De russiske villhundene på Svalbard

En knapp uke senere kobler sysselmann Balstad Handelsdepartementet, som sysselmannen sorterte under på denne tiden, inn i saken. I et dramatisk brev skriver han at de russiske hundene har formert seg og spredt seg slik at de nå danner en slags vill hundestamme med utbredelse i hvert fall over de sentrale deler av Vest-Spitsbergen og også på Edgeøya og Barentsøya. Og videre:

«Man har mottatt flere rapporter fra fangstfolk som viser at hundene driver en ren desimering av villreinen på Svalbard, og det hevdes at også revebestanden trues av utryddelse. At hundene er en fare for hare og rype, sier seg selv. Under visse omstendigheter vil de også kunne true moskusdyrene, særlig de unge kalver. Enkelte meldinger man har fått, går ut på at hundene endog angriper mennesker.»

Balstad hadde drøftet saken med NSIU og bergmesteren, og de var blitt enige om å foreslå for departementet at det ble satt opp en skuddpremie for ville hunder på Svalbard med kr 150 per dyr. Videre burde det sendes henholdsvis fire og to mann til Edgeøya og Barentsøya for å ta seg av hundeutryddelsen der. I tillegg til skuddpremie for felte hunder, burde hver mann få et bidrag på kr 1 500 per sesong for å overvintre. At det var ønskelig med folk på nettopp disse to øyene, begrunner Balstad med at det normalt ikke overvintret fangstfolk der, og at øyene derfor ville bli et fristed for hundene. For det andre hadde Edgeøya og Barentsøya den rikeste reinstammen; det var av den grunn særlig viktig å komme hundene der til livs hurtigst mulig. Balstad foreslår også en midlertidig opphevelse av forbudet mot å bruke gift på Svalbard: Gift skulle kunne anvendes den kommende vinter i områder og på vilkår nærmere bestemt av sysselmannen.

Til slutt henstiller Balstad inngående til departementet om å gå inn for saken. Han setter opp et regnestykke over hva aksjonen vil koste, og ber alt i alt om at kr 41 000 blir ført opp som ekstraordinær post på Svalbardbudsjettet. Av dette utgjør overvintringsbidrag til seks mann kr 9 000. Så kalkuleres det med kr 2 000 i bensinutgifter til den påtenkte flystøtten. Den desidert største posten utgjør likevel skuddpremiene. Her tar Balstad høyde for at det er hele 200 hunder som skal skytes. Og med kr 150 per dyr, kommer denne posten opp i kr 30 000. Hundetallet virker dramatisk høyt, men vi må gå ut fra at sysselmannen bare har forholdt seg til den informasjon han har fått fra fangstfolk og andre når han har gjort sine anslag.

Handelsdepartementet ga sin fulle tilslutning til sysselmannens søknad, og anmodet i neste omgang Finansdepartementet om å betale ut pengene. Og før sommeren var gått, var beløpet på kr 41 000 overført til sysselmannens konto i Oslo Sparebank. Handelsdepartementet ba i brev 18. juli 1946 Balstad om å bli holdt underrettet om resultatet av de tiltak som ble satt i verk for å få utryddet hundene. Man ønsket selvsagt å vite hvordan det hele gikk, men var nok også opptatt av hvordan pengene ble anvendt. Det var tross alt ikke småpenger som var blitt stilt til rådighet i denne spesielle saken.

Ti dager senere ble en ekspedisjon på fire mann satt opp fra Tromsø til Edgeøya med M/K «Bøtind». To av mennene skulle holde til på Negerpynten. De førte opp hovedstasjon på Andréetangen og bistasjon i Negerdalen. De to andre tok hovedstasjon på Kvalpynten. Statsbidraget hadde mennene fått utbetalt, nå var alt klappet og klart for den store hundejakten.