Banner forside, Norsk Polarhistorie

Fangstmannsjul på Svalbard

I det poetiske hjørnet

Vinteren 1900–01 overvintret Daniel Nøis, Karl Hermansen Skagen og Karl Sannan i en gamme på Kapp Laila i Isfjorden. Til jul tok de storvask og opprydding i gammen. Kosten ble det ikke store forandringer på, det var lite å velge i. Men litt reinkjøtt kokte de til pålegg, og det ble en avveksling. Juledagsmorgenen tok mennene på seg litt bedre klær enn vanlig, og én av dem holdt en andakt som var preget av de varmeste følelser for hjem og fedreland. Hjemlengselen kunne bli sterk i et slikt øyeblikk, og humøret satt på en alvorlig prøve. Begge juledagene var mennene litt ute, men mørke og snøtjukke tillot ikke lange turene. I disse dagene skrev Nøis et stemningsfullt og fint juledikt:

Julens høitid er opprunnen i dette land.
Minnene er ei forsvunnen fra den kjære hjemmets strand,
der hvor vi har været glad, mang engang på juledag;
men hvordan skal vi nu trede for å finne hjemmets glede?

Nei det nytter ei å spørre – vi må blive hvor vi er.
Vi kan ei begynd´ å sørge om det stundom langsomt er.
Best å være vel tilfreds, om vi ei er hjemmesteds,
man bør være muntre glade medens vi er uten skade.

Dog de mange kjære minner fra vårt glade barndomshjem,
frem til oss nu veien finner, og livagtig titter frem.
Ubehag og slit er glemt, lyse minner er kun gjemt,
fra foreldre, søster, broder minnes vi nu bare goder.


Sju år senere prøvde Gustav Adolf Lindquist og Olav Rudi fangstlykken på Müllerneset i St. Jonsfjorden. Det ble en førjulsvinter med dårlig fangst; bare 12 rev hadde de. Julekvelden feiret de med risengrynsgrøt og toddy. Deretter ble julekisten med personlige gaver fra familie og rederi åpnet. I dagboken sin tegnet Lindquist et fortettet og nærmest poetisk situasjonsbilde som sier noe om hvordan det var å være menneske langt hjemmefra på en slik dag:

«Det eneste som er og som gjør det litt trist er denne stillheden men selv den og blir høitidelig især i julen. Vi hører som sagt ingen klokkeringing og ikke nogen som kommer med julekort. Vi hører bare den store stillhed og sangen i isen og naar sjøen beveger den.»