Norge og Russland 1991–2008

31. desember 1999 ble en helt avgjørende nyttårsaften for den russiske føderasjon. Boris Jeltsin, som siden sammenbruddet av Sovjetunionen hadde klamret seg til makten på tidvis spektakulært vis, trådte tilbake for den ukjente og tilsynelatende anonyme statsministeren og tidligere sjefen for sikkerhetstjenesten FSB, Vladimir Putin.

Putin var snar til å få i gang sitt politiske prosjekt, som kort sagt besto i å sentralisere makt til Kreml på bekostning av regionene og de rike oligarkene. Hans popularitet vokste raskt, og hans presidentgjerning har hele tiden vært styrket av et historisk gunstig oljemarked.

Russland har under Putins lederskap igjen kommet på fote økonomisk, og fremstår nå, om ikke som et demokratisk land, så i hvert fall som et land med en langt mer forutsigbar ledelse enn det man så på 1990-tallet.

Den styrkede russiske økonomien og sentraliserte politiske ledelsen underbygget de Vesten-skeptiske tendensene som gjorde seg gjeldende på slutten av 1990-tallet. I stadig flere internasjonale saker fulgte Russland en konfronterende linje overfor Vesten.

Dette ble også merkbart i Russlands forhold til Norge, blant annet gjennom innreisenekt for en sentral norsk deltaker i det militære AMEC-samarbeidet i 2007. Likevel kan man neppe si at forholdet ble radikalt endret. Som nevnt ovenfor, er Norge av mindre viktighet for Russland enn vice versa.

Man kan dermed ikke snakke om et klart skifte i det norsk-russiske forholdet som en følge av Putins gjenreising av den russiske stolthet. Ikke desto mindre var det klare tegn til at de samarbeidsformene som ble etablert i 1990-årene ble satt under press.