75 år for Norge

Ved årsskiftet 1938/39 fikk Adolf Hoel nyss om at tyskerne var på vei for å annektere Dronning Maud Land i Antarktis. Han ba i all hast den norske regjering om å vedta en kongelig resolusjon som sikret krav til dette området, som først ble besøkt av Norvegia-ekspedisjonene finansiert av hvalfangstrederen Lars Christensen. Stortinget vedtok å annektere Dronning Maud Land 14. januar 1939, bare tre dager før den tyske ekspedisjonen nådde fram.

Etter Andre Verdenskrig ble det besluttet å omorganisere driften av organisasjonen, og 1. mars 1948 ble NSIU ble omdøpt til Norsk Polarinstitutt – noe som gjenspeilet at også Antarktis var blitt en del av det geografiske virkeområdet. For å styrke instituttets anseelse internasjonalt, ble den verdenskjente polarforsker og oseanograf, professor Harald U. Sverdrup, hentet hjem fra Scripps Institute i USA for å lede det nye instituttet.

Som Hoel var også H. U. Sverdrup en markant personlighet. Mens Hoel arbeidet med politisk trykk nasjonalt, var Sverdrup en ledende skikkelse innen oseanografi internasjonalt. I denne perioden ble kartlegging og geologi videreført, og instituttet startet opp geofysiske undersøkelser og klimaforskning. Han var også pådriver for den norsk-britisk-svenske «Maudheim»- ekspedisjonen i 1949-52, som ble ledet av instituttet og som var den første internasjonale forskningsekspedisjon til Antarktis.

Etter knappe 10 år i lederstolen gikk Sverdrup bort, og etter at Anders Orvin ledet instituttet i en overgangsperiode, ble han etterfulgt av geologen Tore Gjelsvik. Gjelsvik var direktør i 23 år til han gikk av for aldersgrensen. I hans direktørtid fortsatte innsatsen på Svalbard med vekt på kartlegging og på geofysikk. Men samtidig skjedde det endringer her, ikke minst på transportsiden, som påvirket instituttet. Gjelsvik var en person med høy internasjonal status, og han ble bl.a. annet valgt til president for vitenskapskomitéen for Antarktis samtidig som han fikk i gang igjen selvstendig norsk antarktisaktivitet. Norsk Polarinstitutts virksomhet fram til 1978, og det meste av Gjelsviks direktørtid, er godt dokumentert i jubileumsskriftet "Norsk Polarinstitutt. 50 år i statens tjeneste" og skal ikke gjentas her. I 1983 overtok så siviløkonomen Odd Rogne direktørstillingen. Han hadde i noen år vært instituttets nestleder, og var den første direktøren som ikke hadde naturfaglig bakgrunn. Endringstakten økte i hans tid, og det er naturlig å se litt nøyere på denne perioden.