Da Helge Ingstad var konstituert som sysselmann på Svalbard sommeren 1947, fikk han et uventet problem å hanskes med. Problemet het Ian Hamilton Black, kommandørkaptein og britisk militærattaché i Oslo. Ingstad var livredd for at den brysomme briten skulle få stelt i stand spetakkel i forholdet mellom nordmenn og russere på Svalbard.

Av Tore Sørensen

Black kom til Longyearbyen 28. august med D/S «Regin», som privatperson, hevdet han. Og det var en gammel drøm som gikk i oppfyllelse da han endelig ankom Svalbard. Det hadde seg nemlig slik at en av hans forfedre, lord Llewellyn, senere visekonge av India, i sin tid hadde foretatt en reise til Svalbard og også skrevet bok om disse øyene i nord. Black var blitt fascinert av historien og hadde alltid ønsket å få oppleve landet selv. Nå var han altså her, på ferie. Det skulle snart vise seg at han også hadde andre ting fore.

Det startet noen dager senere under et selskap hos fungerende driftsbestyrer Western i Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S. Gjester i selskapet var Ingstad, Black, kaptein Johansen Dahl på D/S «Regin» og Liv Balstad, sysselmann Håkon Balstads kone. Sysselmannen selv oppholdt seg i Oslo for tiden, det var derfor Ingstad hadde steppet inn. Mot slutten av selskapet kom Johansen Dahl bort til Ingstad og sa at han hadde ordnet med båt og mannskap og planla å føre Black over til ett av de russiske anleggene med det første. Det var meningen å gå i land hos russerne og oppholde dem med snakk slik at Black fikk muligheten til å studere forholdene på stedet nærmere. Blacks identitet skulle ikke røpes, det skulle gis inntrykk av at han var nordmann. Nå ønsket man at sysselmannen skulle gi grønt lys for foretagendet. En bestyrtet Ingstad svarte at han under ingen omstendighet kunne godkjenne en slik plan. Han gjorde oppmerksom på at det kunne få alvorlige konsekvenser – ikke bare for det gode forholdet mellom nordmenn og russere på Svalbard, men også politisk – å føre russerne bak lyset på denne måten. Ønsket Black å avlegge russerne et besøk, skulle Ingstad selvsagt bidra til at dette lot seg ordne. Men da fikk ting gå riktig for seg. Black fikk selv komme innom sysselmannskontoret, så fikk de snakke nærmere om saken der. Johansen Dahls sondering på vegne av Black hadde mislyktes. Ingstad merket at det ikke ble godt mottatt.

Dagen etter fikk Ingstad besøk av Black på kontoret. Black kom angivelig for å se på noen reveskinn som en fangstmann hadde liggende der, og markerte med dette at visitten ikke var av offisiell karakter. De to hadde en lengre samtale. Black understreket at han var på Svalbard som privatmann. Samtidig sa han rett ut at myndighetene i London var svært interessert i å få rede på hva russerne foretok seg på øygruppen. Det man fryktet mest, var at de bygde rakettbaser. Black følte at det var maktpåliggende for ham å skaffe opplysninger om disse tingene. Kunne han få anledning til å se de russiske anleggene? Ingstad svarte som han hadde gjort til Johansen Dahl: Bare det ble spilt med åpne kort, skulle han være behjelpelig på alle måter. Han kunne om så med en gang telegrafere til russerne og prøve å avtale et besøk for Black. Dette var vel og bra, men nå forsøkte Black seg med en ny vri. Han spurte om Ingstad kunne unnlate å nevne i telegrammet at Black var militærattaché. Dette var utelukket, svarte Ingstad. Norske myndigheter på Svalbard kunne selvsagt ikke bidra til å dekke over et slikt forhold. Det ville være en uhørt framgangsmåte overfor russerne.

Ingstad ga nå Black et lite innblikk i hvordan naboskapet mellom nordmennene og russerne på Svalbard fungerte. For det første, sa han, var det kutyme å avtale alle besøk telegrafisk på forhånd. Så ville han framheve at russerne alltid opptrådte på en særdeles høflig måte når de besøkte de norske anleggene. Og at det fra norsk side ble lagt vekt på å opptre korrekt i overensstemmelse med Svalbardtraktaten – enten det nå gjaldt russere eller andre. Han gjorde i den forbindelse Black oppmerksom på at han hadde full anledning til å ferdes rundt på Svalbard. Storbritannia var jo en av traktatpartene. Noe forbud mot at han oppsøkte russerne på egen hånd, kunne ikke Ingstad gi. Men han gjorde det klart at dersom Black benyttet norsk hjelp for å komme seg til ett av de russiske anleggene på fordekt måte, kunne dette få beklagelige følger.

Black erklærte at han hadde full forståelse for Ingstads synspunkter. Samtidig var han ikke lenger interessert i at det ble telegrafert om noe besøk. Hensikten var borte. Men han kunne ikke gi seg helt. Nå ville han vite om russerne foretok seg noe på Svalbard som kunne være av militær karakter. Nei, fra norsk side var det ikke konstatert noe som helst i den retning, repliserte Ingstad.

Samtalen mellom Black og Ingstad foregikk i vennskapelige former, «uten friksjon av noen art,» som Ingstad selv uttrykte det. Liv Balstad, sysselmannens kone, var til stede under en del av seansen. Samme kveld ba hun de to mennene til aftensmat i sysselmannsboligen. Også her gikk alt hyggelig for seg. I løpet av kvelden fikk de selskap av kommandørkaptein Rolf von Krogh, leder av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser denne sommeren, og løytnant Kaare Lundquist, nestkommanderende i samme ekspedisjon. De var med motorkutteren «Minna» på forskjellige oppdrag rundt om på Svalbard. Det var ikke tilfeldig at von Krogh dukket opp. Og på nytt handlet det om å holde den ferierende militærattacheen i sjakk. Saken var den at «Minna» om få dager skulle inn til russerne i Pyramiden for å sette opp noen fyr der. Nå hadde Ingstad fått nyss om at Black ville forsøke å komme seg med på båten, og dette måtte forhindres. Telegrafisk hadde han derfor bedt von Krogh om en samtale for å få orientert ham om situasjonen. Det var i den forbindelse sistnevnte nå hadde innfunnet seg.

Under fire øyne fikk Ingstad satt von Krogh inn i den ømfintlige saken. Og kommandørkapteinen hadde ingen problemer med å dele Ingstads bekymring. Det ville selvsagt være svært uheldig om en britisk militærattaché i det skjulte ble ført med statens fartøy «Minna» til en russisk bosetning på Svalbard. Bare dersom det skjedde i full åpenhet, kunne Black få bli med. Konfrontert med dette, valgte Black ikke uventet å avstå fra turen.

I midten av august hadde Ingstad lagt ut på en inspeksjonsreise rundt øygruppen med den vesle sysselmannsskøyten «Svalbard». Han ville finne ut hvordan det sto til med dyrelivet, besøke fangsthyttene, undersøke om det ble drevet tjuvjakt, og dra innom Ny-Ålesund for å få gjort unna noen saker der. Han måtte dessuten få klarlagt om de ville hundene som hadde herjet på Svalbard de siste årene, hadde nådd over til de østlige øyene. Det var 12 år siden han hadde vært her oppe sist, så han gledet seg til reisen. Det ble en vellykket tur hvor han fikk oppleve landet på nytt og gjenoppfrisket gamle minner. Fjorten dager senere var han tilbake i Longyearbyen. Da hadde Black ankommet et par dager før. Og så ble altså Ingstad kastet rett ut i det styret som briten skapte med etterretningsplanene sine. Det kunne han godt ha vært foruten. Men når nå Black alt var på Svalbard – og siden han ikke kom noen vei med spioneringen sin – ville Ingstad at han i hvert fall skulle ha noe å glede seg over under oppholdet. Han ordnet det derfor slik at Black fikk bli med på en båtreise til radiostasjonen Kapp Linné ved innløpet til Isfjorden, noe Black øyensynlig satte pris på. Tilbake i Longyearbyen troppet han opp på sysselmannskontoret, og her ble han og Ingstad sittende å prate lenge om løst og fast. Black var tilsynelatende ikke så opptatt av russerne lenger.

Liv Balstad syntes Black var en hyggelig kar. Hun satte særlig pris på at han foretrakk kaffe fremfor te. Etter eget utsagn fikk hun nemlig panikk hvis hun skulle servere te for engelskmenn, ja, også for nordmenn! Black var dessuten gentlemann og insisterte på å få vaske opp for henne, noe hun godtok etter ikke alt for sterke protester. Hun hadde Ingstad boende i huset, plassert med soveposen sin på opplagsrommet. Black bodde hos Store Norske. Etter det Ingstad brakte i erfaring, hadde han også her prøvd seg med utspørring om russerne og forskjellige forhold på Svalbard. Han hadde introduksjon fra den russiske ambassade i Oslo, hadde han sagt, noe som selvsagt ikke var tilfelle.

Så reiste Black. Sannsynligvis var han ikke så mye klokere på russerne og deres gjøremål på Svalbard enn da han kom. Ingstad måtte også reise nå, tidligere enn beregnet. Han hadde fått en stressende og spesiell avslutning på svalbardoppholdet. Det var 9. september 1947. Mørket trengte seg på. Isen hadde lagt seg på elven i Longyearbyen. Et gufs av vinter fór over landet. Sent om kvelden gikk Ingstad om bord i kullbåten «Hector», og turen over ishavet startet. Alt var ved det gamle igjen i Longyearbyen.

Året etter var Black tilbake en tur på Svalbard. I hvilket ærend, skal være usagt.