Banner forside, Norsk Polarhistorie
Paul Bjørvig hadde lovet å ta vare på sin gamle skolekamerat fra Tromsø. Etter at Bernt Bentsen var død, lot han ham ligge der han hadde sovnet inn. Så lenge han var på Cape Heller måtte han krype ned i soveposen til sin stivfrosne kamerat når han skulle sove og hvile.


Omlag 900 kilometer fra Nordpolen, dypt inne i Polhavet øst for Svalbard og nordvest for Novaja Semlja, ligger Frans Josef land. Øygruppen består av 91 øyer, og var ved århundreskiftet kjent for sine store forekomster av isbjørn og hvalross. Det ble utført vitenskapelig kartlegging av overvintrende ekspedisjoner, og flere eventyrere benyttet områdene som utgangspunkt i sine bestrebelser på å nå Nordpolen.

En mislykket polarferd

Den amerikanske eventyreren Walter Wellmann hadde allerede ett mislykket forsøk på å nå Nordpolen bak seg da han sensommeren 1898 gjorde et nytt forsøk, denne gangen fra Frans Josef land.

Av Dag Rydmark


Dømt til å mislykkes

Walter Wellmann. Foto: Geografisk Selskaps Aarbok 1894-95

D/S "Frithjof" av Tromsø var leid inn for å frakte ekspedisjonen, og Wellmann hadde fått tak i solide folk som Paul Bjørvig og Bernt Bentsen fra ishavsbyen.
Tre amerikanske ekspedisjonsmedlemmer og fem nordmenn ble satt i land på Cape Tegetthoff på Frans Josef land 3. august 1898. Allerede dagen etter dro nest-kommanderende Evelyn B. Baldwin og tre nordmenn nordover på isen med sleder og hunder. Telt hadde de ikke med - slikt var unødvendig, mente ekspedisjonslederen. De to siste medlemmene sluttet seg til noe senere, og i begynnelsen av oktober bygde de et foreløpig skjul på Cape Heller. Dette var fem meter langt, og bestod av én meter høye steinvegger på en snøfonn. Hvalrosshuder var strukket som tak, og til pipe hadde de satt opp en blikkboks. Her skulle de to tromsømennene gå vinteren i møte.

Dårlig ledelse

Paul Bjørvig. Foto: Norsk Polarinstitutt

Baldwin kom tidlig på kant med nordmennene. Han lot de andre spise bjørne- og hvalrosskjøtt mens han selv i smug spiste medbragt proviant. "Baldwin var siste sort mann", skriver Bjørvik i sin dagbok, "og at vi ikke banket ham var rart, for han var ikke
større karen enn at en av oss kunne dengt ham", "Nu ligger den laban der og spiser i mørket uten at vi kan se det. Men de tomme blikkboksene kan han ikke fortære, og de viser hvor innholdet er blitt av".

Baldwin hadde bestemt at to mann skulle overvintre på Cape Heller for å passe på de 35
hundene og noe proviant. De andre skulle reise sørover til hovedkvarteret på Cape Tegetthoff hvor også Walter Wellmann oppholdt seg. Alle de fem nordmennene meldte seg frivillig til vintringen selv om Bjørvig anså det som umulig å komme levende gjennom en vinter under slike forhold. Baldwin pekte ut Bjørvig og Bentsen til å bli igjen. "Vi er nødsagen til å gjøre det han befaler oss", skriver han.

Det var rikelig med kjøtt og spekk, for det ble skutt 35 hvalross og flere isbjørner i løpet av kort tid. Noe proviant var det også igjen, og Baldwin ga dem skriftlig ordre om hva de fikk lov å bruke. Kaffe, bjørne- og hvalrosskjøtt kunne de bruke så mye de ville av. Ut over dette kunne de få én beskøyt (tørr kjeks) pr. dag, en halv kilo hermetisk kjøtt pr. uke, tobakk for et par måneder og fire stearinlys som skulle vare vinteren igjennom. Mel eller sukker måtte de ikke røre, heller ikke flesk, sjokolade eller gryn. Medisiner fantes ikke. Rekved var umulig å oppdrive, og de var henvist til å brenne spekk. Veke lagde de av mose som de fant på steiner. Baldwin tok selv den beste riflen, og av de to som ble igjen, hadde den ene en svakhet i lademekanismen mens den andre hadde slakk i låsen. 22. oktober 1898 vinket de farvel til kameratene som satte kursen sørover. Måneder i total isolasjon og ensomhet tok til.

Umenneskelige forhold
Hulen de bodde i kunne ikke vært mer primitiv. Den var laget av steiner de hadde brukket løs fra en berghammer, og foran åpningen hadde de et isbjørnskinn som hundene stadig dro ned. Da hulen etter hvert føyket ned, gravde Bjørvig en tunnel i vinkel slik at snøen ikke kom direkte inn. Temperaturen inne holdt seg nærmest konstant på 20 kuldegrader, det samme som temperaturen ute. De hadde felles sovepose, og klærne som var spekket etter fangst av hvalross og isbjørn hadde de ingen mulighet til å få vasket. Den kroppslige hygiene var fraværende. Livet i hulen var nærmest en kopi av det Nansen og Johansen hadde under sin overvintring to år tidligere, bare 50 kilometer lengre nordøst.

Bentsen ble syk etter bare en uke. Kreftene strakk ikke til annet enn å ligge i soveposen, og Bjørvig passet ham døgnet rundt. Avføringen bestod nesten bare av blod, han sluttet å ta til seg næring, og det eneste han ville ha var kaffe. "Man hører så ofte folk sier at de ligger på smertensleie, men større smertensleie enn det som min kamerat ligger på kan knapt eksistere. Koldt og mørkt uten nogen hjelpemidler til å lindre hans smerter med. Om han bare vil ha en dråpe vann, må han vente til jeg har fyrt opp og smeltet is. Mange klager sig om de ikke på langt nær lider det som min kamerat lider, og har lidt i hvert minutt i denne tid. Men ennu klager han aldri, og ingen har han å klage til", skriver Bjørvig.

Etter hvert mistet han følelsen fra underlivet og ned. Han ble gradvis dårligere, og da Bjørvig krøp ned i soveposen natten til 1. januar 1899, så han at kameraten ikke hadde lenge igjen. Bjørvig hadde lovet å ta vare på sin gamle skolekamerat fra Tromsø slik at han ikke skulle bli mat for isbjørn og rev. Etter at Bentsen var død, lot Bjørvig lot ham ligge der han hadde sovnet inn. Så lenge han var på Cape Heller måtte han krype ned i soveposen til sin stivfrosne kamerat når han skulle sove og hvile. Soveposen var tross alt det sted hvor det var best å være i den mørke og iskalde hula som nå var fullstendig nedføyket.

Trekors av båtbord
Tiden falt uendelig lang, og for å få tiden til å gå sang han viser og salmer og talte høyt med seg selv og den døde. Nærmest på dagen 4 måneder etter at den fatale overvintringen begynte, hørte han krafselyder på taket av hula. Med geværet klar til skudd, krøp han ut klar til å sende en kule i skallen på det som måtte være en isbjørn. Stor var forbauselsen da han oppdaget Wellmann og de tre kameratene fra ekspedisjonen. Gjensynsgleden var stor, og Bjørvig hadde klart de enorme fysiske og ikke minst de mentale påkjenningene usedvanlig bra.

Bentsen ble begravet på bar bakke ved at kroppen ble dekket av store steiner. Et kors av båttofter ble plassert på graven, og slik tok Bjørvig farvel med barndomsvennen fra Tromsø.

Den lille ekspedisjonen forlot Cape Heller i begynnelsen av mars med kurs nordover. De kom helt til 82º 5’ N hvor de måtte snu etter å ha mistet store deler av proviant, utstyr og 14 av hundene i en skruis som nær hadde kostet dem livet. 4. april var de tilbake på Cape Tegetthoff hvor Bjørvig fikk sin første varme natt på 9 måneder.

Kilder:
Odd Lønø: Norske fangstmenns overvintringer på Svalbard, Jan Mayen og Frans
Josef Land. Norsk Polarinstitutt Meddelelser nr. 102, 103 og 105
Susan Barr: Frans Josef Land
Paul Bjørvigs dagbok fra Ishavet
Norsk Polarinstitutts arkiver

Frans Josef land

Det er over 100 år siden den første russiske ekspedisjonen til Semlja Frantsa Iosifa, eller Frans Josef land.

Mye tyder på at disse øyene ble først sett av mannskapet på den norske selfangstskuten "Spidsbergen" ført av Nils Fredrik Rønnbeck i 1865,
men offisielt var det den østerriksk/ungarske Tegetthoff-ekspedisjonen som "oppdaget" og ga øygruppen navn i 1873. Frem til begynnelsen av 1930-årene var Frans Josef land åsted for diverse fangstekspedisjoner sommerstid, de fleste av dem norske.

I tillegg ble et betydelig antall vinterekspedisjoner av inntil tre års varighet gjennomført med vitenskapelig utforskning og kartlegging av den lite kjente øygruppa som mål, og/eller mer eller mindre seriøse forsøk på å nå Nordpolen over havisen fra Frans Josef land.