Vi jobber på spreng for å oppdatere oss med nytt innhold og design, og vi skal også sørge for at nettsiden er universelt utformet. Ny side lanseres medio 2023. Tilgjengelighetserklæring

Artikler fra www.polarhistorie.no

Russiske hunder på avveie

Russiske hunder på avveie

Etter en kraftig reduksjon i bestanden på grunn av hensynsløs jakt, ble svalbardreinen foreslått totalfredet allerede i 1920. Fredningen trådte i kraft i 1925. Stammen tok seg opp igjen etter hvert, og siden 1983 har det vært tillatt å felle et visst antall dyr hver høst etter søknad til Sysselmannen på Svalbard. Reinstammen ble i 1986 anslått til å telle ca. 10 000 dyr. Dagens bestand ligger sannsynligvis på omtrent samme nivå. Svingninger i bestanden har det vært opp gjennom årene. De kan blant annet relateres til beitetrykket om sommeren og til beiteforholdene om vinteren. Men det har også handlet om andre ting.

Av Tore Sørensen
 
På 1940-tallet oppsto det en situasjon som på ny ble en belastning for svalbardreinen. Det var verken vi mennesker eller nedisete beiter som var trusselen, men derimot russiske villhunder. De jaget rundt på øygruppen som de reneste rovmordere, og hadde funnet reinen som et høvelig offer. Hvor stort innhogg de rakk å gjøre i bestanden, er det vanskelig å si noe sikkert om i dag. Men dersom hundeproblemet ikke hadde opphørt, er det klart at det kunne ha slått svært uheldig ut for både reinen og annet dyreliv på Svalbard.

Det hele startet høsten 1940. Noe av historien kan vi hente fra Odd Bersets bok om Hilmar Nøis. Nøis lå som vanlig på «Fredheim» i Sassen, og denne vinteren skulle han ha selskap av kona Helfrid og sønnen Johannes Kaps Nøis. På høstparten rodde Hilmar og Kaps, som han ble kalt, rundt til bistasjonene for å skyte snadd til reveåte. De var også innom det russiske gruveanlegget Pyramiden i Billefjorden, der en arbeidsstyrke på 80 mann var klar for overvintring.

Nøis'ene ble som vanlig godt mottatt og oppvartet. Russerne var svært interessert i hundekjøring, og spurte Nøis ut om de erfaringer han hadde høstet på Svalbard i årenes løp. Selv fortalte de at de hadde hatt med seg 28 hunder til Pyramiden. Under en luftetur på isen stakk hundene av, og sju av dem kom ikke tilbake. Dette ble opptakten til første akt i villhundhistorien.

Senere på høsten kom Nøis sammen med kona roende til hytta på Kapp Ekholm på østsiden av Billefjorden, der de hadde lagt ut reveåte. Da de nærmet seg land, sprang en svær hund fra åten. Nøis sprengrodde det siste stykket, trev geværet og kom seg i land – men hunden forsvant som en strek. Nøis satte siktet på to hundre meter, fikk øye på hunden igjen og klarte å felle den med et velrettet skudd. Dette hadde han aldri tenkt seg muligheten av, at han noen gang skulle skyte en hund. Men hunden var herreløs og vill, og hadde ingenting i fangstterrenget å gjøre.





Side 1

Reindrapene i gang

I slutten av november dro ekteparet Nøis en tur over til Storfjorden. Noe av hensikten med turen var å sette opp feller øverst i Sassendalen. Her fant de den første døde reinen. Siden det var en stor bukk, trodde de at den kanskje hadde stupt av alderdom. De rømte russehundene var foreløpig utenfor mistanke.

På tilbaketuren fra Storfjorden gikk Hilmar og Helfrid opp fra fra Dunérbukta, over Ulvebreen og ned mot hytta innenfor Rundfjellet eller Flatkollen for å ta noen timers rast der. Underveis kom de over spor etter rein og to hunder som hadde jaget reinen opp Sassendalen. Først trodde Nøis at det kanskje kunne være et par av hans hunder som hadde stukket av fra hundegården ved «Fredheim». Han syntes likevel det var merkelig at de skulle ha løpt så langt av gårde. De pleide aldri å gjøre det, selv om det hendte at de tok en avstikker på egen hånd. Det var svarte natten, så det nyttet ikke å prøve å finne ut av dette nå. De fortsatte til hytta, og derfra videre hjemover. På vei nedover Sassendalen fikk de en ny overraskelse: De hørte hundeglam oppe fra Rundfjellet. Men det var fremdeles for mørkt til at de kunne foreta seg noe.

Vel tilbake i Sassen gikk Nøis straks til hundegården. Alle bikkjene var på plass. Og Kaps, som hadde vært hjemme for å sette opp feller og drive fangst, kunne fortelle at han hadde funnet en halvdød reinkalv som var revet stygt opp av hunder. Han fortalte også at på en stor slette i Sassendalen, der minst femti rein var samlet, hadde to hunder jaget inne i flokken. Han hadde forsøkt å skyte etter dem, men de hadde berget seg til fjells. Nå var det bare å fastslå at det var de rømte hundene fra Pyramiden som var på ferde. Én av dem hadde Nøis skutt tidligere på høsten, men det kunne enda være seks igjen.

Så lenge det ikke var lysere, nyttet det imidlertid ikke å drive jakt etter hundene. Men da den verste mørketiden var forbi, gjorde de et forsøk på å få has på dem. Hundene hadde da ifølge Nøis drept seksti–sytti rein i området ned mot Bellsund. Dette tallet gjaldt vel å merke bare rein som ikke var fortært eller nedsnødd, så villhundene kunne nok ha flere dyr på samvittigheten. Nøis kom også over et tilfelle der hundene hadde jaget en rein langt oppe fra Sassendalen, nedover langs elven, et stykke ut på fjordisen og derfra innover Tempelfjorden. Først utenfor Kapp Schoultz på sørøstsiden av fjorden hadde hundene klart å få has på reinen. Den ene hadde sprunget på siden av den, den andre bak – helt til reinen var sprengt.

Det store antallet rein Hilmar Nøis skal ha funnet drept i området ned mot Bellsund, er senere bestridt av andre. Hundekjørere som fraktet ammunisjon fra Longyearbyen til Sveagruva med hundespann denne vinteren, skal verken ha sett hunder eller hundespor i disse områdene, og bare få døde rein. Hvem som sa hva, har nok likevel vært litt tilfeldig. Vi må regne med at hundekjørerne for det meste «tok strake veien», og dermed ikke har hatt den beste oversikten over hva terrenget skjulte. Omfanget kan diskuteres, men at reindrapene var i full gang denne vinteren, er et faktum.





Side 2

Hilmar Nøis og Eide Pettersen på villhundjakt

Etter hvert ble sysselmann Wolmer Tycho Marlow koblet inn i saken. Han måtte forsøke å få gjort noe med hundeplagen, og bestemte seg for å ta kontakt med Hilmar Nøis. 28. april 1941 skriver han i et brev til Nøis:

«Jeg har fått melding om at man i Stordalen (eg. Reindalen) har sett spor etter de vildhundene som farer løse og som gjør stor skade på reinbestanden. Da det vil bli en ren ulykke for oss om disse hunde skulle ødelegge hele reinbestanden tør jeg forespørre om De og Deres søn er villig til å opta en systematisk jakt på disse hunde og få dem skutt såsnart som mulig. Det skulde jo være en bra tid nu til å følge sporene. Betalingen får vi se å bli enige om.»

Det ble Hilmar Nøis og Eide Pettersen, som lå som vaktmann på det nedlagte Hiorthhamn-anlegget, som påtok seg oppdraget. De skulle få 15 kroner dagen for jobben.

3. mai startet Nøis og Pettersen fra Hiorthamn med hundespann. Det var ikke akkurat noen søndagstur de la ut på. De dro over Gangskaret og ned til Sørhytta, ved overgangen mellom Gangdalen og Reindalen. Hytta var oppført høsten 1935 av Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S, og ble benyttet til overnatting på reisene mellom Longyearbyen og Sveagruva. Fra Sørhytta dro de videre opp gjennom Reindalen. Der fant de fem ihjelrevne rein, fire av dem lå nærmest oppå hverandre. Så kjørte de ned Lundstrømdalen og Kjellstrømdalen til Braganzavågen og videre ut Van Mijenfjorden via Blåhuken og rundt Kaldbukta.

Ved Camp Morton tok de over til Grønfjorden og fortsatte derfra til Colesbukta. Der traff de på gamle spor etter hundene. Oppe i Colesdalen fant de både gamle og nye spor, og også to døde rein. Den ene var halvveis oppspist, og det måtte ha skjedd helt nylig. Nøis og Pettersen var like i helene på hundene nå. Men snøfokk gjorde det vanskelig å følge sporene videre, og øverst i Skiferdalen ble de helt borte. Snøværet gjorde at mennene fant det best å trekke nedover igjen og ta fatt på siste etappe hjemover. Den la de gjennom Fardalen og Endalen før de endelig kunne svinge ned til Adventfjorden og avslutte den strabasiøse turen der den hadde startet, i Hiorthhamn. Dit ankom de 9. mai. Ingen hunder hadde de fått, men en knapp hundrelapp rikere var de to karene blitt. Nå satte vårløsningen inn, og all jakt etter villhundene måtte oppgis.


Side 3

Nye hunder slippes løs

Akt to i denne historien startet med evakueringen av Svalbard høsten 1941. Også nå var det russerne som var «synderne». Da de nærmere 2 000 russerne i Barentsburg, Pyramiden og Grumantbyen ble hentet 25. august for å bringes til Arkhangelsk, ble et ukjent antall hunder sluppet løs eller rømte fra anleggene. I alle fall skjedde dette i Barentsburg. Det samme var ikke tilfelle hos nordmennene, som ble samlet i Longyearbyen og avhentet der natt til 3. september. Her ble alle hunder skutt. De norske fangstfolkene hadde også skutt sine hunder.

Villhundene fra året før og nykommerne fikk nå regjere nærmest uhemmet på Svalbard. På denne tiden hadde øygruppen landpattedyrene isbjørn, moskus, polarrev, polarhare, nordhare (vanlig hare) og altså svalbardrein. Nå var det kommet inn en svært uvelkommen gjest i denne faunaen. En gjest som ikke bare drepte for å skaffe seg mat, men vel så mye for å tilfredsstille et naturlig jakt- og drapsinstinkt.

Om hundene tok rev og hare – og kanskje rype – kjenner vi ikke til. Reinen var uansett det enkleste byttet og fikk det verste møtet med hundene. Som vi vet er både haren og moskusen, som begge ble satt ut på Svalbard rundt 1930, borte fra øygruppen i dag. Siste sikre observasjon av levende hare skriver seg fra 1963. Siste moskus ble sett i 1985. En liten krabat som heter østmarkmus, er kommet inn som ny art, sannsynligvis som blindpassasjer med russiske skip. Den kan ha vært på plass på Svalbard allerede før andre verdenskrig.

Kort tid etter evakueringen opprettet tyskerne værstasjonen «Bansø» i Adventdalen. Den skulle erstatte de værobservasjonene de tidligere hadde fått fra Isfjord Radio. Tyskerne fanget tidlig inn en av russehundene, som viste seg å være svært så godlynt. De ga den navnet Ullo. Senere fikk de tak i tre hunder til, og hadde nå dyr nok til å forsøke å kjøre inn et hundespann. De tre siste hundene rømte imidlertid ved første anledning, så det ble med forsøket. Ullo ble tatt med til Banak da tyskerne rømte «Bansø» i juli 1942. 

Side 4

Garnisonsfolkenes møte med hundene

I midten av mai 1942 etablerte en liten norsk garnisonsstyrke som var kommet over fra Skottland hovedkvarter i Barentsburg. I et hus der ble fem hunder skutt. Flere rømte til fjells. Det ble også klart at det befant seg enda flere villhunder i området. Én hund sluttet seg til garnisonens folk i en hytte ved Bellsund. I juni ble en flokk på sju hunder sett ved den før nevnte Sørhytta. Lederen, en schæferhund, kom helt bort til hytta og kikket inn gjennom vinduet til mennene som oppholdt seg der. Så fort karene kom ut, forsvant hele flokken i stor fart.

Det ble jaktet en del på villhundene etter at unnsetningsekspedisjonen «Gearbox I» ankom med avløsning til garnisonen i juli 1942, men det er uklart om noen av dem ble skutt da. Om høsten holdt det seg to flokker på 4–5 hunder hver i Adventdalen. Under Passhytta i Brentskaret, overgangen mellom Adventdalen og Sassendalen, hadde en flokk tilhold i lang tid. En hund som var gått i en revesaks, ble fanget og avlivet.

Gamisonsfolkene støtte ofte på hundene – enkeltvis eller i små flokker – når de var ute på patrulje. Og hundeglam kunne de høre både natt og dag oppe fra fjellene og nede ved sjøen. Oppe på platået over Barentsburg fant de mange reinsdyr som var drept av hundene. De fleste var det omtrent ikke spist av. Dette er et mønster vi kjenner igjen i alle beretninger om ville hunder på Svalbard. Det er ikke bare sulten som driver dem, men også en ubendig jaktiver.

Søren Richter, norsk fangstmann og forsker, var en av fangstfolkene som ble evakuert fra Grønland til Island sommeren 1940 for å melde seg til den norske skitroppen der. Høsten 1942 finner vi ham igjen som hundekjører ved garnisonen på Svalbard. Richter foreslo flere ganger at de skulle starte en mer planmessig jakt på villhundene, men fikk liten respons på dette. Han fartet mye rundt om i terrenget, og fant stadig vekk drept rein. Bare i Adventdalen mener han at han så minst 25 reinkadavre denne høsten.

I De Geerdalen gjorde han en eiendommelig oppdagelse. Han fant tre store reinokser som hel-senene var bitt over på. Dyrene var sprengt til døde, men hundene hadde ikke spist av dem. Hver kveld kom imidlertid bikkjene ned til kadavrene for å hvile der om natten. De hadde gravd seg huler i snøen og foret dem med pels fra reinsdyrene! En dag så Richter en reinflokk bli jagd av sju hunder i skråningen i De Geerdalen. Samme dag fant han en død kalv som bare litt av innvollene var spist av. Det kan godt ha vært den samme hundeflokken som ble sett ved Sørhytta tidligere, som var på ferde her. En dag senere så Richter en stor reinflokk som var på vei nordover fra Braganzavågen. Allerede om kvelden hadde hundene jaget dyrene over alle hauger.

De militære drev altså ikke noen organisert jakt på villhundene. De hadde andre gjøremål som måtte gå foran. Men fra mai 1942 til høsten 1943 avlivet garnisonsfolkene i alt 13 hunder i området Grønfjorden–Adventdalen.

Pa en tur fra Sassendalen til Longyearbyen sommeren 1944 kom Schølberg Nilsen Nøis over anslagsvis 70 kadavre av rein som han mente var ihjelrevet av hundene. Dette var på strekningen fra nederst i Sassendalen til forbi hytta i Brentskaret. Nøis hadde aldri sett det verre på noe annet område. Men hundene var blitt sjeldnere å se i disse traktene nå. De var også blitt svært sky og vanskelig å komme på hold av. Mye av reinen var dessuten drept eller fordrevet fra området, og hundene hadde spredt seg utover og søkt andre jaktmarker. Noen hadde klart å komme seg over til Edgeøya



Side 5

Stort engasjement i villhundsaken

Etter krigen var det flere som tok til orde i villhundsaken. Høsten 1945 skriver fangstmann Arthur Oxaas i et pessimistisk brev til bergmester Gunnar Aasgaard på Svalbard at han hadde hørt at hundene nå hadde spredt seg til Edgeøya. «Er dette tilfelle så er det håbløst nu at utrydde disse rovdyr. Antar derfor at Reinens saga om noen år er slutt, eller nettop da bliver en saga. De alliertes aksjon på Spitsbergen gjorde landet til et øde og ruinert område,» skriver en bitter Oxaas.

1. februar 1946 følger Tromsø Skipperforening opp i et brev til Sysselmannen på Svalbard, adresse Oslo. Sysselmann nå var for øvrig Håkon Balstad, som ble sittende i stillingen helt til 1956. I brevet heter det blant annet:

«Da befolkningen på Svalbard ble hentet i 1941, ble det endel polarhunder igjen, og disse har selvfølgelig formert seg en hel del, og hele bestanden naturligvis som vilde dyr å betrakte. Reinsdyrene som er lett å angripe, vil være et sikkert bytte for disse rovdyr. Etter det kjentskap som foreligger, er disse vilde hunder sansynligvis utbredt over hele øygruppen hvor der er reinsdyr, dog mangler en sikre beviser fra Nordostlandet. Til Edgeøya hvor der altid har vert en stor bestand av reinsdyr, er disse ulver kommet til, da det sist sommer fra flere skuter var seet mange av disse dyr der, og likeså var det på flere steder funnet mange ihjelrevne rein. Skal ikke reinsdyrene om ett år eller to bli totalt utryddet, må der gåes hurtig og effektivt inn for å utrydde disse vilde hunder.»

Til slutt i brevet foreslår skipperforeningen at det blir sendt opp til Svalbard kompetente folk som kan sørge for å få hundene avlivet.

Noen dager senere går det et brev fra fangstmann Ludvig Larsen i Tromsø stilet til bergmester Aasgaard, Svalbardkontoret, Oslo. Larsen kommer med mange av de samme opplysninger og synspunkter som skipperforeningen gjorde. Fangstfolk han hadde snakket med, hadde sett bare få voksne reinsdyr og ingen kalver på Edgeøya. Det var sett hunder som jaget rein og funnet mange ihjelrevne dyr: Nå hastet det med å få utryddet skadedyrene. Larsen mener også at siden det var russerne som hadde sluppet løs hundene, var det rimelig at de var med på å bære omkostningene med å få dem utryddet. Videre mener også han at en særskilt ekspedisjon må utrustes for å ta seg av hundeproblemet. Og så kommer den egentlige hensikten med brevet: «Jeg tillater meg herved gjennom Dem å søke jobben som leder av en sådan ekspedisjon.» Larsen redegjør grundig for hvordan han akter å legge opp hundeutryddelsen, men noen jobb ble det likevel ikke på ham.

Brevskrivingen hjalp, og spørsmålet om utrydding av de ville hundene på Svalbard ble nå i første omgang tatt opp av sysselmannen og Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU). Dette resulterte i en henvendelse 8. mars 1946 fra NSIU til Luftkommando Nord på Bardufoss med sonderinger om mulig hjelp derfra. Kunne luftkommandoens Fieseler Storch-fly, som var blitt transportert til Longyearbyen sist høst, tillates brukt til opptelling av rein og moskus og eventuell lokalisering av hundene på bakken? Og ville det være mulig å montere en mitraljøse på Storchen for skyting av hundene? Hvordan denne henvendelsen ble mottatt – og om den i det hele tatt ble besvart – vet jeg ikke.


Side 6

Myndighetene kommer på banen

En knapp uke senere kobler sysselmann Balstad Handelsdepartementet, som sysselmannen sorterte under på denne tiden, inn i saken. I et dramatisk brev skriver han at de russiske hundene har formert seg og spredt seg slik at de nå danner en slags vill hundestamme med utbredelse i hvert fall over de sentrale deler av Vest-Spitsbergen og også på Edgeøya og Barentsøya. Og videre:

«Man har mottatt flere rapporter fra fangstfolk som viser at hundene driver en ren desimering av villreinen på Svalbard, og det hevdes at også revebestanden trues av utryddelse. At hundene er en fare for hare og rype, sier seg selv. Under visse omstendigheter vil de også kunne true moskusdyrene, særlig de unge kalver. Enkelte meldinger man har fått, går ut på at hundene endog angriper mennesker.»

Balstad hadde drøftet saken med NSIU og bergmesteren, og de var blitt enige om å foreslå for departementet at det ble satt opp en skuddpremie for ville hunder på Svalbard med kr 150 per dyr. Videre burde det sendes henholdsvis fire og to mann til Edgeøya og Barentsøya for å ta seg av hundeutryddelsen der. I tillegg til skuddpremie for felte hunder, burde hver mann få et bidrag på kr 1 500 per sesong for å overvintre. At det var ønskelig med folk på nettopp disse to øyene, begrunner Balstad med at det normalt ikke overvintret fangstfolk der, og at øyene derfor ville bli et fristed for hundene. For det andre hadde Edgeøya og Barentsøya den rikeste reinstammen; det var av den grunn særlig viktig å komme hundene der til livs hurtigst mulig. Balstad foreslår også en midlertidig opphevelse av forbudet mot å bruke gift på Svalbard: Gift skulle kunne anvendes den kommende vinter i områder og på vilkår nærmere bestemt av sysselmannen.

Til slutt henstiller Balstad inngående til departementet om å gå inn for saken. Han setter opp et regnestykke over hva aksjonen vil koste, og ber alt i alt om at kr 41 000 blir ført opp som ekstraordinær post på Svalbardbudsjettet. Av dette utgjør overvintringsbidrag til seks mann kr 9 000. Så kalkuleres det med kr 2 000 i bensinutgifter til den påtenkte flystøtten. Den desidert største posten utgjør likevel skuddpremiene. Her tar Balstad høyde for at det er hele 200 hunder som skal skytes. Og med kr 150 per dyr, kommer denne posten opp i kr 30 000. Hundetallet virker dramatisk høyt, men vi må gå ut fra at sysselmannen bare har forholdt seg til den informasjon han har fått fra fangstfolk og andre når han har gjort sine anslag.

Handelsdepartementet ga sin fulle tilslutning til sysselmannens søknad, og anmodet i neste omgang Finansdepartementet om å betale ut pengene. Og før sommeren var gått, var beløpet på kr 41 000 overført til sysselmannens konto i Oslo Sparebank. Handelsdepartementet ba i brev 18. juli 1946 Balstad om å bli holdt underrettet om resultatet av de tiltak som ble satt i verk for å få utryddet hundene. Man ønsket selvsagt å vite hvordan det hele gikk, men var nok også opptatt av hvordan pengene ble anvendt. Det var tross alt ikke småpenger som var blitt stilt til rådighet i denne spesielle saken.

Ti dager senere ble en ekspedisjon på fire mann satt opp fra Tromsø til Edgeøya med M/K «Bøtind». To av mennene skulle holde til på Negerpynten. De førte opp hovedstasjon på Andréetangen og bistasjon i Negerdalen. De to andre tok hovedstasjon på Kvalpynten. Statsbidraget hadde mennene fått utbetalt, nå var alt klappet og klart for den store hundejakten.


Side 7

Historien som kokte bort

Hvordan endte så denne villhundhistorien? Ja, det er egentlig ikke godt å si. Det kan se ut som om den kokte bort av seg selv. Da saken ble hausset opp som verst i 1946, kan hundene ha vært borte allerede. Som tidligere nevnt, ble det utover i krigsårene etter hvert sjeldnere å se hundene i området Grønfjorden–Adventdalen. De siste ble sett der vinteren 1944–45, med utbredelse opp til Sassendalen. Etter 1946 mener man med sikkerhet at det ikke var villhunder igjen i området.

Hva med utryddelsesekspedisjonen som ble sendt til Edgeøya sommeren 1946? Sysselmannen fikk ingen rapport tilbake om hunder som var blitt sett eller skutt. Noen skuddpremie ble da heller ikke utbetalt. Den siste sikre opplysning om russehundene på Svalbard har vi fra skipper Albertsen på «Blåsel», og den skriver seg fra nettopp Edgeøya, Etter at Albertsen hadde hentet tyskerne på værstasjonen i Rijpfjorden på Nordaustlandet i september 1945, ankret han «Blåsel» opp i Freemansundet mellom Barentsøya og Edgeøya. Under et besøk i land på Edgeøya, fant mannskapet fire rein som var revet i hjel. Mange hundespor levnet ingen tvil om hvem som var synderne.

I boken om Hilmar Nøis skriver Odd Berset at den siste av russehundene ble skutt på Hotellneset så sent som i 1950, og at ingen så spor av dem senere. Dette må nok heller antas å ha vært en hund som var tatt med til Svalbard etter krigen.

Sysselmannens storstilte opplegg for å utrydde villhundene fikk et kjedelig etterspill for ham selv. Som nevnt hadde Handelsdepartementet bedt om å bli holdt underrettet om resultatet av hundejakten, men ingen tilbakemelding ble gitt. I et brev til Balstad 7. februar 1949 påpeker Industridepartementet, som sysselmannen nå sorterte under, den manglende rapporteringen. Departementet savner også oversikt over hvordan beløpet på kr 41 000 var blitt anvendt. Balstad blir bedt om å gjøre rede for disse forholdene snarest.

Først i oktober 1949 får Industridepartementet sin redegjørelse. Balstad skriver at han i sin tid hadde utbetalt kr 9 000 til Edgeøya-ekspedisjonen, da forutsetningen var at det var seks mann som skulle sendes av gårde. Noen rapport eller noe regnskap hadde han ikke mottatt fra ekspedisjonen. Først senere ble han klar over at den bare kom til å bestå av fire mann, og at ingen hunder ble skutt. Han hadde forsøkt å få tilbakebetalt de for meget utbetalte kr 3 000, men hadde så langt ikke lykkes i dette. Differansen mellom de overførte kr 41 000 og de utbetalte kr 9 000 var blitt anvendt til andre av sysselmannens utgiftsposter. Dette ville fremgå av innsendte regnskaper, skriver Balstad til slutt.



Side 8

Hvor mange var villhundene – og hvor stor skade gjorde de?

Hvor mange hunder som i alt kom løs fra de russiske bosetningene på Svalbard i 1940 og 1941, har vi ingen eksakte opplysninger om. Ett anslag går ut på at hundetallet sommeren 1942 kunne ligge på mellom 20 og 30. Det kan sikkert ha vært høyere. Det må uansett ha vært kraftige feilanslag eller overdrivelser ute og gått med hensyn til det tallet sysselmannen opererte med i 1946. Den «svartmalingen» som må ha funnet sted fra sysselmannens informanter, kan ha vært både ubevisst og bevisst. Det at hundene kunne streife raskt over store områder og dermed bli sett nærmest samtidig flere steder, var nok en forvirrende faktor. Vi må ellers regne med at fangstfolkene, som var engstelige for hvordan det ville gå med dyrelivet på Svalbard dersom villhundene ikke ble utryddet, tok ekstra hardt i for å få fortgang i saken. Og så har vi det velkjente fenomenet med at én fjær fort blir til fem høns. Det har nok gjort seg sterkt gjeldende her.

Hvor stor skade hundene gjorde i reinbestanden, er også usikkert. Etter de beregninger som foreligger, har det vært regnet med at minst 200 rein ble ofre for hundene. Jeg tror tallet kan ha vært atskillig høyere, selv om det i beregningsgrunnlaget helt sikkert også ligger reinkadavre som ikke kan tilskrives hundene. Vi skal huske på at villhundene – dog i et minkende antall – herjet rundt på øygruppen i minst fem år, og at de hadde en voldsom aksjonsradius. Den forjagede reinen ble drept over alt – også langt unna områder hvor mennesker satte sin fot. På langt nær all hundedrept rein kan dermed ha blitt funnet. Det hører med i bildet at en god del rein ble skutt av de militære som ren matauk. Alt i alt kan det derfor ha blitt gjort et betydelig innhogg i reinstammen disse årene. Så galt som det var før totalfredningen i 1925, ble det likevel – og heldigvis – ikke.

Det kan være interessant å se litt på Adolf Hoel og Odd Lønes anslag for reinstammen på Svalbard med henholdsvis ca. 1 000 dyr i 1930 og ca. 1 350–1 650 dyr i 1958. Disse tallene kan neppe brukes i større sammenligninger, men de ville jo tilsi at bestanden kan ha økt med opptil 650 dyr på disse 28 årene. Når vi vet at tallet fram til 1986 – altså etter nye 28 år – økte så kraftig som til ca. 10 000, virker det jo ikke usannsynlig at vekstraten i bestanden var betydelig redusert i de første par tiårene etter krigen.

Side 9

Hvordan forsvant hundene?

Hvordan ble villhundene borte? Det ble av sysselmann Balstad og andre hevdet at hundene formerte seg. Dette er neppe tilfelle, da det ikke finnes en eneste beretning om valper som er sett, noe som selvsagt er et godt poeng. Hundekjører Ludvig Sørensen mente at den beste forklaringen på dette var at alle villhundene var hannhunder. Dette virker lite sannsynlig; vi må regne med at det også var tisper blant hundene som kom løs. Trolig er det blitt født valpekull, men disse har det sikkert ikke vært mulig å fø frem på grunn av utilstrekkelig og ujevn tilgang på mat. Kannibalisme skal vi heller ikke se bort fra. I sulteperioder kan valpene ha blitt spist.

Dersom villhundene på Svalbard ikke fikk tilvekst av ungdyr, var det uansett bare snakk om hvor lang tid det ville gå før de ble borte. Noen dyr ble skutt, det vet vi. En del har sikkert bukket under av sult. Andre igjen kan ha omkommet i drivisen eller på grunn av andre klimatiske forhold. Og på samme måte som det i utgangspunktet må ha vært snakk om sterke og mindre sterke individer, må det også ha dreid seg om hunder i forskjellig alder. I tur og orden er dermed en del av dem blitt innhentet av alderdom og naturlig død. De små flokkene har sakte men sikkert gått i oppløsning, jaktstyrken er blitt svekket og det sosiale liv har opphørt.

Til slutt har de russiske villhundene på Svalbard bestått av et fåtall enkeltindivider som har streifet rundt uten motivasjon og egentlig mulighet for å klare seg videre. Paradoksalt nok kan dette ha vært situasjonen noenlunde samtidig med at sysselmann Balstad ba Handelsdepartementet om skuddpremie-penger for 200 villhunder – og skrev at «enkelte meldinger man har fått, går ut på at hundene endog angriper mennesker».



Side 10