Fra verdenskrig til kald krig - Svalbard, Sovjetunionen og Norge 1939-1953

Den såkalte ”Svalbard-saken”, som ble innledet med Molotovs dramatiske utspill i november 1944 og som på sett og vis ble avsluttet i februar 1947, var både et tidlig varsel om og det klareste eksemplet på det som kom til å bli en gjennomgående linje i Sovjetunionens politikk overfor Norge under den kalde krigen: Ønsket om å ordne norsk-sovjetiske spørsmål på bilateral basis, altså uten å trekke inn de øvrige stormaktene, FN eller andre internasjonale aktører. På norsk side var man opptatt av å unngå alt som smakte av bilateralisering.

Av Sven G. Holtsmark

Natten til den 12. november 1944 ble Norges utenriksminister Trygve Lie og Norges Moskva-ambassadør Rolf Andvord kalt til et møte med den sovjetiske utenrikskommissæren Vjatsjeslav M. Molotov. Innkallingen kom bare timer før utenriksministeren skulle forlate Moskva, etter et besøk som hadde dreid seg om en rekke konkrete saker i forbindelse med det norsk-sovjetiske og allierte militære samarbeidet på nordkalotten.

Det ble raskt klart at Molotov ønsket å snakke om én eneste sak: Svalbard. Den sovjetiske regjeringen, sa Molotov, var lite tilfreds med Svalbard-avtalen av 1920. Ifølge det sovjetiske referatet av samtalen gikk han rett på sak:

Konvensjonen av 1920 ble vedtatt uten Sovjetunionens deltakelse, og den var rettet mot Sovjetunionen. En situasjon som på denne måten diskriminerer Sovjetunionen, kan ikke lenger aksepteres og tåles. [...] Det er klart at denne Konvensjonen ikke kan stå ved lag. Han, Molotov, håper at den norske Utenriksminister forstår den sovjetiske Regjeringens syn.

Molotovs argumenter var økonomiske og militærstrategiske. Kull fra Spitsbergen, hevdet han, hadde før krigen spilt en ”meget stor rolle” for det nordlige Russland. Dessuten: Sovjetunionens eneste utgang til havet i vest passerer øygruppen. Sovjetunionen og Norge, som de eneste land med virkelige interesser i området, skulle bli enige om å ”kaste selve Konvensjonen i papirkurven”. De øvrige signatarmaktene skulle presenteres for et fait accompli. USA og Storbritannia skulle holdes orientert om de norsk-russiske samtalene, og når tiden var inne ville de bli bedt om å gi sitt samtykke til at 1920-traktaten ble formelt annullert.

Molotov gikk deretter over til å presisere det sovjetiske kravet:

[D]en sovjetiske Regjering foreslår at Spitsbergen-øyene, som inntil 1920 var ingenmannsland, etter at Konvensjonen er blitt annullert skal tilhøre begge stater som et kondominium (v porjadke kondominiuma). Bjørnøya bør tilhøre Sovjetunionen, ettersom den lenge før 1920 i praksis var en russisk øy. Dersom Norge og den sovjetiske Regjering får løst dette spørsmålet på dette rettferdige grunnlaget, vil det svare til begge lands sikkerhetsinteresser i nord, på samme måte som det vil tilfredsstille de to lands økonomiske interesser. Dette vil også fjerne diskrimineringen av Sovjetunionen som den ulykksalige Konvensjonen førte med seg.

Dette var første gang siden den aksepterte Svalbard-traktaten i 1924 at den sovjetiske regjeringen ga uttrykk for at den ønsket å endre Svalbards folkerettslige status for å sikre Sovjetunionen næringsmessige eller sikkerhetspolitiske særrettigheter. Etter det tyske angrepet på USSR sommeren 1941 var det riktignok blitt klart at russerne hadde begynt å tillegge øygruppen militærstrategisk betydning. Utviklingen videre i krigen, med kamphandlinger på Spitsbergen mellom norske og tyske styrker, samt begge siders bruk av øygruppen for krigsviktig værvarsling, viste begrensningene i 1920-traktatens forbud mot å utnytte Svalbard ”for krigsøiemed”.

Den såkalte ”Svalbard-saken”, som ble innledet med Molotovs utspill i november 1944 og som på sett og vis ble avsluttet i februar 1947, var både et tidlig varsel om, og det klareste eksemplet på det som kom til å bli en gjennomgående linje i Sovjetunionens politikk overfor Norge under den kalde krigen. I tråd med stormaktens tradisjonelle linje overfor en småstat, ønsket den sovjetiske regjeringen å ordne utestående norsk-sovjetiske spørsmål på bilateral basis, altså uten å trekke inn de øvrige stormaktene, FN eller andre internasjonale aktører. På norsk side var man tilsvarende opptatt av å unngå alt som smakte av bilateralisering. Situasjonen i krigens sluttfase og i den første etterkrigstiden var mindre entydig: Den norske håndteringen av Svalbard-saken, særlig i den tidlige fasen, ble preget av at regjeringen bare i begrenset grad søkte ryggdekning hos sine vestlige allierte. I så måte har nok saken i ettertid vært sett på som et negativt lærestykke.

Svalbard-saken spilte en viktig rolle i forholdet mellom Norge og Sovjetunionen i krigens sluttfase, selv om det var først mer enn to år senere at det sovjetiske utspillet ble kjent for norsk og internasjonal offentlighet. I etterkrigstiden var Molotovs initiativ med på å undergrave grunnlaget for den norske regjeringens erklærte vilje til å være ”brobygger” mellom USSR og vestmaktene. På det allmenne plan bidro saken til å befeste den allerede eksisterende mistroen i norske regjeringskretser til Sovjetunionens langsiktige hensikter i nord. Dette gjaldt også etter at regjering og Storting i februar 1947 slo rettrett og avviste det sovjetiske kravet.