Spanskesyken på Svalbard
Sykdommen kulminerer
7. oktober døde også den siste av de sju som hadde fått komplikasjoner i form av lungebetennelse; Kristian Hansen fra Skognesbukt i Ullsfjorden ble 28 år gammel. «Spansken» hadde dermed tatt sju unge Store Norske-arbeidere i løpet av like mange dager. Men epidemien kulminerte heldigvis med dette. Allerede dagen etter blir det gjort opp status i telegram til hovedkontoret: «Vinterstyrken pr. 8de oktober i Longyear City 222 lønnede hvorav 4 kvinder. Familierne 14 kvinder 23 barn Greenharbour 14 ialt 273 personer stop.»
De sju som døde etter det siste utbruddet av spanskesyken, ble alle begravet på Longyearbyen kirkegård 27. oktober 1918. Det var levningene etter disse som var gjenstand for Kirsty Duncans oppmerksomhet.
I boken Det har hendt på Svalbard (1) skriver Thoralv Lund at også det svenske gruveanlegget A/B Spetsbergens Svenska Kolfält – Sveagruvan – innerst i Van Mijenfjorden fikk merke spanskesyken. Foranledningen var at en norsk fangstskute kom og ankret opp ute på fjorden. Alle om bord var syke, og de spurte om legen i Svea kunne hjelpe dem. Hele mannskapet kom i land med «spansken». Nesten alle ved anlegget ble smittet. Men både båtfolk og gruvefolk berget seg.
