Banner forside, Norsk Polarhistorie

Ekspedisjoner i Arktis

1888 - 1889

Nansen over Grønland

av Jan-Tore Berghei

Ruta over Grønlandsisen

Allerede i 1882 hadde Nansen vært på Grønland på studietur med selfangstskuta «Viking», og året etter ble han inspirert til å krysse innlandsisen etter å ha hørt om Adolf Nordenskiölds ekspedisjon det samme året. I 1888 fikk han endelig satt planen i live, og ferden ble finansiert av den danske grossisten Augustinus Gamél. Nansen hyret fem stykk som skulle hjelpe han på denne reisen: «Sverdrup, den djerve sjømann, Dietrichson, den kjekke og modige løitnant, Kristiansen, den støe bondegutten.» På oppfordring fra Nordenskiöld hadde han også med seg to samer,  «den snakksomme og livlige Balto og den vesle, fåmælte Ravna.» Nordenskiöld mente at samene hadde en eksepsjonell kompetanse på både overlevelse og skigåing, noe som ville komme godt med i Grønlandsisen.

Nansen hadde ordnet skyss med selfangstskuta «Jason» til isbeltet utenfor Øst-Grønland, og den 17. juli forlot Grønlandsfarerne «Jason» på 65°30' nordlig bredde. Nansen hadde blitt frarådet å reise fra øst til vest, og både Nordenskiöld og Peary hadde satt ut fra den bebodde vestkysten på sine ekspedisjoner. Nansen ignorerte disse rådene, og det er trolig at det faktum at ingen hadde gjort dette før ham og at området var ukjent land spilte inn. En tur fra vest ville også ha ført til at de måtte gå samme vei tilbake igjen. Dette ville ha doblet både distansen og provianten de måtte bære med seg, hvilket gjorde alternativet umulig i Nansens øyne.

På østkysten satte de opp leir på et isflak, og etter 12 dagers hjelpeløs drift nærmet de seg Grønlands sørspiss, Kapp Farvel, med stormskritt. Dette var langt fra hvordan Nansen hadde sett for seg ferden. Her fikk de endelig satt båtene på vannet, men hadde drevet nesten fire grader sørover, og innlandsisen ble ikke bredere jo lengre sør de kom. De måtte ro lengre nord, det ville ikke være noen bragd og kare seg over isen så langt sør. Den 3. august blåste det opp, og de satte opp provisoriske seil, laget av telt og presenning. Men vinden dreide snart til nordlig, og gruppen ble nødt til å ro i motvind gjennom drivende is. Isen kom nært og knuste dem opptil flere ganger. Tidevannet stakk også av med båtene deres mens de sov, kalvende isfjell skapte flodbølger som nesten druknet dem, og de ble plaget av svermer med mygg overalt. Etter et utrolig slit kom de seg endelig langt nok nord til å ta seg i land.

Vestkysten eller døden

Den 10. august hadde de altså kommet seg langt nok nord igjen, men var nesten en måned bak skjema. Tre uker hadde gått vekk på å drive sørover, og det påfølgende blodslitet det var å komme seg nord igjen hadde forsinket dem ytterligere. De bestemte seg for å slå leir i Umivik, og jaktet fugl for å få i seg litt fersk mat. Sverdrup og Nansen rekognoserte, stigningen fra kysten og opp til platået var bratt, full av bresprekker og var preget av et elendig føre. Speiderturen foregikk uten ski, og de oppdaget raskt at støvlene de brukte ikke tålte isen. Men til tross for alle disse problemene var det uaktuelt å snu. Ingen ville komme og plukke dem opp på østkysten, og det var usannsynlig at de ville bli oppdaget av de lokale innbyggerne. De måtte komme seg over til vestkysten, hvor det fantes danske bosettinger og sporadisk skipsfart. De siste forberedelsene ble iverksatt; mennene fant frem skiene, pusset kjelkene, pakket lasten og utbedret støvlene.

Den 15. august satte de endelig av sted, nesten en måned forsinket. De gikk om natten og sov om dagen, siden det nærmest var umulig å bruke ski og trekke sledene om dagen på grunn av mildvær. Hver mann hadde en kjelke på 100 kilo, noe som gjorde det nødvendig at tre mann dro hver kjelke det første bratte partiet opp fra kysten. Den første uken var preget av treg fremgang, og de satt også værfast i teltene sine i tre dager på grunn av pøsende regn. Den 20. august ble det bedre vær, men på grunn av stigningen var de fremdeles nødt til å være to mann per kjelke. Mangel på brensel gjorde snøsmelting vanskelig, og de ble plaget av vannmangel og tørste. De kom seg omsider opp på innlandsisen, og det ble enklere å ta seg fremover. En bedring i været førte til at føret ble bedre, og de gikk over til å gå om dagen. Men den 26. august våknet de nedsnødd, og de ble nødt til å grave ut både seg selv, teltene og utstyret.

Kursen var satt til nordvest, og planen var å gå oppover til Christianshaab, ikke rett vestover over isen. Ferden var på 600 km, men de hadde bare kommet seg 70 km i løpet av de 10 første dagene på land, og de var plaget av vind og dårlig føre. Nansen skrev «du kan tenke dig seks bitte små mygg marsjerende over et forferdelig stort laken. [..] Det var sne og intet annet, hvorhen øiet vendte sig.» På grunn av den dårlige fremgangen, vurderte han å endre kurs. Ved å endre målet til Godthaab ville de spare seg 150 km. Den siste etappen ville også bli bart land, etterfulgt av en lang fjord. Han diskuterte dette med Sverdrup. Kunne de lage båter av presenning og teltbunnen for å seile dette siste stykket? Sverdrup mente at dette måtte la seg gjøre. De endret dermed kurs, og snudde nesa vestover. Dette gjorde det mulig å seile bortover isen med vinden i ryggen, noe som lettet litt på det enorme slitet som kjelkene påførte dem.

De var kommet til 2000 meters høyde, og vinden avtok. De kunne ikke lengre benytte seg av seil i medvind for å trekke lasten, og føret var fremdeles dårlig. I september ble det også kaldere, så kaldt at termometrene ikke gikk så langt ned på skalaen. De lå etter skjemaet, og anslo at temperaturen falt til minus 45 grader om nettene, det laveste som noensinne hadde blitt observert. På grunn av kulda og den lange seilasen før de kom seg i land, mettet ikke rasjonene næringsbehovet deres, og mennene følte seg aldri helt mette. Den 15. september, etter en måned på isen skulle de etter beregningene snart være over. Men Nansen anslo derimot at det enda gjensto et godt stykke. Terrenget begynte derimot å helle, og etter hvert steg temperaturen på natten betraktelig. De kunne igjen seile bortover snøen. Det ble riktignok så bratt at både menn og proviant falt av lasset ved flere anledninger, men denne seilasen bidro til at de oppnådde den desidert raskeste dagsetappen.

På enden av dagen speidet de bar bakke i vest. Akkurat som på østkysten, støtte de igjen på bresprekker, og utpå kvelden måtte de stanse ferden. Dagen etter sto de ovenfor et ulendt terreng av fjell. De kunne ake sledene nedover, selv om det fantes en rekke sprekker bortgjemt i nysnøen. De ble også utsatt for hagl og stormvær, og de øynet liten fremgang. Tre dager gikk de på dette viset, og Nansen fikk også et dramatisk møte med bresprekkene på vestkysten, og ramlet nedi en av dem. Heldigvis var sprekken såpass smal at Nansen fikk holdt seg igjen med armene på begge sider, og klarte etter hvert og kare seg opp igjen.

Den 24. september nådde de endelig snøfritt land. Reinlavet dekket bakken, og de satte igjen sledene og lastet om det nødvendigste i sekker. Dagen etter skøyt Nansen en hare, og de fikk seg fersk middag. Etter å ha sjekket kartet de hadde over østkysten, måtte de belage seg på en lengre reise til fjorden enn beregnet. Kartet de hadde med seg var helt feil. Den vitenskapelige begrunnelsen for ekspedisjonen var å studere Grønlandsisen, og Nansen oppdaget nå blåskjellbanker høyt oppe i terrenget. Dette var et bevis på landhevningsteorien som ble utformet av geologene i hans samtid.

Da kvelden nådde dem så de endelig fjorden under seg, og de fant spor etter inuitter. Fjorden var 60-70 km lang, og de var enda et stykke fra mål. Godthaap lå et stykke fra fjordens innløp, omtrent en mil i nordlig retning. Otto Sverdrup ble satt til å sy en seilduksbåt ut av teltbunnen. Sverdrup og Nansen skulle ro til Godthaap, mens resten måtte snu og gå tilbake for å hente utstyret som de la igjen ved iskanten. Men det var ikke bare å komme seg til sjøs; det tok Nansen og Sverdrup en dags bæring før de kunne sette båten på vannet. De måtte også ro i motvind de første dagene. De hadde nå kommet til oktober, og de spiste godt. Det var et yrende dyreliv å forsyne seg av langs kysten.

 

«En større nytelse finnes det neppe på jorden.»

Den 3. oktober kom Nansen og Sverdrup til de første inuittbosetningene utenfor Godthaap, og møtte også på en danske. Der fikk de vite at den siste båten til Danmark allerede hadde forlatt byen for to måneder siden. De ble altså nødt til å overvintre. De fikk endelig vasket seg og skiftet klær, etter å ha tilbrakt to måneder i samme tøy. De fikk også ordnet henting av sine kamerater. Nansen fikk forfattet et brev som ble sendt sørover og så vidt rakk å komme med den siste postbåten til Danmark.


Overvintringen bydde på en rekke interessante muligheter; Nansen tilegnet seg kunnskap og erfaring om inuittenes overlevelsesmetoder, utstyr og praktisk kunnskap. Han lærte seg å padle kajakk, og studerte også inuittenes kosthold og jaktmetoder. Han hadde allerede før Grønlandsferden tenkt på hvordan han skulle nå det største målet, nemlig Nordpolen. Erfaringene fra overvintringen på Grønland kom til å bli uvurderlige i planleggingen av et fremstøt mot polpunktet.

Retur til Norge og Kristiania 30. mai 1889

Et halvt år senere nådde de endelig Kristiania, hvor de ble møtt av en flåte småbåter og fikk en flott mottagelse med orkestre, marsjer og en enorm folkemengde. Balto og Ravna dro etter hvert hjem til Finnmark, og Dietrichson pensjonerte seg også fra tilværelsen som pol utforsker. Kristiansen og Sverdrup fulgte begge nøye med på Nansens videre planer.

Suksessen til Nansen gjorde at Grønlandsferden hans ikke lengre ble sett på som en suicidal forlystelsesreise, men heller en heroisk bragd som hadde plassert Norge på verdenskartet. En vitenskapsmann, en løytnant, en gymnastikklærer, en bondegutt, en reineier og en skogsarbeider hadde kommet hjem fra skituren som skulle få en nærmest mytisk kraft, i et Norge som var på kollisjonskurs med sin unionsfelle Sverige. Fridtjof Nansen ble et nasjonalt ikon, og tjente godt på dagbøker, foredrag og reisebrev. Han var også bevisst på å benytte seg av sin nye status til å fremme sitt politiske syn, og i fedrelandets tjeneste. Grønlandsferden bidro til at Norge for alvor hevdet seg i det internasjonale polarmiljøet, og det ble et politisk krav at Norge måtte finansiere Nansens neste bragd.

Den danske finansieringen av Grønlandsferden ble en skam for Norge, og avisene argumenterte heftig for at mest mulig av æren skulle tilfalle Norge. Norge måtte vise muskler i den vitenskapelige utforskningen av polare områder, som mange mente var en kappestrid mellom de siviliserte nasjoner. Polarnasjonen Norge var født, og Nansen bidro sterkt til å skape finansiering og interesse for polarforskning i tiden som fulgte. All blesten rundt Nansen skulle hjelpe ham til å finansiere den neste turen, den første Framekspedisjon.

 

Deltakere: Fridtjof Nansen, Otto Neumann Knoph Sverdrup, Oluf Christian Dietrichson, Kristian Trana Kristiansen, Samuel Johansen Balto, Ole Nielsen Ravna.

 

Litteratur

Fulsås, Narve 2004: «En æressag for vor nation», i Norsk polarhistorie. Bd. I. Oslo.

Næss, Atle 2004: De tre store, i Norsk polarhistorie. Bd. I. Oslo.

Nansen, Fridtjof 1898, Paa ski over Grønland, Kristiania.

Nansen, Fridtjof, Eksimoliv