Artikler fra www.polarhistorie.no

Enmannsjul

Enmannsjul

Opp gjennom tidene har hundrevis av fangstfolk tilbrakt julen i avsidesliggende hytter rundt om på Svalbard. De har for det meste vært to eller flere sammen, men enkelte «huserte» alene. For noen ble julen en tung tid. Andre koste seg og nøt fredfylte dager.

Av Tore Sørensen

Julestemning i «Bjørneborg» på Halvmåneøya. Magnus Ottarsen og Gunnar Knoph (overvintret 1939-40). Foto: Polarmuseet i Tromsø



For Arthur Oxaas i Isbjørnhamna i Hornsund ble det en stusselig jul i 1913. Skrøpelig og kald var hytta han overvintret i, og dårlig med utrustning hadde han med seg. Han hadde vært alene siden han ble satt i land tidlig i september. Julen ble en trist tid. Stilt og ensomt var det, og ikke hadde han noe ekstra å spandere på seg. Det var å tyne i seg det evinnelige isbjørnkjøttet, svart kaffe, brød og margarin – morgen, middag og kveld. Minnene fra hyggelige julefeiringer på Svalbard tidligere, trengte seg på. Oxaas syntes virkelig synd på seg selv nå. Nei, det skulle bli godt å komme seg tilbake til Tromsø igjen. Dette var en dårlig overvintring.

Noen god jul hadde heller ikke Hilmar Nøis da han lå alene i Sassen vinteren 1950–51. Han holdt som vanlig til i sitt kjære «Fredheim». Tett oppunder jul var han uheldig og slet på seg en skade da han skulle kvelve båten for vinteren. Familien fikk ikke det sedvanlige juletelegrammet fra Hilmar dette året. Han våget seg ikke av sted til Longyearbyen og telegrafstasjonen der, og fornuftig var nok det. Han var syk, en ukjent og trasig erfaring for veteranen og hardhausen fra Andøya. Heldigvis fikk han kontakt med folk senere på vinteren, og i slutten av mars ble han hentet av en weasel fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S og brakt til lege. Det ble hjemreise og en lang rekonvalesens. Først sommeren 1955 var han tilbake i Sassen.

Vinteren 1925–26 overvintret Henry Rudi og Håkon Karlsen i Hornsund. De delte fangstterrenget på nordsiden av fjorden mellom seg. Karlsen brukte de ytterste områdene, Rudi holdt til innerst i fjorden. Isbjørnhamna, som lå midt imellom, var det vanlige kontaktpunktet. Men det ble til at de to feiret julen hver for seg. Julaften kom med en nesten andektig stillhet i naturen. Fjorden lå ennå åpen. Hos Rudi var det storvask og bading, baking og steiking; man skulle tro at han ventet storinnrykk av folk. Det ble en vakker høytid for ham, i måneskinn mellom høye fjell. Til middag hadde han rypesteik og hermetisk frukt. Under sengen hadde han en «julesekk» liggende. Den hentet han frem. Som vanlig fikk han sigarer, tobakk og godsaker fra kjøpmannen som hadde ordnet med provianten – ja, og så en flaske likør. Fra dem hjemme var det andre saker, og alt var kjærkomment for en enslig fangstmann. Så brygget Rudi seg en kraftig rødvinstoddy og lot sigarrøyken kveile seg under hyttetaket. Han var herre og konge i en verden han hadde helt for seg selv. Nå var det jul!


Side 1

Tomannsjul – på godt og vondt

Hilmar Nøis hadde sin første overvintring på Svalbard i 1909–10. Da lå han på Heerodden i Isfjorden sammen med onkelen Martin Pettersen Nøis. Dette ble starten på et langt og begivenhetsrikt fangstmannsliv for den da unge Hilmar. Mørketiden gikk fort, og julen kom nærmest før de to fikk sukk for seg. De feiret høytiden i enkle former, med risengrynsgrøt som festmåltid. Så kom det store øyeblikket, kveldens høydepunkt: Rue arbeidsnever åpnet varsomt pakkene de hadde fått med seg hjemmefra. Ja, tro hvordan det sto til med de der hjemme?

Vanligvis var karene så travelt opptatt med fangsten og andre gjøremål at det ikke ble tid til å gi seg i kast med slike tanker. Og de unngikk å lytte til den farlige stemmen som har ødelagt så mangt et godt vennskap og skapt så mye uhygge blant overvintrere; stemmen som ville ha hvisket: «Ka e’ det for slags faensmakt du har gitt dæ’ ut på? Du kunn’ ha vært hjæm’ og hatt det godt, kåffer i all værden ska’ du slit’ livlorten ta’ dæ’ i det her helsikes landet?» Den som først ga etter for hjemlengselen, kunne i hvert fall være sikker på at tiden ble å falle uhyggelig lang. Men kom overvintreren seg først velberget gjennom julen, var som regel det verste overstått. Da kunne han se frem mot lysere og lettere dager.

Litt lenger sør i landet, på Calypsostranda i Bellsund, satt det to karer samme året som ikke fikk til noen spesielt hyggelig jul sammen. Det var før nevnte Arthur Oxaas og Aldor Andreassen. Til vanlig lå de for det meste hver for seg, Oxaas i «Strandhuset» på Calypsostranda og Andreassen på bistasjonen i Dunderbukta. Men julen tilbrakte de sammen hos Oxaas. Ute var det bitende kaldt med sur vind og tretti kuldegrader, men inne hadde karene det lunt og godt. De behøvde ikke å spare på verken mat eller brensel. Men det ble ikke mye ekstra i julen; Oxaas bakte noen kaker, det var det hele. Kortspill var vanligvis underholdende tidsfordriv for overvintrerne når de satt uvirksomme i fangsthytta, og om kvelden prøvde de to seg med noen runder casino. Men – dessverre – Aldor Andreassen likte ikke å tape i kortspill, og de måtte til slutt bare gi opp spillingen for ikke å få ødelagt julestemningen helt. De hadde det nok best når de var hver for seg, det følte de begge.

Henry Rudi og Leif Johansen hadde ingen problemer med verken kortspill eller andre ting da de feiret jul på Andréetangen på Edgeøya i 1947. Julaften var det nordlys og måneskinn og stemningsfullt med fjellene som tegnet seg i silhuett mot himmelen. Bare isen ga lyd fra seg, ellers var alt stille. Inne var det varmt og trivelig. På bordet hadde mennene satt levende lys, og snart skulle de spise julemiddag sammen. Radioen sto på, barnestemmer og julemelodier fylte den lille hytta. Dette ga dem en følelse av at de likevel ikke var så langt hjemmefra. Måneskinnet holdt seg i romjulen, og dette betydde godt jaktvær. På noen dager fikk Rudi og Johansen hele åtte isbjørn – tatt med like mange skudd!


Side 2

Bakingens edle kunst

Høsten 1914 dro den da 23 år gamle Hilmar Nøis for første gang med egen ekspedisjon til Svalbard. Sammen med seg hadde han fetteren Konrad Johansen og Jonas Sandmo. Karene tok hovedstasjon i Sassen, og fangstet fra Deltaneset i sør til østsiden av Dicksonfjorden. 21. desember dro de av gårde for å sende en julehilsen hjem til Norge. Folkene der ventet nok et lite livstegn nå som det var kommet telegrafstasjon i Grønfjorden. Vel tilbake i Sassen skulle julefeiringen forberedes. Sandmo, som regnet seg som ekspert på kakebaking, påtok seg det ansvarsfulle verv å lage fattigmann. I mangel av smult, var han henvist til å bruke reinfett og margarin. Fattigere fattigmenn har vel aldri vært bakt! Men de smakte bra, og det var tross alt det viktigste.

Over tretti år senere var det en annen oppfinnsom baker i sving på Svalbard. Han het Bjørvik Jacobsen, og overvintret på Halvmåneøya i 1946–47 sammen med Odd Lønø og Knut Bjåen. Lille julaften – mens de to andre var ute og så etter selvskuddene – ga han seg i kast med julebaksten. Hjemmefra hadde de tatt med seg glass som inneholdt forskjellige sorter smaksdråper for kakebaking. Det var blant annet mandeldråper og sitrondråper, i alt seks varianter. De hadde også med seg en kvern som kunne brukes til litt av hvert, også i forbindelse med kakebaking, og her kunne forskjellige former skrus på. Jacobsen delte deigen opp i seks like deler og tok oppi de forskjellige smaksdråpene. Dermed hadde han hele seks sorter julekaker. Da de to andre kom tilbake til hytta, ble de møtt av deilig kakeduft. De var imponert over hva Bjørvik hadde fått til mens de var borte.

Så kom den etterlengtede dagen – julaften – med kaldt, men godt vær. Det ble storvask i hytta, nye gardiner ble hengt opp og hvit papirduk lagt på bordet. Om formiddagen ble kaffebordet dekket og de seks kakesortene satt frem. «Bakeren» fikk skryt av kameratene sine, og også hundene ga full honnør med ivrig logring da de var inne og fikk smake på baksten. Bjåen tok seg noen kvikke melodier på mandolinen, det ga julestemningen et ekstra løft. Til middag hadde de reinsteik og aprikosgrøt med krem, og en dram attåt. Julegavene pakket karene opp hver for seg, brevene hjemmefra leste de i stillhet, og for en stakket stund var de langt borte fra Halvmåneøya. En av dem fikk en god del sjokolade fra forloveden sin. I brevet som fulgte med, sto det at i mangel av noe bedre, fikk han hygge seg med dette. Senere fikk hundene komme inn igjen. De fikk spesialforpleining og anledning til å boltre seg fritt i hytta. Så var det fotoseanse. Det ble tatt bilder av både to- og firbente, før julefeiringen fortsatte ut i de små timer.


Side 3

I det poetiske hjørnet

Vinteren 1900–01 overvintret Daniel Nøis, Karl Hermansen Skagen og Karl Sannan i en gamme på Kapp Laila i Isfjorden. Til jul tok de storvask og opprydding i gammen. Kosten ble det ikke store forandringer på, det var lite å velge i. Men litt reinkjøtt kokte de til pålegg, og det ble en avveksling. Juledagsmorgenen tok mennene på seg litt bedre klær enn vanlig, og én av dem holdt en andakt som var preget av de varmeste følelser for hjem og fedreland. Hjemlengselen kunne bli sterk i et slikt øyeblikk, og humøret satt på en alvorlig prøve. Begge juledagene var mennene litt ute, men mørke og snøtjukke tillot ikke lange turene. I disse dagene skrev Nøis et stemningsfullt og fint juledikt:

Julens høitid er opprunnen i dette land.
Minnene er ei forsvunnen fra den kjære hjemmets strand,
der hvor vi har været glad, mang engang på juledag;
men hvordan skal vi nu trede for å finne hjemmets glede?

Nei det nytter ei å spørre – vi må blive hvor vi er.
Vi kan ei begynd´ å sørge om det stundom langsomt er.
Best å være vel tilfreds, om vi ei er hjemmesteds,
man bør være muntre glade medens vi er uten skade.

Dog de mange kjære minner fra vårt glade barndomshjem,
frem til oss nu veien finner, og livagtig titter frem.
Ubehag og slit er glemt, lyse minner er kun gjemt,
fra foreldre, søster, broder minnes vi nu bare goder.


Sju år senere prøvde Gustav Adolf Lindquist og Olav Rudi fangstlykken på Müllerneset i St. Jonsfjorden. Det ble en førjulsvinter med dårlig fangst; bare 12 rev hadde de. Julekvelden feiret de med risengrynsgrøt og toddy. Deretter ble julekisten med personlige gaver fra familie og rederi åpnet. I dagboken sin tegnet Lindquist et fortettet og nærmest poetisk situasjonsbilde som sier noe om hvordan det var å være menneske langt hjemmefra på en slik dag:

«Det eneste som er og som gjør det litt trist er denne stillheden men selv den og blir høitidelig især i julen. Vi hører som sagt ingen klokkeringing og ikke nogen som kommer med julekort. Vi hører bare den store stillhed og sangen i isen og naar sjøen beveger den.»


Side 4

Lyserødt undertøy

Hans Jørgensen Furfjord var fangstleder for en vesterålsekspedisjon som dro til Svalbard sommeren 1905. Han var avholdsmann, og hadde nedlagt totalforbud mot brennevin på turen. To av mennene klarte likevel å smugle med seg et par flasker konjakk. De kunne komme godt med, om ikke annet så til jul.

Brødrene Daniel Nøis og Martin Pettersen Nøis og Håkon Aronsen etablerte seg med hovedstasjon i Kokerihamna i Grønfjorden, mens Hans Jørgensen Furfjord og syttenåringe Andreas Hansen skulle holde til på Kapp Laila. I Kokerihamna ble alle forberedelser til julefeiring gjort i god tid. Hytta ble rengjort, og klær ble vasket. Det siste falt ikke så heldig ut. Det hadde seg slik at alle klærne ble satt i bløt i en stor stamp, og uheldigvis var det plagg som farget av. Det resulterte i at mennene måtte feire julen med lyserødt undertøy på seg.

Det manglet ellers ikke på julemeny, spørsmålet var mer hva de skulle velge. Ute i hyttegangen hang det rein og annet vilt. Valget falt på en saftig reinsteik på julaften. Utpå kvelden åpnet karene en av konjakkflaskene de hadde lurt med seg. Furfjord var langt unna, så den sjansen tok de. Etter noen gode drammer kom munnspillet frem, og mens én spilte, tok de to andre seg en skikkelig svingom på hyttegulvet.

Side 5

På julebesøk

Vinteren 1926–27 delte Hilmar Nøis, broren Nils Nilsen Nøis og svensken Sven Adolf Olsson fangstterrenget fra Sassenfjorden til Pyramiden i Billefjorden mellom seg. Olsson holdt til i «Pyramidehuset» i Pyramiden, de to andre lå i Sassen. Noen dager før jul hentet Nøis-brødrene Olsson i Pyramiden; de hadde tenkt seg på julebesøk til Longyearbyen. Og på lille julaften kom trekløveret i god fart med hundespannet innover isen til gruvebyen. De kom akkurat tidsnok til å kjøpe julegodter før butikken stengte: sjokolade, hermetisk frukt og kjeks. Senere var de på kino – en ren sensasjon for fangstfolkene den gang. Det vanket ellers rikelig med god mat og drikke på karene denne julen. De dro rundt til alle de kjente, og tok godt for seg av det som ble satt frem.

Vi skal holde oss til Hilmar Nøis, men gå ett år frem i tid. Denne vinteren skulle han og Martin Pettersen Nøis bygge ut fangstfeltet ved Liefdefjorden og Woodfjorden nordpå. De hadde lagt seg høvelig til med hovedstasjon på Roosneset. Ut i desember spente de hundene for sleden og tok med det vanlige utstyret for langtur: De aktet seg på julebesøk.

Først kjørte de innom Karl J. Bengtssen og Bergeton Johansen, som lå på Krosspynten i Wijdefjorden. Men det var Austfjordnes litt lenger sør som var det egentlige målet for turen. Der hadde de avtalt å besøke Georg Bjørnnes. «Æ’ har alt steikt rypa ferdig te dokker!» var Bjørnnes sin hyggelige velkomsthilsen da de ankom på selve julaften. Han hadde også tenkt på hundene og laget i stand en hel kasse med mat til dem. Maten ble likt fordelt mellom de forslukne krabatene; de skulle ha jul, de òg. I hytta hos Bjørnnes ble det holdt en riktig fangstmannsjul. Karene kunne nok spørre seg selv hvorfor de ikke ga opp dette livet og heller slo seg til ro hjemme. Men når de satt slik som nå og koste seg utover kvelden og natten, innså de at dette var noe de ikke kunne gi slipp på. Det var noe eget ved denne frie, uavhengige tilværelsen, nok til å veie opp for både tunge stunder, fare og blodslit.


Side 6

Dobbel jul

Vinteren 1901–02 lå Hjalmar Jensen, Petter Trondsen og Berner Jørgensen (Beisaren) på fangst på Bjørnholmane ved Edgeøya. Tre andre fra samme ekspedisjon – Peder Pedersen (Peder Ullsfjording), Alfred Eilertsen og Bernt Pedersen – holdt til på Zieglerøya. Hjalmar Jensen var leder for ekspedisjonen. De tre på Bjørnholmane hadde ikke rare fangsten da julen kom. Men humøret hadde de i behold, og en ekstra spiss på det hele satte julepakkene, ikke minst siden en av dem inneholdt to flasker brennevin. I dagboken sin skriver Beisaren:

«At beskrive hvorledes sprittoddy smagte, synes for meg at være aldeles overflødigt, da en og enhver som har drukker saadan, ved hvorledes den smager i sin almindelighed, og ved en saadan anledning som i aften her oppe paa Spitsbergen, saa smager den jo endnu bedre. Efterat man har drukket en del glass og efterat stemningen begyndte at blive god udbragtes en del skaaler; saaledes kan nævnes at vi udbragte en skaal for «Hvidfiskens» rederi og dens disponent og for «Hans Høihed» Hagerup i Residensstaden (Tromsø). Man fordrev tiden udover aftenen med musik, hvoros vi tog i brug de nye spillkort.»

Nå ville skjebnen det slik at isforholdene gjorde det umulig for mennene å komme seg hjem til Norge om sommeren, og de ble tvunget til å ta en ny overvintring. Tragisk nok døde to av de på Zieglerøya, Alfred Eilertsen og Bernt Pedersen, av skjørbuk i løpet av 1902. For de fire andre ble det likevel jul igjen – de var alle samlet på Bjørnholmane nå. Julaften skriver Beisaren:

«I dag er det julaften. For 1 aar siden feirede vi ogsaa julen her paa dette sted. Siden den tid har vi opplevet meget som vi lidt anede hin julaften 1901. Mange forhaabninger er dessverre feilslagne; to mand har vi maattet gjemme i jordens skjød. Disse to tænkte vel ikke stort over, at de ikke skulle faa tilbringe ogsaa denne julaften her paa jorden, men saaledes gaar det, ingen kan forutsige sin dødsdag. Vi har nu klippet og barberet os og foretaget den sidste rengjøring til helgen. Tranlampen har vi kasseret og istedet bruger vi nu parafin. Bjørnesteg skal anrettes til aftensmad. Vi har det efter omstændighederne noksaa koseligt.»


Side 7

Jul på Edgeøya

Noen år senere, vinteren 1906–07, var det svært folksomt i det samme området, altså på fangstfeltene ved Edgeøya. Blant annet var Hjalmar Jensen ute igjen med en ekspedisjon på hele åtte mann, på selve Edgeøya. Ekspedisjonen hadde delt seg i to partier: Hjalmar Jensen, Johan Paulsen og Karl Bjørvik lå på Kvalpynten, mens Ludvig Hansen, Kristian Jakobsen, Gustav Lindquist, Anders Andersen (Dobbel-Anders), Olav Storstad og Peder Ullsfjording holdt til på Kapp Lee.

I julen var alle åtte samlet i den karakteristiske paviljongen på Kapp Lee. Det var trangt om sengeplassen; de lå fem mann i én køye. Best var det for de som hadde reinskinnssovepose og kunne slå seg til på gulvet for natten. Julaften brakte mennene nødvendige forsyninger av is, kull og ved til huset. Om kvelden serverte Lindquist grøt, og etterpå var det utdeling av julegaver.

Johan Paulsen fikk en blikktrompet, og på den ga han konsert. Mennene koste seg med god mat og hyggelig samvær. Ute var det kaldt – 44 minusgrader – men inne målte de 26 plussgrader. Selv om morgenen første juledag var det to plussgrader nede ved gulvet, og det måtte sies å være bra. Lindquist fortsatte med å praktisere sine kokkekunster i dagene som fulgte, han serverte både rype og reinsteik. En bedre jul enn den karene nå opplevde på 78 grader nord, kunne de knapt ha fått.

Side 8

Kvinner i fangsthyttene

Arthur Oxaas har beskrevet julekvelden 1936 som den festligste han opplevde på Svalbard. Han hadde med seg sin forlovede Anna Andreassen på overvintring for første gang, og dette gjorde at det ble en helt ny sving på sakene i fangsthytta hans på Kapp Wijk i Nordfjorden denne vinteren. Til jul ble det ordnet til på alle måter i hytta. En ordentlig familiehøytid skulle de ha, Anna, Arthur, grønlandsschæferen Jack og en kattunge som de hadde med seg. Et par dager før jul forsvant imidlertid Jack, og dette var selvsagt et fryktelig skår i gleden.

Julekvelden kom, med lysene tent og festbordet dekket. Ingen hund var dukket opp. Anna og Arthur gikk til bords, men stemningen var ikke god. De savnet den gode kameraten som var blitt borte for dem. Akkurat da de skulle begynne måltidet, skrapte det på døren. Det var Jack som kom hjem! Det ble stor glede i hytta, og etter måltidet var det utdeling av julegaver til alle fire. Kattungen fikk et rødt silkehalsbånd med bjelle i, Jack et nytt halsbånd med metallplater på som Oxaas hadde laget. For de to andre var nok den mest kjærkomne gaven at de fikk Jack tilbake i god behold. Og noen måneder senere, 6. juni 1937, fikk de hverandre i Longyearbyen kirke.

Alt i 1898–99 var det kvinner med i en overvintringsekspedisjon på Svalbard, men først fra midten av 1920-tallet ble dette en mer årviss foreteelse. Hovedsakelig tok kvinnene seg av de innomhuslige syslene, og ikke minst i julen brakte de nok med seg en ny trivselsfaktor inn i hyttene. Noen av dem deltok også mer aktivt i selve fangsten. Dersom vi fortsatt holder oss til 1936, var det i alt sju kvinner som feiret jul i fangsthyttene på Svalbard dette året. Anna Andreassen har vi nevnt. Så var det Anna Nilsen Nøis i Woodfjorden, Gudrun Andersen på Forlandet, Wanny Woldstad – legendarisk fangstkvinne – og Emilie Sæterdal i Hornsund, Ilse Grau på Lågneset og Anna Kræmer i Calypsobyen.

Også året etter var det snakk om sju kvinner. I Sassen hadde Hilmar Nøis med seg kona Helfrid. De to var blitt viet i Longyearbyen av sysselmannsfullmektig Irgens i august 1937. Denne julen ble den fineste Hilmar hadde på Svalbard, uttalte han senere. De var en hel liten flokk samlet i «Fredheim»: Hilmar, Helfrid, Hilmars sønn fra første ekteskap – Johannes Kaps Nøis – Hilmars bror Skjølberg Nøis og Helfrids venninne Guri Berg. Det ble ikke måte på stas og stil i julen! Alle rommene i huset var blitt malt. I Longyearbyen hadde overvintrerne fått tak i noen grønne grankvister som de laget juletre av. Ekte juletrepynt hadde Helfrid husket å ta med fra Norge. På julaften måtte karene på med findressene, noe som var et heller uvanlig fangstmannskostyme. Dram hadde de skaffet seg til rypemiddagen, grønnsaker hadde de med seg fra forsøktgården Holt i Tromsø, og øl fra Mack. Julegaver var det til alle. Kameratene i hundegården ble heller ikke glemt. De slafset i seg solide porsjoner med kobbekjøtt og snø – den absolutte livretten. Det var bare glade ansikter å se i «Fredheim» denne julen.


Side 9

Alt godt fra oven

Det er ikke uvanlig at tankene og oppmerksomheten rettes oppover i en høytid som julen. Så også for Bjarne Nordnes, som lå på fangst i Hornsund vinteren 1962–63 sammen med Thomas Larsen. Men denne gangen var det nok ikke høyere makter det gjaldt. Nei, Nordnes ventet på juleposten som skulle droppes fra fly. Det var på selve julaften. Plutselig hørte han flydur. Han grep lommelykten og sprang ut. Flyet var alt over fjorden. Det blinket i mange lys, røde og blanke. Nordnes sto midt ute på en slette nedenfor hytta og signaliserte ivrig med lommelykten. Flyet fløy like over ham, men slapp ingen post. Heldigvis snudde det og kom nå så lavt over Nordnes at han fikk dotter i ørene. «Slipp juleposten!» ropte han fortvilet. Men ingenting skjedde, flyet satte kursen vekk og forsvant. Først nå oppdaget Nordnes at han frøs, og det var ikke rart: Han var barhodet og barfingret og uten sko, og det var tretti kuldegrader! Skuffet og nedtrykt tuslet han seg inn igjen.

Larsen var ikke til stede under flybesøket, men da han kom til hytta et par timer senere, spurte han straks etter juleposten. Nordnes måtte bare si at det ikke var kommet noen post; enten hadde flybesetningen ikke sett ham, eller de hadde droppet sekkene over drivisen. I så fall var de tapt.

Vinteren var over. Nordnes og Larsen ventet stadig mer utålmodige på ishavsskuten som skulle hente dem hjem. Det ble ensformige dager. Men så, den 23. juni, skjedde det noe som livet opp i tilværelsen: Larsen kom bærende til hytta med to postsekker. Juleposten! Den var altså blitt sluppet likevel. Han hadde funnet sekkene bare hundre meter unna, i en snøskavl som hadde tint så mye at de var kommet frem i dagen. Karene åpnet dem med stor andektighet. Her var alt som skulle til for en skikkelig julefeiring: diverse kakesorter, nøtter og marsipan, julestjerner og julekort, en flaske dram og forskjellig annet. Natten til 24. juni – nøyaktig et halvt år forsinket – feiret Bjarne Nordnes og Thomas Larsen jul i Hornsund. Luften var fylt med skrikende sjøfugl. På drivisen lå selen og dormet. Og bak landkallen ønsket to opprømte fangstkamerater hverandre GOD JUL i skjæret fra midnattssolen.


Side 10