Norge og Sovjetunionen 1917-1991

Av Sven G. Holtsmark

Den 16. desember 1991 anerkjente Norge som første land Den russiske føderasjon som uavhengig stat – et klart uttrykk for Norges vilje til å videreutvikle det som begge parter karakteriserte som et godt og vennskapelig naboforhold. På norsk side var det ikke glemt at Russland, ved Tsarens beslutning av 29. oktober 1905 (16. oktober etter daværende russisk tidsregning), som den første av stormaktene anerkjente det uavhengige Norge.

Sovjetperioden i russisk historie, som startet i oktober 1917 og tok slutt med Sovjetunionens sammenbrudd høsten 1991, er nå en avsluttet epoke. Men sporene etter sovjetkommunismen vil komme til å prege forholdet mellom Russland og Norge i lang tid fremover – først og fremst fordi Russland selv har en lang vei å gå før landet har overvunnet følgene av syv tiår med kommunistisk styre. Sovjetperioden var likevel ingen statisk periode i det bilaterale forholdet. Av avgjørende betydning var den dramatiske utviklingen i Russland selv, der en gigantisk økonomisk, sosial og kulturell transformasjon ble ledsaget av enorme menneskelige tap og lidelser.

Den annen verdenskrig utgjør et avgjørende vendepunkt – for Sovjetunionens maktpolitiske stilling i verdenssamfunnet og dermed også for forholdet mellom Norge og Sovjetunionen. Det norsk-russiske samarbeidet 1941–45 innen rammen av den anti-nazistiske alliansen var på mange måter et høydepunkt. Men ved at verdenskrigen ble utgangspunktet for Sovjetunionens fremvekst som verdensmakt, la den også grunnen for utviklingen av den kalde krigen, som fra slutten av 1940-tallet satte snevre rammer for de norsk-russiske relasjonene.

Forholdet mellom Norge og Russland i sovjetperioden hadde flere paradoksale trekk. På den ene siden var Russland i langt sterkere grad enn tidligere nærværende i norsk politikk, og holdningen til sovjetkommunismen som en alternativ samfunnsmodell ble et utgangspunkt for innenrikspolitiske skillelinjer i Norge. Etter den annen verdenskrig ble Norges geografiske plassering i Sovjetunionens nærområde dessuten avgjørende for Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske veivalg. Samtidig var det lite direkte kontakt mellom befolkningen i de to land. Den nye situasjonen var ikke minst følbar for kystbefolkningen i Nord-Norge og Nordvest-Russland, som i tsartiden hadde hatt tett kontakt gjennom den norsk-russiske pomorhandelen. Etter bolsjevikenes maktovertakelse i Russland var det ikke lenger rom for en slik form for spontane forbindelser mellom vanlige mennesker på tvers av den norsk-russiske grensen.

Det sovjetiske regimets totalitære ambisjoner skapte begrensninger over hele feltet av norsk-russiske forbindelser. På det handelspolitiske området, som i mellomkrigstiden var av overordnet betydning for Norge, ble konsekvensene av det sovjetiske styringssystemet umiddelbart åpenbare. Fra 1918 var Sovjet-Russlands utenriksøkonomiske forbindelser organisert som et statlig monopol. Det var ikke bare pomorhandelen som bukket under – de økonomiske forbindelsene mellom Norge og Sovjetunionen gjennom hele sovjetperioden hadde et langt mindre omfang enn det som ville vært en naturlig målsetting på bakgrunn av den direkte kontaktflaten i nord, Norges åpne økonomi og Sovjetunionens dimensjoner som marked, råvareprodusent og industrimakt. De kulturelle kontaktene led under de samme begrensningene – norske og russiske statlige initiativer kunne ikke bøte på fraværet av uavhengige og spontane kontakter innen kulturlivet selv.

Gjensidig folkerettslig anerkjennelse var en forutsetning for utviklingen av forbindelsene mellom Norge og Sovjet-Russland etter Den russiske revolusjon. Men sovjetregjeringen representerte i så måte en stor utfordring – av flere grunner: Gjennom sin revolusjonære retorikk og brutale fremferd vakte det nye regimet dyp motvilje på borgerlig hold i Norge. Det gjorde ikke saken bedre at all utenlandsk (også norsk) eiendom i Russland ble nasjonalisert. De borgerlige regjeringene ble ikke mildere stemt av at norsk arbeiderbevegelse, med et radikalisert Arbeiderparti i spissen, i entydige ordelag solidariserte seg med Lenins regjering. Man fryktet at sovjetregimets representanter i Norge ville utnytte sin stilling til å spre revolusjonær propaganda i en tid da Norge var herjet av økonomisk og sosial uro og usikkerhet. Likevel avslo Norge å slutte seg formelt til ententemaktenes blokade- og krigspolitikk overfor Sovjet-Russland. De første årene etter revolusjonen fikk dermed Norge, i likhet med Sverige og Danmark, en viktig rolle som transittland for bolsjevikregjeringens kontakter med omverdenen.

Sovjetregjeringen på sin side la stor vekt på å gjenopprette forbindelsene med de skandinaviske land så snart som mulig – som et skritt på veien mot allmenn internasjonal anerkjennelse. Samtidig var særlig fiskeriinteressene i Nord-Norge opptatt av å gjenoppta eksporten til Russland. Etter at Storbritannia inngikk en handelsavtale med Sovjet-Russland i mars 1921, var Norge derfor raskt ute med å sluttføre sine forhandlinger med landet. Den 2. september 1921 ble en norsk-russisk ”foreløpig handelsoverenskomst” undertegnet i Kristiania. En russisk handelsrepresentasjon ble opprettet i Kristiania, og en tilsvarende norsk i Moskva. For sovjetregjeringen var det imidlertid et mål å oppnå fullverdig – de jure – internasjonal anerkjennelse. Men forholdet til Storbritannia og Frankrike holdt Norge tilbake: Norges anerkjennelse av sovjetregjeringen som “eneste lovlige myndighet og styre” i Russland den 15. februar 1924 fulgte først etter at Storbritannia, sammen med Italia, hadde gått foran og brøytet vei. Dermed kunne den sagnomsuste ”Madame” Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj, som fra våren 1923 hadde ledet handelsrepresentasjonen i Kristiania, utnevnes til sovjetregjeringens ”befullmektigede representant” i Norge.

Sett under ett var stat-til-stat forbindelsene mellom Norge og Sovjetunionen i sovjetperioden preget av dype motsetninger, som til tider kunne gi opphav til fiendebilder. I mellomkrigstiden symboliserte den kommunistiske internasjonalen (Komintern), med sete i Moskva, sovjetregimets uttrykte globale revolusjonære ambisjoner. Den norske regjeringens engstelse for ”bolsjevikisk propaganda” hadde dermed sin bakgrunn i Lenins og bolsjevikenes egen retorikk. Sovjetmyndighetenes nære forhold til Norges Kommunistiske Parti (NKP) – i ettertid er det blant annet dokumentert at NKP gjennom store deler av sovjetperioden mottok omfattende finansiell og materiell støtte fra Moskva – bidro til å opprettholde bildet av et regime med en ekspansiv utenrikspolitisk målsetting. Etter andre verdenskrig trakk sovjetregimets politikk overfor de østeuropeiske land i samme retning.

Småstaten Norge var aldri en selvstendig faktor av betydning i russiske militære eller sikkerhetspolitiske forestillinger. Derimot tok sovjetlederne det for gitt at norsk territorium inngikk i andre stormakters strategiske planer. I så måte var det en stor grad av kontinuitet i det sovjetiske synet på Norge. Det norske perspektivet var et annet: For Norge vil Russland alltid fremstå som en selvstendig faktor i det utenriks- og sikkerhetspolitiske bildet, med betydning langt utover selve det tosidige forholdet. I kontrast til dette har Russlands interesse for Norge langt på vei vært begrenset til enkeltsaker – og til norsk land- og sjøterritorium i en større militærstrategisk sammenheng.

De norske holdningene til Sovjetunionen gjennomgikk flere faser. De første årenes frykt for revolusjonær smitte fra de russiske bolsjevikene var i liten grad knyttet sammen med forestillinger om Sovjetunionen som en militær trussel. Revolusjonsfrykten i seg selv ble dessuten mindre fremtredende ettersom Arbeiderpartiet beveget seg bort fra sin revolusjonære retorikk, samtidig som det Moskva-tro NKP aldri ble en kraft av betydning i norsk politikk. Med den økende spenningen i Europa i siste halvdel av 1930-tallet kom likevel Nord-Norge i fokus som et åpenbart krysningspunkt for sovjetiske og tyske militærstrategiske interesser.

Den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten i august 1939, og det sovjetiske angrepet på Finland i slutten av november, var ødeleggende for nordmenns oppfatning av Sovjetunionen. Svært mange, også innen arbeiderbevegelsen, begynte å engste seg for at Sovjetunionen hadde aggressive hensikter også overfor Norge. Frykten for russisk ekspansjonisme kom til å leve videre som en understrøm selv etter at Norge og Sovjetunionen ble allierte under verdenskrigen. I motsatt retning virket det overveldende inntrykket av Sovjetunionens krigsinnsats mot Tyskland fra sommeren 1941. Krigstidssamarbeidet mellom Norge og Sovjetunionen kulminerte med Den røde hærs innmarsj i Norge og frigjøringen av Øst-Finnmark høsten 1944. I den første tiden etter Tysklands kapitulasjon vekte Sovjetunionen og alt som var russisk stor og ekte begeistring i Norge.

Den norske regjeringens utenrikspolitikk ved krigens avslutning, den såkalte “brobyggingspolitikken”, hadde som sin forutsetning at vestmaktene og Sovjetunionen ville opprettholde samarbeidet fra krigen inn i etterkrigstiden. Det nyopprettede FN var tiltenkt en nøkkelrolle i en ny og mer fredfull verdensorden. Men fra 1947 og utover undergravde utviklingen av den kalde krigen mellom vestmaktene og Sovjetunionen grunnlaget for det norske ønsket om “å bygge bro” mellom øst og vest. I tillegg kom Sovjetunionens hardhendte politikk overfor europeiske land som befant seg under sovjetisk militær kontroll. Slik sett var begivenhetene i Tsjekkoslovakia i februar 1948, da kommunistpartiet kom til makten gjennom en kupplignende operasjon, like ødeleggende for nordmenns bilde av Sovjetunionen som vinterkrigen hadde vært det et knapt tiår tidligere. Den kommunistiske maktovertakelsen i Praha fremstår som et avgjørende vendepunkt. Herfra går det en direkte linje frem til Norges tilslutning til Atlanterhavspakten i april 1949.

I tiårene som fulgte var det Norges medlemskap i NATO og utviklingen i terrorbalansen mellom USA og Sovjetunionen som utgjorde rammen for det tosidige forholdet. Det fantes også direkte norsk-russisk konfliktstoff, som for en stor del hadde sitt utspring i den brede kontaktflaten i nordområdene. Tidlig på 1950-tallet reagerte for eksempel regjeringen i Moskva også på den norske regjeringens arbeid med å samle sovjetiske krigsgraver i Nord-Norge på én felles gravplass. Og norske myndigheter krevde på sin side at sovjetregjeringen skulle løslate nordmenn som av ulike årsaker var kommet i sovjetisk fangenskap under og etter krigen. Blant disse var personer som hadde gjort en heroisk innsats i kampen mot den tyske okkupanten. Stalins død i mars 1953 markerte slutten på den mest spente perioden av den kalde krigen, da det var svært begrenset kontakt mellom Norge og Sovjetunionen. Statsminister Gerhardsens besøk i Sovjetunionen i november 1955 fikk betydning som en markering av begge parters vilje til å videreutvikle forbindelsene på et nytt grunnlag. I Norge ble det lagt merke til at de siste gjenlevende norske fangene, Emil Isaksen og Osvald Harjo, nå omsider fikk vende hjem.

Men også senere inntrådte det perioder med spenning og nedkjøling av forbindelsene. Den 1. mai 1960 ble et amerikansk spionfly av typen U-2 skutt ned over Sverdlovsk – på vei til Bodø. I tillegg til at saken fikk storpolitiske konsekvenser, kunne den fremstilles som en pinlig bekreftelse på sovjetledelsens stadige påstander om at Norge brøt sine selvpålagte restriksjoner på utenlandsk militær virksomhet på norsk jord. Det var likevel bare unntaksvis at det var forhold som direkte angikk det bilaterale forholdet mellom Norge og Sovjetunionen, som var årsak til disse svingningene. Senere kuldeperioder reflekterte utviklingen i internasjonal politikk. Fra slutten av 1970-tallet ble forbindelsene mellom Norge og Sovjetunionen preget av striden om utplassering av kjernefysiske mellomdistanseraketter i Europa, den sovjetiske invasjonen av Afghanistan i 1979 og innføringen av unntakstilstanden i Polen i desember 1981. Optimismen som hadde preget første del av 1970-tallet ble avløst av en ny runde med kald krig og fremtidsfrykt - ikke ulik stemningen som rådet tidlig på 1950-tallet. I Norge ble bildet av Sovjetunionen som en militær trussel i stigende grad knyttet til de militære baseanleggene i Norges nærområde på Kolahalvøya. Men med Mikhail Gorbatsjovs nye utenrikspolitiske linje fra han overtok ledelsen i Sovjetunionen i 1985 ble den kalde krigen historie – og det ble skapt helt nye rammer for det norsk-russiske forholdet.

Den nye given i det regionale samarbeidet på Nordkalotten på 1990-tallet står i sterk kontrast til det begrensede samarbeidet og de strengt regulerte mellommenneskelige forbindelsene som preget forholdet mellom Norge og Sovjetunionen 1917–1991. Men også fra sovjetperioden kan det hentes inspirerende eksempler på norsk-russisk samforståelse i situasjoner da mennesker på begge sider av grensen følte at viktige verdier sto på spill. Vi har allerede nevnt samarbeidet under den annen verdenskrig, som fremkalte en spontan og dyp sympati folkene imellom. Titusener av russiske krigsfanger, hvorav mer enn 12.000 omkom, ble sendt til leir og tvangsarbeid i Norge. Deres lidelser og heroisme blir fortsatt husket i mange norske lokalsamfunn. Russerne på sin side har bevart minnet om nordmenn som smuglet mat til de utsultede og mishandlede fangene. Under hungersnøden i Sovjetunionen og Ukraina tidlig på 1920-tallet gjorde Fridtjof Nansen det han kunne for å avhjelpe nøden – til tross for manglende oppslutning fra toneangivende kretser i Norge og Europa (Nansens hjelpearbeid ble imidlertid langt overgått av Herbert Hoovers American Relief Administration). Et annet eksempel kan være den begeistrede mottakelsen som møtte den russiske isbryteren ”Krasin”, som i august 1928 besøkte Norge. “Krasin” hadde deltatt i bergingen av de overlevende etter havariet til luftskipet ”Italia”, og sammen med forskningsfartøyet ”Malygin” i letingen etter Roald Amundsen som var forsvunnet i Nordishavet i flyet “Latham”. Slike former for initiativ og kontakt, sammen med det som nå vokser frem av norsk-russiske forbindelser på en lang rekke felt, kan være et seilingsmerke for fremtiden.