Kvive Andersens «nær-døden-opplevelser» i nord

Kvive Andersen er et kjent navn i polarlitteraturen. En flink og stødig kar skal han ha vært, godt likt av alle. I de arktiske farvann fant han tidlig sin arbeidsplass. Her fikk han også en livslang karriere. Men flere ganger kunne det ha gått galt, som for eksempel den gangen han la seg ned og spilte kobbe for å lokke en isbjørn på skuddhold. Bjørnen kom, Kvive fikk problemer med børsa, men hoppet til og vrælte – og bjørnen så det heldigvis ikke likt med en så rabiat «kobbe». Det var langt fra den verste opplevelsen Kvive hadde.

Av Tore Sørensen

Hyttevika sørvest på Spitsbergen, tidlig i desember 1919: Kvive Andersen og fangstkamerat Ture Lifbom spenner på seg skiene og forlater hovedstasjonen for å se til revefellene og selvskuddene. De to går vanligvis sammen, men denne gangen skiller de lag. Ture går nordover, Kvive legger veien ned mot Hornsund. Det er klarvær og måneskinn.

Etter tre timer kommer Kvive til bistasjonen i Isbjørnhamna, og etter nok en time er han ved selvskuddet de har lengst inne i Hornsund. Et slikt selvskudd består av en kasse med et avsaget gevær inni, og et spekk-åte festet til innretningen på en slik måte at bjørnen skyter seg selv når den tar spekket. Kvive finner selvskuddet urørt. Men det har føket mye snø inn i kassen, så han sikrer mekanismen og begynner å fjerne snøen. Da smeller det plutselig, og han går over ende. I begynnelsen skjønner han ikke hva som har skjedd. Så merker han at han ikke har følelse i det høyre låret. Den grufulle sannheten går opp for ham: Han har skutt seg!

Hvordan skal det gå med dem hjemme nå? Det er det første han tenker. Kvive føler seg hjelpeløs. Men så bestemmer han seg for én ting – å ikke gi opp! Hvordan det er med foten kan han ikke se, godt påhyrt som han er. Det han imidlertid vet, er at slik kan han ikke bli liggende, da vil han uansett fryse i hjel. Han er nødt til å komme seg til hytta i Isbjørnhamna. Han prøver å få på seg skiene, men det går ikke. Foten vil ikke lystre. Og han er slapp, uhyggelig slapp. Kanskje hvis han hviler seg litt først? Han faller heldigvis ikke for fristelsen. Så begynner han å kreke seg fram, gjennom dyp snø og med ufattelige smerter i beinet. Det går bare så vidt. Han segner om flere ganger, men tvinger seg opp igjen og fortsetter. Og på mirakuløst vis klarer han å ta seg tilbake til bistasjonen. Hender og føtter er følelsesløse og stive når han sleper seg inn i hytta. Rundt sju timer må han ha brukt på turen, regner han ut senere.

Nå er det livsviktig å få gjort opp varme. Det er lettere sagt enn gjort med fingrer som er beinfrosne. Kvive haler seg opp til vedkassen og får tak i fyrstikkene med tennene. Etter mye plunder klarer han å få det til å brenne i ovnen. Litt etter litt tiner han opp. Det viser seg at kula har gått tvers gjennom låret. Det er et hell at den har styrt klar av pulsåren. Kvive forbinder såret med to håndklær som han spjærer opp og koker først. Nå er han berget, i hvert fall så langt. Det er blitt godt og varmt i rommet. Han bikker seg ned på køya og sovner momentant.

Ved er det i hytta, og snø og is har han til vann. Mat er det verre med. Fjerde dagen må han bryte opp for å prøve å komme seg til hovedstasjonen og Ture. Han har kokt sjokolade og velling som han fyller på to flasker. Det er hele veimaten. Måneskinn og bra vær er det fortsatt. Men turen blir en ny umenneskelig prøvelse for ham. Den siste etappen gjennomfører han krypende og nærmest i bevisstløs tilstand. Ture er heldigvis hjemme. Han hører lyder og går ut for å se hva det er. Der finner han den sterkt forkomne Kvive. Det er i absolutt siste liten. Sju timer har dette også tatt. Sju timer på en drøy mil.

Ture steller godt med den skadde kameraten. Såret gror godt, og Kvive kommer seg fort. En måned etter ulykken er han med Ture ut i terrenget igjen.

Kvive var leder for en ni mann stor fangstekspedisjon utrustet av kjøpmann Johan Hagerup i Tromsø denne vinteren. Ekspedisjonen lå fordelt på tre partier i området Hornsund–Sørkapp, hvorav de to i Hyttevika utgjorde det ene. 34-årige Kvive hadde allerede en lang karriere bak seg i Arktis. Det var ikke langt fra at den tok slutt disse desemberdagene i Hornsund.