Vi jobber på spreng for å oppdatere oss med nytt innhold og design, og vi skal også sørge for at nettsiden er universelt utformet. Ny side lanseres medio 2023. Tilgjengelighetserklæring

Banner forside, Norsk Polarhistorie

Forutsetninger for Antarktistraktaten

Antarktistraktaten

Initiativet til fremforhandlingen av Antarktistraktaten ble tatt av USA, som våren 1958 rettet en oppfordring til de 12 parter som hadde deltatt i IGY-samarbeidet (dvs. de syv kravshavere samt Belgia, Japan, Sovjetunionen og Syd-Afrika foruten USA selv)  om forhandlinger med formål å oppnå ”agreement among themselves on a program to insure the continuation of the fruitful scientific cooperation after the end of the IGY”. Tilsammen 60 forberedende møter (underhåndsdrøftelser m.m.) fant sted i løpet av 1958-59.

De premissene som fra amerikansk side ble lagt til grunn for forhandlingene (og som i det store og hele om enn ikke uforbeholdent ble akseptert av de øvrige parter), gikk ut på ”å utarbeide en traktat med følgende fredelige formål”:

  • Frihet til vitenskapelig utforskning over hele Antarktis for borgere, organisasjoner og regjeringer av alle land; og en fortsettelse av det internasjonale vitenskapelige samarbeid ”som så vellykket utføres under det inneværende Internasjonale Geofysiske År”.
  • Internasjonal enighet for å sikre at Antarktis bare blir brukt for fredelige formål.
  • Hvilke som helst andre fredelige formål om ikke er i strid med FNs Charter.
Den avsluttende forhandlingsrunden var Washington-konferansen 15. oktober - 1. desember 1959, og som munnet ut i undertegnelsen 1. desember 1959 av Antarktistraktaten. Traktaten trådte i kraft 23. juni 1961 da den var blitt ratifisert av alle 12 parter.

Antarktistraktatens substansielle innhold skal ikke omtales nærmere her. Følgende nøkkelbestemmelser skal likevel kort nevnes:
  • Artikkel I  - ”demilitarisering” av iskontinentet (dvs. alt område syd for 600 S.).
  • Artikkel IV – suverenitetsspørsmålene ble ”lagt på is” (den politisk sett åpenbart mest signifikante av traktatbestemmelsene).
  • Det vitenskapelige samarbeid: Prinsippene fra IGY-samarbeidet opphøyet til politisk program i Artikkel II, Artikkel III og Artikkel VII.
  • Artikkel VII  -  inspeksjonsordningen og en nærmest total gjensidig opplysningsplikt.
  • Artikkel IX  -  konsultasjonsordningen. Denne ordningen, med de traktatfestede konsultative møter som partene senere har avholdt (”Antarctic Treaty Consultative meetings”, fork. ATCM), var en såvidt original nyskapning at Antarktistraktaten skulle bli betegnet som ”en ny type internasjonal organisasjon”. Av spesiell interesse mht. det traktatfestede vitenskapelige samarbeid, var også den funksjon som de konsultative møter skulle få i forhold til SCAR – hvor sistnevnte (vitenskapelige) organisasjon langt på vei kom til å spille rollen som saksforberedende og utøvende organ (”sekretariat”-funksjonen) for det politiske samarbeidet. (I og med etableringen i 2004 av et eget ATCM-sekretariat er imidlertid SCARs rolle i så måte bortfalt).


Artikkelen fortsetter i venstre meny.