Bosetting av Svalbard – en plan fra 1715

I 2006 feiret Longyearbyen sitt 100-årsjubileum. Sett i lys av den milepælen byen da nådde, har jeg lyst til å trekke frem en snart 300 år gammel plan for bosetting av Svalbard. Jeg tror få, om noen, er kjent med den i dag. Æren for at den er kommet til syne, skal bygdebokforfatter Oddbjørn Knutsen ha. Han kom over dokumentet i arkivet til Amtmannen/Fylkesmannen i Finnmark (Statsarkivet i Tromsø), og sa fra til meg.

Av Tore Sørensen

Det er desember 1715. Vi er i Bergen. Lagmann Niels Knag, som tidligere hadde vært både fogd og sorenskriver i Finnmark, tar pennen fatt og skriver til amtmann Erik Lorch – kongens mann i Finnmark. Han har et forslag til hvordan Spitsbergen kan tas i bruk og befolkes.

Han gjør først oppmerksom på at enkelte kaller Spitsbergen for Grønland, men at det ikke er Grønland; Spitsbergen er et stort land som «ligger under Norges Rige» langt utenfor Vest-Finnmark. Han sier videre at landet «besegles» årlig av hvalfangere fra Holland, Hamburg, England, Bergen og København.

Så tar han for seg naturforhold og ressursgrunnlag. Om vinteren er det kaldt på Spitsbergen, kaldt som i Finnmark, sier han. Om sommeren er det grønt og litt småkratt på enkelte steder «wed Søekanten som wender imod Findmarcken». Det er gode havner. Det er bukter og viker, og dype fjorder som stikker seg langt inn i landet. Rein, isbjørn og rev fins det i overflod, og det samme med kobbe og hvalross. På øyene utenfor kan det sankes store mengder dun fra ærfugl. Mannskapet på et skip fra Bergen hadde fylt 12 kordeller [tønner på vel 400 liter] i løpet av få dager. Skipsvrak og død hval er det gode muligheter for å komme over. Torsk er det mer enn nok av i havet.

Når skipsvrak nevnes, henger det sammen med at de representerte en verdi i form av materialer og utstyr som det gikk an å plukke med seg.

Tilgjengelige ressurser for å klare seg og få et utkomme på Spitsbergen, skulle det etter Knags opplisting altså ikke skorte på.