Banner forside, Norsk Polarhistorie

Fangstmann Georg Nilsens liv og skjebne

Skjelettrester funnet ved Kapp Guissez

Sommeren 1965 oppholdt en svensk vitenskapelig ekspedisjon (TVM-ekspedisjonen) seg i området ved Krossfjorden. Åtte av ekspedisjonens medlemmer kom noe senere enn de øvrige, i første omgang til Ny-Ålesund, og ble hentet der med et par mindre båter. Været var bra, men etter kort tid begynte det å blåse opp, og de små farkostene måtte søke nødhavn like nord for Blomstrandbreen.

Noen av folkene var utålmodige og begynte å gå til fots mot leiren i Krossfjorden. Etter å ha gått halve strekningen, til litt forbi Kapp Guissez på sørsiden av fjordmunningen, fant de plutselig et gammelt gevær, en Krag-Jørgensen 1916-modell. I kammeret satt det fast en patron, bare delvis inne. Like ved lå kraniet og andre beinrester etter et menneske, fragmenter av klær, en kniv, en bambusstav og 10 patroner. Én patron var avfyrt, én uavfyrt, men med merke etter tennålen. De andre var uavfyrte. Disse funnene, og også et par ski som ble funnet ved Kapp Guissez våren 1922, ble nå satt i forbindelse med den forsvunne Georg Nilsen. Politiet i Tromsø fikk oppgitt registreringsnummeret på geværet, som berodde hos Sysselmannen på Svalbard, og startet etterforskning. Geværet havnet senere på Svalbard Museum, der det befinner seg den dag i dag.

Dramatisk rekonstruksjon i Nordlys

Faksimile: Nordlys 20. august 1965

20. august 1965 slo avisen Nordlys saken opp på førstesiden: «Drama fra 20-årene rulles opp på Svalbard. Kamp med bjørn endte ung fangstmanns liv» – ledsaget av et bilde av kraniet som var blitt funnet. Det dramaet man mente hadde utspunnet seg, ble forsøkt rekonstruert på denne måten:

«Omkring en kilometer fra fangsthytta [på Kapp Guissez], like ved en bekk som renner ned fra breene mellom Grimalditoppen og Olsson-fjellet, møtte imidlertid Nilsen sin siste bjørn. Kanskje hadde ikke fangstmannen ventet å møte noen bjørn på dette stedet, men i alle fall hadde han geværet klart. Kanskje takket han også skjebnen for byttet som var sendt i hans veg.

Han fikk opp geværet og fyrte av det første skuddet. Kanskje var avstanden for lang, kanskje var fangstmannen for ivrig. Skuddet var nemlig ikke dødelig. Kanskje ble bjørnen såret, noe som fikk den til å angripe jegeren. Nilsen som sikkert hadde vært ute for lignende tidligere, skjøv rolig en ny patron inn i løpet. Nå ventet han også så lenge at bjørnen var kommet på sikkert skuddhold, før han fyrte løs.

Men skuddet uteble. Enten geværet eller patronen fungerte ikke. I dette øyeblikk må fangstmannen ha forstått at nå sto det om livet. Han fikk ut patronen som hadde klikket og førte en ny inn i løpet. Men da må han allerede ha kjent flåsingen av bjørnen i ansiktet, for lenger kom han ikke. Det tredje skuddet ble aldri løst.»

Dagen etter følger Nordlys opp med et bilde av patronene som var blitt funnet, og en uttalelse fra Henry Rudi om at «det må være nokså klart at det er fangstmannen Georg Nilsen som er funnet. Rart er det etter så mange år å få visshet om hva som har skjedd med ham». Rudi hadde for øvrig selv overvintret tre ganger i hytta på Camp Zoe.