Etablering av Spitsbergen Radio i 1911
Av Oddvar Ulvang. Publisert i Telepensjonisten» nr. 4-2013
Den 9. juli 1011 kom D/S «Fanny» til Finneset i Green Harbour (Grønfjorden). Skipet var fullastet med utstyr til det som skulle bli Spitsbergen Radio. Allerede dagen etter ankomsten var arbeidet i full gang - man hadde ikke noe tid å miste. Da radiomastene var ferdige 23. juli, ble det norske splittflagget for første gang festet i toppen, som et synlig tegn på at Den norske Stat var etablert på Spitsbergen - den gang et «terra nullius» eller ingenmannsland.
13. juli 1911. «Fanny» og «Bannan» losser materiell til det som skal bvli Spitsbergen Radio. Bilde: Adolf Hoel / Norsk Polarinstitutt
Amerikanerne kunne selvsagt ha bygget sin egen radiotelegraf på Spitsbergen, da dette var et ingenmannsland, men de måtte ha noen å kommunisere med. Rekkevidden til datidens gnistsendere var dårlig, så Norges geografiske nærhet til Spitsbergen var en viktig faktor. Norge tilbød seg å anlegge en radiotelegrafstasjon i Norge og en på Spitsbergen, men bare dersom amerikanerne forpliktet seg til å sende all sin korrespondanse over våre stasjoner.
Telegrafstyret avslo altså Arctic Coal Company ønske om å bygge en radiostasjon på norsk fastland med en formell begrunnelse, og historieprofessor Thor B. Arlov skriver at man «i stedet gikk inn for å bygge en norsk stasjon på Svalbard, som kunne betjene amerikanerne og andre. (…) Få var likevel i tvil om hva som lå bak fra norsk side; både amerikanerne og russerne så dette som et forsøk på å styrke norsk innflytelse, noe det også var.»
Arbeidsdepartementet, som Telegrafverket sorterte under i årene 1896-1916, var enig i at det måtte unngås å overlate bygging og drift av radiostasjoner langs kysten til private, og da spesielt til utlendinger. De tilrådde derfor at den eventuelle stasjonen på norskekysten ble bygget for statens regning. Departementet støttet også telegrafdirektørens syn om en norsk stasjon på Spitsbergen, og anbefalte at den ble bygget med statsmidler - ut fra den betydelige økonomiske interessen Norge hadde der.
Selv om det ikke hadde vært mulig å skaffe pålitelige opplysninger om norske Spitsbergen-ekspedisjoners størrelse og de forskjellige selskapers utbytte, mente man at dette ikke var nødvendig, da «der i denne sak i ethvert fald maa regnes vel saa meget med fremtidsutsikterne som med de allerede bestaaende forhold.» Thor B. Arlov hevder at hvalfangsten var på sterk retur i 1911, og at norsk gruvedrift var helt ubetydelig: «Det var nok helst de politiske interessene som var tungen på vektskålen i denne saken.»
Arbeidsdepartementet anbefalte at det ble fremsatt en kongelig proposisjon for det samlede Storting om bygging av radiostasjoner i nærheten av Hammerfest og på Spitsbergen. Departementets innstilling av 20. april 1911 om å bevilge 250.000 - 300.000 kroner til formålet ble bifalt ved kongelig resolusjon samme dag. Jernbanekomiteen, som var navnet på datidens samferdselskomite, behandlet bevilgningssaken positivt i et møte 2. mai og da Stortinget behandlet bevilgningen til Spitsbergen-sambandet i et kveldsmøte dagen etter, ble det foreslått 300.000 kroner, og dette ble enstemmig vedtatt uten diskusjon.
Vi er jo vant til overskridelser på byggeprosjekter, så også i dette tilfellet. De totale utgiftene beløp seg til 390.838,26, som omregnet til 2012-kroner tilsvarer kr. 21.398.394,74. Dette utgjorde ca.1/3-del av Telegrafverkets samlede investeringer dette året, som var på beskjedne 1.212.000 kroner (66.357.000 2012-kroner). Norge var et fattig land, så dette var mye penger.
Radiostasjonen var den hvite bygningen mellom antennemastene, og persnonalet boddet i det to-etasjes huset helt til høyre. Bilde: Paul Berge / Norsk Polarinstitutt
Først i 1930 ble stasjonen flyttet til Longyearbyen, som nå var en norsk gruveby. Spitsbergen var blitt norsk territorium gjennom Svalbard-traktaten av 1920, og radiotelegrafstasjonen skiftet navn til Svalbard Radio.
