Sysselmannen på Svalbards vanskelige barndom

I Ny-Ålesund var det klart for to polflygninger denne våren: Roald Amundsen og Lincoln
Ellsworth skulle av gårde med luftskipet «Norge», og Richard Byrd med Fokker-maskinen «Josephine Ford». Gjennom forskjellige telegrammer hadde Bassøe fått det inntrykk at stemningen mellom de to ekspedisjonene ikke var den beste, og han dro derfor til Ny-Ålesund for å få oversikt over situasjonen. Der fant han alt i sin skjønneste orden. Noen inngripen fra norsk offentlig myndighet var overhodet ikke nødvendig, og Bassøe kunne trygt returnere til Grønfjorden. Nå kom «første båt» opp fra Norge og skipningssesongen startet. Dermed skulle det bli nok å gjøre som politimester og dommer, trodde Bassøe. Han så for seg harde tak med å få avklart tvister mellom gruvearbeiderne og selskapene. Men igjen ble han positivt overrasket over forholdene på Svalbard. Det var stort sett bare bagatellsaker han fikk å håndtere.

Lønnsvilkårene for sysselmannen var gode: kr 12 000 per år samt et årlig svalbardtillegg på kr 6 000. I tillegg skulle han ha fri bolig med lys og brensel. Forutsetningen var da at han skulle overvintre på Svalbard. Det hadde vært planen å få satt opp eget hus for sysselmannen sommeren 1926, men på grunn av usikkerhet rundt kulldriften ble nå dette stilt i bero. Det var vanskelig å bestemme hvor huset skulle ligge all den stund det var uklart ved hvilke anlegg gruvedriften ville bli videreført. Under disse omstendigheter mente Justisdepartementet at sysselmannen burde komme hjem for vinteren, og i oktober reiste Bassøe ned. Det var for øvrig hensiktsmessig at han kunne oppholde seg i Oslo under det videre arbeidet med spesiallovgivningen for Svalbard, i kort avstand fra de forskjellige instanser han måtte forholde seg til.