Vi jobber på spreng for å oppdatere oss med nytt innhold og design, og vi skal også sørge for at nettsiden er universelt utformet. Ny side lanseres medio 2023. Tilgjengelighetserklæring

Banner forside, Norsk Polarhistorie

75 år for Norge

1980-årene – økt engasjement

Da Miljøverndepartementet ble opprettet ble det tillagt direktorater for å gi bredde i oppgaver. Dette førte til at instituttet ble flyttet over fra Industridepartementet i 1979, noe som innledet en periode med ekspansjon og gradvis endring i fokus. Men Polarinstituttet fikk liten del av den betydelige vekst som foregikk sentralt og i underliggende etater som Statens Forurensningstilsyn (SFT). Det var knapt vekst i faste stillinger – i stedet kom ekspansjonen gjennom engasjementer finansiert fra eksterne oppdrag.

I 1980-årene hadde bl.a. oljenæringen interesser i Barentshavet og på Svalbard, som førte til flere store programmer innen maringeologi, havis, og biologi. Begreper som OKN, AKUP, MUPS og Pro Mare var alle aktive arbeidsområder i instituttet. Den faglige staben ble fordoblet gjennom engasjementer som gjerne hadde noen års varighet, men som etter hvert også skapte administrative utfordringer. Når noen først var kommet til instituttet følte de seg hjemme, og sto på for å skaffe oppdrag slik at de kunne bli. Instituttet vokste ut av sine lokaler nær Fornebu, og ved slutten av ti-året var det spredd på tre lokaliteter, før det i 1993 ble mer samlet i Norges Vassdrags- og Energidirektorats (NVE) bygg på Majorstua. Samtidig med denne veksten overtok staten det isgående fartøyet Lance i 1981. Sjøkartverket ble reder, men Polarinstituttet fikk disposisjon over 60 dager hvert år.

Kombinasjonen av nye oppdrag og Lance som hensiktsmessig redskap endret profilen for faglig innsats. For første gang kunne instituttet planlegge langsiktig med sikkert forskningsfartøy. Det ble nå vanlig med to større forskningstokt hver sommer, ett geofysisk, og ett som enten dekket biologi eller maringeologi.

Longyearbyen

Etter at flyplassen ble åpnet i Longyearbyen i 1975 begynte andre forskningsmiljøer å interessere seg for forskning på Svalbard. Polarinstituttet, som av logistiske grunner tidligere hadde utført både brorparten av grunnforskningen og annen forskning, kunne nå i økende grad legge vekt på forvaltningsrettet forskning og få dekket en del av den grunnleggende forskning gjennom samarbeid med universitetene og andre. Prosjektorganiseringen av instituttets faglige virksomhet var en del av denne prosessen. På Svalbard skjedde det flere endringer. I Longyearbyen etablerte instituttet seg i hangarbygget på flyplassen med kontorer, feltoperasjonsrom og utstyrslager og fikk egne hybelleiligheter i nærheten. I slutten av perioden kom etableringen i Næringsbygget med egne ansatte og den første luftmålestasjonen i Ny-Ålesund, Zeppelinstasjonen ble bygd. Faglig ansvar for denne lå under Norsk institutt for luftforskning (NILU), mens Polarinstituttet ble eier og sto for driften. Samtidig ble instituttets forskningsstasjon i Ny-Ålesund utvidet med flere laboratorier og betydelig økt virksomhet, Ny-Ålesund-stipendier ble introdusert, og det internasjonale samarbeidet ble utvidet ved at Japan og Tyskland leide egne bygg for sin forskningsvirksomhet. Dette ble forløperen både for utvidelse av Norsk Polarinstitutts stasjon noen år senere, og den store internasjonale ekspansjonen i Ny-Ålesund som kom i 1990-årene.

I Antarktis fikk aktiviteten bedre forutsigbarhet gjennom etableringen av det nordiske forskningssamarbeidet mellom Finland, Sverige og Norge. Gjennom en ubyråkratisk avtale ble man enig om at hvert land på omgang arrangerte ekspedisjoner som også tok med et titalls forskere fra de andre to landene. Dette gjorde det mulig å drive årlig forskningsvirksomhet, noe som muliggjorde langsiktig planlegging og gjennomføring av aktiviteter som krevde fortløpende sesonger. I tilknytning til overflyttingen til Miljøverndepartementet ble instituttets samlede virksomhet vurdert. Konklusjonen var at det fremdeles var kostnadseffektivt å ha et sentralt institutt som gjennomførte samordnede ekspedisjoner i polarområdene. Hydrografisk avdeling ble imidlertid overført til Sjøkartverket. Det resulterte i at sjøkartleggingen rundt Svalbard ble sterkt redusert – nesten stoppet opp – etter få år. Dette skyldes trolig at det ikke lenger var engasjement og øremerkede midler til denne aktiviteten, og illustrerte på sitt vis hvorfor det var viktig med en institusjon som hadde identifisert ansvar i nord.