var spesialbygd for å ferdes i polare forhold. Skipet var opprinnelig døpt «Bjørn», og ble kjøpt opp ved hjelp av blant andre Adolf Nordenskiöld og Fridjof Nansen. Ferden gikk via Buenos Aires til Grytviken i Sør-Georgia, hvor de i to måneder samarbeidet med norske hvalfangere. En ekskursjon til Sør-Sandwichøyene ble gjort på fartøyet «Undine», et skip som tilhørte hvalfangeren Carl Anton Larsen. De utforsket kysten av Sør-Georgia og gjenåpnet observatoriet i Royal Bay.
 

I desember seilte «Deutchland» til Weddellhavet, men både på grunn av dårlige forhold i området og motstand fra kapteinen på skipet, Richard Vahsel, klarte ikke Filchner å opprette en base på isen. Det ene forsøket på å sette opp en basehytte på et isfjell endte dramatisk da isfjellet løsnet og slo sprekker, og de ble nødt til å evakuere tilbake til skipet, og berget såvidt utstyret som var plassert på isfjellet.

«Deutchland» frøs senere fast og tilbrakte vinteren fastfrosset i polisen. Skipet kom seg etterhvert uskadet fra drivisen og nådde Sør-Georgia i desember 1912. Ekspedisjonen kan ikke sies å ha vært noen suksess, men noen positive resultater kunne Filchner vise til; ekspedisjonen hadde klart å kartlegge Luitpoldkysten øst for Weddellhavet, og de hadde også oppdaget en isbrem som senere ble oppkalt etter Filchner selv, Filchner-Ronne-isbremmen, samt foretatt en dramatisk sledeferd som hadde avkreftet Benjamin Morrells oppdagelse av Morell's Land  i 1823.
 

Etter ekspedisjonen til Antarktis

Etter ekspedisjonen skrev Wilhelm Filchner at han var lei antarktiske gjøremål, og at større suksess i polare områder var reservert land som hadde lengre tradisjon for polarforskning; altså de skandinaviske land, Russland, Storbritannia og Canada.

Filchner returnerte aldri til polare områder, og fokuserte resten av sitt virke på forskning i Sørøst-Asia. Han var fremdeles tilknyttet den tyske hæren, og tjenestegjorde etter ekspedisjonen på vestfronten under første verdenskrig, før han ble overført til den tyske admiraliteten, som stasjonerte han i Norge, og senere også i Haag.

Etter krigen livnærte han seg som forfatter, hvor han skrev om sine erfaringer, både fra Xinjiang og Antarktis. Hans reiseskildringer ble svært populære i samtiden. I mellomkrigstiden foretok Filchner flere farefulle reiser under vanskelige forhold i Sørøst-Asia, hvor han gjorde en rekke geomagnetiske observasjoner. Filchner ble tildelt Nationalpreis für Kunst und Wissenschaft av rikskansler Adolf Hitler for dette arbeidet i 1938.


Da
andre verdenskrig brøt ut var Filchner i Nepal, hvor han gjorde geomagnetiske undersøkelser. Her hadde han også fått tropesykdommen malaria, og ble etterhvert innkvartert i en leir for malariasyke i India, hvor han tilbragte krigsårene sammen med datteren Erika.

Filchner la ikke skjul på sin antinazisme under sitt opphold i India, og etter krigen bestemte han seg også for å bosette seg i Poona, byen hvor han hadde vært innkvartert. I 1949 måtte han av helsegrunner returnere til Europa, og bosatte seg da i Zürich. Her døde han i 1957, 79 år gammel.