Vi jobber på spreng for å oppdatere oss med nytt innhold og design, og vi skal også sørge for at nettsiden er universelt utformet. Ny side lanseres medio 2023. Tilgjengelighetserklæring

Banner forside, Norsk Polarhistorie
Lægerneset
I Svalbard – en ferd i fortidens farvann (2001) skriver Thor Bjørn Arlov og Per Kyrre Reymert blant annet om sitt besøk på Lægerneset:

«Lægerneset var en relativt stor hvalfangststasjon, men vi vet ikke hvem som brukte den. I hvert fall litt ut på 1600-tallet var det nok helst briter, siden nederlenderne konsentrerte seg om nordvestlige deler av Spitsbergen. Arkeologen Roger Jørgensen mener at det var på dette stedet den første dokumenterte overvintringen på Svalbard fant sted, nemlig det ufrivillige oppholdet til Edward Pelham og hans kamerater i 1630–31. (...) Vi gikk i land ved bekken og befant oss da midt i stasjonen. Til venstre, helt fremme på brinken, ligger to spekkovner. Like bak dem er tuftene etter tre konstruksjoner. På brinken til høyre ligger en dobbel spekkovn og bak, nærmest bekken, restene etter det som trolig har vært fundamentet for en av NEC’s brakker. Fire tufter ligger langs ryggen av selve neset, og disse utnytter delvis bergformasjonene til vegger og ly. En slik byggeskikk ser vi ikke så ofte på Svalbard, og de høye tørrmurene som danner tuftene er også nokså unike. Steinmurene og torvvollene er noen steder over meteren høy, slik at de nesten danner hele vegger. Det har sikkert vært en konstruksjon på innsiden – enten et provisorisk telt eller ei plankehytte. I dag er det knapt treverk igjen på overflaten, så huskonstruksjonene er ennå en gåte. I de største tuftene så vi stolperester som kan ha vært rammeverk for et telt, men det blir bare spekulasjon. Vi fant imidlertid mange rester av krum teglstein, og det tyder på at i hvert fall noen av konstruksjonene har hatt fast tak.»

Bosetting av Svalbard – en plan fra 1715

Å få det hele på plass

For sin egen del ville Knag arbeide aktivt for å få finne medspillere i Bergen til å kjøpe et galiot-skip fra Amsterdam på minst 30 lesters drektighet [vel 60 tonn] «for at bringe folk dertil Landet». Dette skulle selvsagt ikke gå på bekostning av folketallet i Finnmark, kongen måtte selv avgjøre om tilflyttingen til amtet var stor nok til at han kunne avse folk til et slikt prosjekt. Men dersom det hele ble klarert, skulle det være amtmannens oppgave å overtale «Finner og Noormænd» i Finnmark til å prøve dette.

Hvor skulle så prosjektet etableres? Jo, i «Kloch bay» [Bellsund], skriver Knag, innenfor den første huken på høyre side av innløpet til fjorden. Han snakker da utvilsomt om Recherchefjorden. I denne havnen hadde det en gang ligget over 300 skip, sier han. Og her hadde engelskmennene hatt sine pakkboder med tran og brennevin – ennå vistes «de nedmurede røde teglsteene» etter disse.

Pakkbodene og teglsteinene som Knag omtaler, kan referere seg til den gamle hvalfangststasjonen på Lægerneset på østsiden av Recherchefjorden.

Avslutningsvis skriver Knag at «i denne bay» hadde et skip på kort tid tatt over 80 hvalross, og ellers gjort storfangst av torsk og rein. Det var her man måtte slå seg ned, det var det ingen tvil om!

Så er han i mål med sitt budskap, og undertegner med «Underdanige og lydige Tiener Niels Knag». Til slutt daterer han brevet: 24. desember 1715.