Banner forside, Norsk Polarhistorie

Min Polarhelt: Elling Carlsen

Det er mer enn kraftpatriotisme fra en tromsøværing når jeg peker på ishavsskipper Elling Carlsen. Solide kunnskaper, sensasjonelle funn og dristige tokt er stikkord. Av Asbjørn Jaklin.

Elling carlsen

En ekte polarsensasjon ble offentlig kjent på havna i Tromsø i 1871. Byens skipper Elling Carlsen vendte tilbake fra en av sine mange ferder til Novaja Semlja. Der hadde han funnet vinterleiren til den hollandske oppdagelsesreisende Willem Barents som omkom i 1597, nesten 300 år tidligere!

Lite skolegang

Elling Carlsen ble født i Tromsø i 1819, foreldrene var Carl Asbjørnsen og Marith Ellingsdatter. Faren var innflytter fra Trondenes, skipsfører og los.
Elling fikk lite skolegang, men mye praktisk erfaring. Allerede som tiåring var han med sin far i lostjenesten. Sytten år gammel hyrte han på hos kaptein Ludvigsen fra Hammerfest og dro i utenriksfart.

Ishavet

I 1843 var han første gang på Ishavet med fersk styrmannseksamen og ansvar for skonnerten «Alexander». Han gjorde det rimelig bra. I 1847 kom han hjem med 60 hvalross, 69 sel, 200 pund edderdun og to isbjørner.
I seks år var Elling Carlsen skipper på ulike skip i utenriksfart. Det var Elling Carlsen som 17. mars 1854 brakte tromsøværingene nyheten om Krimkrigen. Han var kommet fra Hull, en overfart på ti dager. Etter at Carlsen var klappet til kai med sitt skip, kunne tromsøværingene studere «Times» fra 6. mars der krigserklæringen var toppoppslag.

Rundt Svalbard

Med oppsvinget i ishavsfangsten rundt 1860, tok Carlsen på seg stadig nye og risikofylte oppdrag. Briggen «Jan Mayen» var hans skip nå, Tromsø Skipsverfts interessentskap satte den i stand til ishavsfangst. I 1859 skrev Carlsen seg inn i polarhistorien første gang. Han oppdaget Kong Karls land. I 1863 flyttet han på nytt grenser da han våget seg rundt Svalbard under gunstige isforhold. Noen år seinere trengte han inn i Karahavet, øst for Novaja Semlja, som den første.

Observasjoner

Seinvinteren 1869 tramper Carlsen og en del andre ishavsskippere av seg snøen på trappa til den nylig bygde latinskolen i Tromsø. Geolog og adjunkt Karl Pettersen har invitert til møte, mannen som tre år seinere oppretter Tromsø Museum.
Pettersen deler ut termometre og barometre til skipperne, han ønsker at de skal utføre systematiske meteorologiske observasjoner ute på fangstfeltene; barometerstand, temperatur, vindstyrke, vindretning, skydekke, nedbør og observasjoner av nordlys. Han oppildner også skipperne med fortellinger om de tidligere ekspedisjonsledernes forsøk på å finne en sjøvei til Østen. En av disse var hollenderen Willem Barents som på sin ekspedisjon i 1596 gjenoppdaget Bjørnøya og Spitsbergen. Barents seilte videre til Novaja Semlja og dro rundt nordpissen. Her ble skipet hans knust og mannskapet ble tvunget til å overvintre. Barents omkom. Tolv av de sytten som utgjorde mannskapet, klarte å nå fastlandet i to båter og berget seg.

Barents' leir

I 1871 dro Elling Carlsen på ny nordover og østover fra havna i Tromsø. Han skal drive fangst, men han har åpenbart ikke glemt historien om den berømte hollender.
Carlsen gikk i land på drøyt 76 grader nord på nordkysten av Novaja Semlja. I bunnen av ei bukt fant han et ti meter langt og seks meter bredt sammensunket hus delvis fylt med is og sand. Islaget har i nesten 300 år beskyttet inventaret mot rev og isbjørn. Carlsen og hans menn fant mange godt bevarte gjenstander;  kister, bøker, klær, ei klokke, musketter, en fløyte og de små skoene til kahyttgutten. I skorsteinen fant de et brev fra Willem Barents.
Dette funnet vakt voldsom oppsikt i samtiden etter at Carlsen hadde seilt tilbake til Tromsø. De mange gjenstandene deles senere mellom Tromsø Museum og Marinemuseet i Amsterdam.

To år isen

Neste sesong, i 1872, dro Carlsen på et nytt dristig tokt i isen. 53 år gammel mønstret han på som islos for den østerrikske-ungarske ekspedisjonen med skipet «Admiral Tegetthoff». Hensikten med ekspedisjonen var å trenge fram mot øst til Beringstredet og dermed virkeliggjøre drømmen om Nordøstpassasjen.
Ekspedisjonen har hyret den beste islosen. Men det hindret ikke at skipet frøs fast tidlig og ble drivende i pakkisen som presset på skipet. I mai 1873 prøvde Carlsen å hugge råk i isen og komme løs, men isen var over tre meter tjukk.

Land i sikte 

30. august fikk Carlsen øye på land. Skipet hadde drevet vekk fra Novaja Semlja og nærmet seg nå den øygruppen som fikk navnet Franz Josefs land, etter den østerriksk-ungarske keiseren. Oppdagelsen brakte nytt mot til mannskapet, men de kom heller ikke nå løs av isen og i oktober måtte de innse at det gikk mot en ny vinter.
Det var ingen mangel på proviant om bord. Kjedsomheten og fuktigheten i lugarene var den største plagen. Carlsen skrev i sin dagbok en dag: «Intet passeret, minus 26 grader».

Forlot skipet

Da de til slutt forlot «Admiral Tegetthoff» trakk de lettbåtene på sleder over isen. Det gikk langsomt. På de første 41 dagene avanserte de bare to kilometer om dagen i gjennomsnitt. Når juli kom, fikk de nye problemer. Smeltevannet hindret dem lenge i å fortsette.
I midten av august når de endelig åpent hav. Sledene ble lagt legges igjen på isen og de få trekkhundene som ennå levde, ble skutt. Småbåtene ble satt på vannet og de rodde av alle krefter i sørvestlig retning.
18. august nådde de Novaja Semlja. Seks dager seinere støtte de på to russiske skonnerter på fiske. For 1200 sølvrubler, tre av båtene og annet utstyr overtales den russiske skipperen til å avbryte laksefisket og bringe dem til Vardø.

Hyllet som helt

8. september, drøyt to år etter at han dro fra byen, gikk Elling Carlsen i land i Tromsø som trommet sammen til stor fest med 120 gjester, mange trodde lenge at han var omkommet. Geolog Karl Pettersen holdt festtalen. Festen ble avsluttet med et heidundrende fyrverkeri ved midnatt. I 1879 var det slutt på Carlsens ishavskarriere. Han tok jobb som fyrvokter på Skrova fram til 1894. Elling Carlsen døde i hjembyen Tromsø noen få måneder inn i det nye århundret, 18. april 1900. Han var ridder av Sankt Olavs orden og Franz Josefs orden.

Idrettsmenn

Det er altså ikke det minste rart at jeg velger meg denne hardhausen av en tromsøværing. Carlsen var en av ishavets virkelige slitere og oppdagere, men har ikke fått like stor sokkel som de polare rekordjegerne. Nansen sa en gang om den nordnorske ishavsflåten: "De er Idrætsmænd disse Folk, og deres Færd er en Vikingefærd Aar efter Aar. Deres Bedrifter i Ishavet er ligesaa megen Ros værd som vor."
God sagt!
 
Kilder:
Tore O. Vorren: To menn i isen, Gyldendal 1993.
Ottar nr. 3 1992.
Nils A. Ytreberg: Tromsø bys historie, bind 1.