Isvandring
I 13 døgn vandret havaristene mot Frans Josefs land før de innså at strømmen og isen førte dem i feil retning. Underveis hadde de kvittet seg med både proviant og utrustning, for å lette sledene som var tunge å dra. De la om ruta 4. august og gikk i retning Sjuøyane, men ga opp dette i midten av september. Drivisen førte dem i en annen retning, og ferden begynte å ta på. De var utslitte og plaget av sykdom og skader. De bestemte seg for å overvintre på isen, og håpet at strømmene til slutt vil føre dem tilbake til Spitsbergen. Også denne planen slår feil, isen brytes opp, og 5.oktober redder ekspedisjonen seg i land på Kvitøya.
Kvitøya
Andrées dagboksnotater er svært sparsommelige etter ilandstigningen på Kvitøya. Teksten omfatter bare 4 ½ side, og ser ut til å ha blitt avsluttet kort tid etter ankomst. Disse notatene, som var i svært dårlig forfatning da de ble funnet, forteller om rekognosering og flytting, om dårlig vær, og om at det ble lagt planer om å bygge en hytte, en plan som aldri ble gjennomført. Det aller siste livstegnet fra Andrée- ekspedisjonen er fra 17. oktober 1897, da Strindberg i sin almanakk karakteriserte situasjonen som spennende.
Da “Bratvaag” - og “Isbjørn” - ekspedisjonene gikk i land på Kvitøya i august og september 1930 ble mysteriet om skjebnen til Andrée-ekspedisjonen løst. Rester etter ekspedisjonen ble funnet, de fant Strindberg gravlagt i en grav, mens likene etter Andrée og Frænkel ble funnet i restene av teltet. Den mest utbredte teorien i dag er at alle tre døde av trikinose. I Norsk Polarinstitutts bildearkiv finnes bilder fra Andrées ballongferd, og fra funnene som ble gjort i 1930.
Kilder:
Lundstrõm, Sven: Andrées Polarexepedition, Danmark 1990
Ahlmann, Hans W:son: Med Ørnen mot Polen, Oslo 1930