Av Gunn Sissel Jaklin og Olav Orheim 
Norsk Polarinstitutt – et navn som forplikter. I 75 år har instituttet tjent den norske stat, riktignok med litt forskjellig fokus og ståsted, men like fullt i trofast tjeneste.  

Hundre års historie

Grunnlaget ble lagt for snart 100 år siden, da fyrst Albert av Monaco i 1906 og 1907 finansierte ekspedisjoner til Svalbard på oppfordring fra rittmester Gunnar Isachsen. Fyrsten var en ivrig oseanograf som selv var interessert i å utforske det høye nord. For å kartlegge mer av "det ukjente indre av Spitsbergen", ble det bl.a. benyttet fotografiapparat: "I glaciologisk henseende spiller fotogrammetrien en stor rolle, i det man ved fotogrammerne kan studere bræernes til- og aftagen i nutiden, hvilket for studiet av omraadets klimatologi er af overordentlig viktighed. Under ekspeditionen er der saaledes taget fotografier af bræfronterne fra let gjenkjendelige punkter eller fra punkter, der er betegnet med varder. For fremtiden er det blot at fotografere fra vore punkter for at kunne indtegne de nye bræfronter ved hjelp af de tagne fotografier og vore maalinger.", skrev Isachsen i sin beretning fra ekspedisjonen. 

Ekspedisjonen regnes som direkte forløper til de Norske Statsunderstøttede Spitsbergen-Ekspedisjoner og til etableringen av Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser.

Geologen Adolf Hoel (1879-64) var med på ekspedisjonen i 1907, og året etter dro han tilbake for å gjøre geologiske undersøkelser på den første norskfinansierte vitenskapelige ekspedisjon til Svalbard (finansiert av Universitetet i Oslo og privatpersoner). I denne «Klondike-tiden» på Svalbard var det ansett som viktig å sikre de geologiske ressurser og understreke norsk tilhørighet gjennom kartlegging til lands og til vanns. Opptakten til dannelsen av Norsk Polarinstitutt skjedde i 1909 da den norske stat gikk inn med årlig støtte til virksomheten (De Norske Statsunderstøttede Spitsbergen-Ekspedisjoner). Adolf Hoel ble senere leder av de offisielle Svalbard-ekspedisjonene. Hoel spilte en aktiv rolle når det gjaldt organiseringen av norsk polarforskning fra århundreskiftet og fram til siste krig, og han var levende politisk engasjert. I mellomkrigstida gjorde han seg til talsmann for en sterk kobling mellom politikk, økonomi og vitenskap.  

Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser
Etter at Norge hadde fått suverenitet over Svalbard i 1925, foreslo Hoel overfor myndighetene å opprette en sentral institusjon for undersøkelser og kartlegging av de norske arktiske områder. Den 1. mars 1928 ble Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser (NSIU) grunnlagt med Hoel som direktør. Frans Josef Land fikk mye oppmerksomhet de første årene. Dette hadde lenge vært bruksområde for norske fangstfolk, og inntil 1926 var området betraktet som ingenmannsland. Sovjetunionen erklærte da at alt land mellom det sovjetiske fastland og Nordpolen skulle være sovjetisk territorium (sektorprinsippet). Norge protesterte forgjeves. I 1929 sendte NSIU ut en ekspedisjon for å opprette en radiostasjon på Frans Josef Land, men pga. isforholdene kom den ikke fram. Sommeren 1930 ble en ny ekspedisjon sendt ut – som ble viden kjent fordi den på hjemveien fant restene etter den svenske polarfareren Andrée på Kvitøya. Ekspedisjonen fullførte sin oppgave, men sovjetiske oppsynsskip jaget de norske skutene fra området og Frans Josef Land ble lukket for andre nasjoner fra begynnelsen av 1930-årene.  Parallelt med dette ble innsatsen konsentrert om kartleggings- og forskningvirksomhet ved nordøst-Grønland, og ekspedisjoner ble sendt ut i samarbeid med norske fangstfolk. I 1932 foretok NSIU den første flykartlegging av området som ble kalt Erik Raudes Land. Imidlertid ble Norge i 1933 fradømt retten til nordøst-Grønland av Den faste internasjonale domstol i Haag, og området ble underlagt dansk suverenitet. Dette medførte at virksomheten ble konsentrert til Svalbard-området. Feltvirksomheten ved Svalbard  ble trappet opp i 1936, da mesteparten av Svalbard ble flyfotografert for kartlegging. Aktiviteten dreide seg i stor grad om topografisk kartlegging til lands og til havs, i tillegg til geologiske undersøkelser. Virksomheten på Svalbard stanset opp i krigsårene 1940-1945.

Ved årsskiftet 1938/39 fikk Adolf Hoel nyss om at tyskerne var på vei for å annektere Dronning Maud Land i Antarktis. Han ba i all hast den norske regjering om å vedta en kongelig resolusjon som sikret krav til dette området, som først ble besøkt av Norvegia-ekspedisjonene finansiert av hvalfangstrederen Lars Christensen. Stortinget vedtok å annektere Dronning Maud Land 14. januar 1939, bare tre dager før den tyske ekspedisjonen nådde fram.

Etter Andre Verdenskrig ble det besluttet å omorganisere driften av organisasjonen, og 1. mars 1948 ble NSIU ble omdøpt til Norsk Polarinstitutt – noe som gjenspeilet at også Antarktis var blitt en del av det geografiske virkeområdet. For å styrke instituttets anseelse internasjonalt, ble den verdenskjente polarforsker og oseanograf, professor Harald U. Sverdrup, hentet hjem fra Scripps Institute i USA for å lede det nye instituttet.

Som Hoel var også H. U. Sverdrup en markant personlighet. Mens Hoel arbeidet med politisk trykk nasjonalt, var Sverdrup en ledende skikkelse innen oseanografi internasjonalt. I denne perioden ble kartlegging og geologi videreført, og instituttet startet opp geofysiske undersøkelser og klimaforskning. Han var også pådriver for den norsk-britisk-svenske «Maudheim»- ekspedisjonen i 1949-52, som ble ledet av instituttet og som var den første internasjonale forskningsekspedisjon til Antarktis.

Etter knappe 10 år i lederstolen gikk Sverdrup bort, og etter at Anders Orvin ledet instituttet i en overgangsperiode, ble han etterfulgt av geologen Tore Gjelsvik. Gjelsvik var direktør i 23 år til han gikk av for aldersgrensen. I hans direktørtid fortsatte innsatsen på Svalbard med vekt på kartlegging og på geofysikk. Men samtidig skjedde det endringer her, ikke minst på transportsiden, som påvirket instituttet. Gjelsvik var en person med høy internasjonal status, og han ble bl.a. annet valgt til president for vitenskapskomitéen for Antarktis samtidig som han fikk i gang igjen selvstendig norsk antarktisaktivitet. Norsk Polarinstitutts virksomhet fram til 1978, og det meste av Gjelsviks direktørtid, er godt dokumentert i jubileumsskriftet "Norsk Polarinstitutt. 50 år i statens tjeneste" og skal ikke gjentas her. I 1983 overtok så siviløkonomen Odd Rogne direktørstillingen. Han hadde i noen år vært instituttets nestleder, og var den første direktøren som ikke hadde naturfaglig bakgrunn. Endringstakten økte i hans tid, og det er naturlig å se litt nøyere på denne perioden.

Da Miljøverndepartementet ble opprettet ble det tillagt direktorater for å gi bredde i oppgaver. Dette førte til at instituttet ble flyttet over fra Industridepartementet i 1979, noe som innledet en periode med ekspansjon og gradvis endring i fokus. Men Polarinstituttet fikk liten del av den betydelige vekst som foregikk sentralt og i underliggende etater som Statens Forurensningstilsyn (SFT). Det var knapt vekst i faste stillinger – i stedet kom ekspansjonen gjennom engasjementer finansiert fra eksterne oppdrag.

I 1980-årene hadde bl.a. oljenæringen interesser i Barentshavet og på Svalbard, som førte til flere store programmer innen maringeologi, havis, og biologi. Begreper som OKN, AKUP, MUPS og Pro Mare var alle aktive arbeidsområder i instituttet. Den faglige staben ble fordoblet gjennom engasjementer som gjerne hadde noen års varighet, men som etter hvert også skapte administrative utfordringer. Når noen først var kommet til instituttet følte de seg hjemme, og sto på for å skaffe oppdrag slik at de kunne bli. Instituttet vokste ut av sine lokaler nær Fornebu, og ved slutten av ti-året var det spredd på tre lokaliteter, før det i 1993 ble mer samlet i Norges Vassdrags- og Energidirektorats (NVE) bygg på Majorstua. Samtidig med denne veksten overtok staten det isgående fartøyet Lance i 1981. Sjøkartverket ble reder, men Polarinstituttet fikk disposisjon over 60 dager hvert år.

Kombinasjonen av nye oppdrag og Lance som hensiktsmessig redskap endret profilen for faglig innsats. For første gang kunne instituttet planlegge langsiktig med sikkert forskningsfartøy. Det ble nå vanlig med to større forskningstokt hver sommer, ett geofysisk, og ett som enten dekket biologi eller maringeologi.

Etter at flyplassen ble åpnet i Longyearbyen i 1975 begynte andre forskningsmiljøer å interessere seg for forskning på Svalbard. Polarinstituttet, som av logistiske grunner tidligere hadde utført både brorparten av grunnforskningen og annen forskning, kunne nå i økende grad legge vekt på forvaltningsrettet forskning og få dekket en del av den grunnleggende forskning gjennom samarbeid med universitetene og andre. Prosjektorganiseringen av instituttets faglige virksomhet var en del av denne prosessen. På Svalbard skjedde det flere endringer. I Longyearbyen etablerte instituttet seg i hangarbygget på flyplassen med kontorer, feltoperasjonsrom og utstyrslager og fikk egne hybelleiligheter i nærheten. I slutten av perioden kom etableringen i Næringsbygget med egne ansatte og den første luftmålestasjonen i Ny-Ålesund, Zeppelinstasjonen ble bygd. Faglig ansvar for denne lå under Norsk institutt for luftforskning (NILU), mens Polarinstituttet ble eier og sto for driften. Samtidig ble instituttets forskningsstasjon i Ny-Ålesund utvidet med flere laboratorier og betydelig økt virksomhet, Ny-Ålesund-stipendier ble introdusert, og det internasjonale samarbeidet ble utvidet ved at Japan og Tyskland leide egne bygg for sin forskningsvirksomhet. Dette ble forløperen både for utvidelse av Norsk Polarinstitutts stasjon noen år senere, og den store internasjonale ekspansjonen i Ny-Ålesund som kom i 1990-årene.

I Antarktis fikk aktiviteten bedre forutsigbarhet gjennom etableringen av det nordiske forskningssamarbeidet mellom Finland, Sverige og Norge. Gjennom en ubyråkratisk avtale ble man enig om at hvert land på omgang arrangerte ekspedisjoner som også tok med et titalls forskere fra de andre to landene. Dette gjorde det mulig å drive årlig forskningsvirksomhet, noe som muliggjorde langsiktig planlegging og gjennomføring av aktiviteter som krevde fortløpende sesonger. I tilknytning til overflyttingen til Miljøverndepartementet ble instituttets samlede virksomhet vurdert. Konklusjonen var at det fremdeles var kostnadseffektivt å ha et sentralt institutt som gjennomførte samordnede ekspedisjoner i polarområdene. Hydrografisk avdeling ble imidlertid overført til Sjøkartverket. Det resulterte i at sjøkartleggingen rundt Svalbard ble sterkt redusert – nesten stoppet opp – etter få år. Dette skyldes trolig at det ikke lenger var engasjement og øremerkede midler til denne aktiviteten, og illustrerte på sitt vis hvorfor det var viktig med en institusjon som hadde identifisert ansvar i nord.

I 75 år har Norsk Polarinstitutt foretatt systematisk kartlegging og vitenskapelige undersøkelser av polarområdene på vegne av den norske stat. I dag har instituttet vel 120 fast ansatte og ansatte på åremål og i prosjekter, med forskningsavdelingen som den største avdelingen. Instituttets mandat er å være nasjonens sentralinstitutt for kunnskap om polarområdene og slik bidra til at norske polarområder blir forvaltet i samsvar med internasjonalt arbeid for en bærekraftig utvikling.

Polarinstituttet forvalter miljøforskriften for Antarktis og Bouvetøyaforskriften, i tillegg til å representere Norge i mange internasjonale fora. Instituttet driver topografisk og geologisk kartlegging av de norske polare områdene og gir logistikk- og ekspedisjonsstøtte til norske og utenlandske forskere. Alle de statlige norske antarktisekspedisjoner har vært ledet av Norsk Polarinstitutt.

I våre dager organiserer instituttet fortsatt slike ekspedisjoner som en del av et nordisk samarbeid, med hovedfokus på å innhente kunnskap for å bedre vår forståelse av naturlige og menneskeskapte globale klimaendringer. Forskningsprosjektene spenner fra biologi, glasiologi, paleoklimatologi og fysisk oseanografi til miljøovervåking.

Instituttet driver den norske forskningsstasjonen Troll i Dronning Maud Land. Det aller meste av Norsk Polarinstitutts virksomhet foregår likevel i Arktis, hvor instituttet siden 1968 har hatt ansvar for den norske forskningsstasjonen i Ny-Ålesund på Svalbard. Dagens stasjonsbygg – Sverdrupstasjonen – ble åpnet av miljøvernminister Guro Fjellanger i 1999 og tilbyr moderne lokaler til norske og utenlandske forskere. Zeppelinstasjonen for atmosfærisk overvåking og forskning ble gjenåpnet i 2000 av kronprins Haakon Magnus etter ombygging og utvidelse.

Forskningsaktivitetene på Svalbard retter seg i hovedsak mot økologi i drivisen og på land, miljøgifters innvirkning på dyr, langtransportert forurensing, polar klimaforskning og geologisk kartlegging. Instituttets isbjørnforskning har de siste årene fått spesiell oppmerksomhet i nasjonal og internasjonal media fordi den norsk-russiske bestanden er utsatt for store negative virkninger av miljøgifter og vil være spesielt sårbar for klimaendringer.

Norsk Polarinstitutt har det meste av sin historie hatt hovedkontor i Oslo, men etter en stor og langvarig debatt vedtok Stortinget i 1993 å flytte instituttet til Tromsø. Etter vedtaket ble glasiologen og Antarktis-forskeren, dr. Olav Orheim, ansatt som direktør. Fra 1997 ble hovedkontoret flyttet til Tromsø, selv om fortsatt halvparten av medarbeiderne befant seg i Oslo. Høsten 1998 flyttet instituttet inn i det nye Polarmiljøsenteret som ble offisielt innviet 1. desember samme år av Kong Harald V. Samtidig ble Polarinstituttets geografiske arbeidsfelt utvidet til å inkludere Barentsregionen. Det er et aktivt og miljørettet institutt for forskning, kartlegging og forvaltningsrådgivning som jubilerte i 2003.