Banner forside, Norsk Polarhistorie

Spanskesyken på Svalbard

Spanskesyken

Av Tore Sørensen

I 1996 ble det kjent at en internasjonal forskergruppe med den canadiske professoren Kirsty Duncan i spissen hadde fått tillatelse av norske myndigheter til å åpne gravene til sju menn som døde av spanskesyken på Svalbard i 1918, og som lå begravet på Longyearbyen kirkegård. Forskerne håpet at rester av arvestoffet som forårsaket epidemien, kunne ha blitt bevart av permafrosten. Som en «introduksjon» til det som skulle skje (det ble over halvannet år senere), skrev jeg en artikkel til Svalbardpostens julenummer 1996. Den gjengis her i litt bearbeidet form.

Spanskesyken – «spansken» – var en verdensomspennende influensaepidemi (pandemi). Etter noen spredte småepidemier i 1917, slo den ut for full kraft våren 1918. I løpet av sommeren hadde den spredt seg over hele Europa og Amerika. Høsten 1918 kom en ny bølge, i 1919 en tredje, og i januar 1920 en meget uskyldig fjerde bølge. Totalt en tredel av verdens daværende befolkning på 1,8 milliarder ble smittet. Flere steder ble halvparten av befolkningen syk. I Europa døde ca. 2,6 millioner mennesker. På verdensbasis nevnes 20–25 millioner, men tallet kan ha vært atskillig høyere.

Sykdommen angrep fortrinnsvis unge mennesker. En grunn til det kan være at eldre personer allerede hadde immunstoffer mot mindre farlige, men liknende virus. Spanskesyken førte til høyest dødelighet blant urbefolkninger.

Det er blitt estimert at 1,2 millioner nordmenn ble smittet. Av disse antas det at opp mot 15 000 døde. På Svalbard krevde spanskesyken 11 liv.